Bent Dreyer
Tar ordet
Kapitalens velsignelse og forbannelse
Skrevet av:
Bent Magne Dreyer
Etter at røyken på Stortinget hadde lagt seg, og kvotemeldingen var behandlet, har tittelen på denne kronikken plaget meg. Dels har jeg lurt på hvor den kom fra, og dels hva den har med kvotemeldingen å gjøre. Jeg tror jeg har funnet svaret på begge spørsmålene.
Tittelen stammer fra et foredrag jeg holdt for 25 år siden — på «Norsk Fiskerinæring»s årskonferanse på Holmenkollen. Temaet var den gang «Vekstnæring på kapitaljakt». Jeg advarte forsamlingen mot å pøse inn mer kapital i fiskerinæringen. Utfordringen var snarere å ta ut kapital og aktører for å tilpasse fangstkapasiteten til fiskebestandenes bæreevne.
På det tidspunktet var aktørene på jakt etter mer kapital på grunn av svak lønnsomhet. De hadde tidligere blitt hørt av myndighetene, som gjennom Hovedavtalen hadde bidratt med kapital for å øke lønnsomheten. Men det var kraftige signaler om at avtalen skulle helt bort og at næringen snart måtte stå på egne økonomiske ben. Også den gang var argumentet for mer kapital at næringen hadde behov for innovasjon for å øke lønnsomheten — altså kapitalens velsignelse.
Min skepsis til å bringe mer kapital fra offentlige midler og rike onkler inn i næringen var det jeg kalte «kapitalens forbannelse». På den tiden hadde vi en næring med alt for høy kapasitet og for mange aktører. Næringen trengte ikke kapital for å bringe inn flere aktører og mer overkapasitet.
Fra støttetrengende tilbidragsyter
Det har rent mye vann i havet i løpet av 25 år. Antall fiskere med fiske som hovedinntekt er redusert fra 17 tusen til knappe 10 tusen. Resultatgraden blant helårsdrevne fiskefartøy har økt fra 7 prosent til 20 prosent. Lottene har for lengst passert Stortingets ønske om at de i det minste skulle følge lønningene til den norske industriarbeideren. En ting har imidlertid ikke endret seg mye. I 1995 ble det landet 2,5 millioner tonn, mens tilsvarende tall i 2019 var — 2.5 millioner tonn!
