Brev fra leserne
Gambling med makrellen
Umiddelbart må overfisket av makrell bli et spørsmål som utenriksministeren og statsministeren tar opp med sine kolleger i det nordøst-atlantiske området.
Skrevet av:
Torben Foss
Herr redaktør:
Makrellfisket i år er et veddemål med naturen som motpart. Ennå vet vi ikke sikkert hva utfallet vil bli. Alle i næringen håper på at den reduserte prisen ved å ta makrellen tidlig, blir kompensert ved at kvantum blir større.
Men hva er det for moral? Er det greit at et overfiske av en bestand skal redde årsresultatet? Det gir muligens mening i et regnskap til et fiskebåtrederi, men strider mot alle de miljø-verdiene vi etter hvert har tatt inn over oss. Ble forbrukerne spurt ville svaret være et rungende ”Nei”.
Nye veier
Derfor er det veldig positivt at Johán H. Williams og Sigurd Teige leter etter nye måter å komme ut av dette nesten sammenhengende overfisket som vi har befunnet oss i de siste 30 årene. Jeg synes det et lite mirakel at næringen og myndighetene har sluppet unna så lett som de har gjort. Hvor ble det av forholdet til «bærekraft»?
Før miljøvernorganisasjonene våkner og legger press på myndighetene, må myndighetene ta et klart lederskap. Jeg var selv i forvaltningen da motstanden mot norsk fangst av vågehval vokste fra mild bris til orkan, uten at vi egentlig skjønte hva som skjedde. Umiddelbart må overfisket av makrell bli et spørsmål som utenriksministeren og statsministeren tar opp med sine kolleger i det nordøst-atlantiske området. Hver gang de møtes! Det første viktige skrittet er å få dette opp på den politiske dagsordenen som en sak man virkelig mener alvor med.
Hvem skal forhandle?
Ministre og helt klart statsministre bør ikke forhandle. Da blir regjeringen bundet umiddelbart. Havrettssminister Jens Evensen gjorde det da Gråsoneavtalen ble inngått, til regjeringens store frustrasjon. Forhandlingene bør overlates til embetsverket, men på et så høyt nivå at motparten(e) vet at hun eller han rapporterer direkte til den politiske ledelsen i landet. Internasjonal rangorden er nådeløs. Er det ikke en ekspedisjonssjef som forhandler, men en avdelingsdirektør eller byråsjef — hvis de fremdeles finnes, oppfattes det som et signal om at selve forhandlingstemaet er litt mindre betydningsfullt for den staten det gjelder.
Hvem skal delta?
Skal fiskerne være tilstede under forhandlingene eller ikke? Norge har fulgt en praksis hvor de er til stede, EU ikke. Er de der som rådgivere om den praktiske utøvelsen av fisket eller som eiere av forhandlingsgjenstanden, altså kvotene? Departementet mener klart det første. Den offisielle oppfatningen — nettopp referert for meg i en annen sak, er jo at et fartøy som har kvote ett år — og alle foregående — likevel ikke har et rettskrav på å få tildelt kvote det følgende året! Fellesskapet eier fisken i havet. Hva fiskerne mener er jeg sannelig ikke sikker på. Jeg gjetter på det siste, altså at de deltar i forhandlingene som bestandseiere.
Dette er ikke noen stor sak. Hvis det blir uhensiktsmessig for en norsk forhandlingsleder å ha fisker-representantene «hengende over skulderen» finner vedkommende nok alternative kommunikasjonsveier.
Det at norske fiskere sitter ringside, gir seg av og til slike «broderlige» utslag som at de orienterer EU-fiskerne — på utsiden av salen — om hva deres egne forhandlere foretar seg. Helst bør de imidlertid fratre selve forhandlingsprosessen og være rådgivere på utsiden, slik det var under grenselinjeforhandlingene med Sovjet, EØS-forhandlingene og EU-medlemskapsforhandlingene. Da vil man kunne si det samme til miljøvernorganisasjonene når de melder seg på banen.
Et fornyet forhandlingsfremstøt
Skal makrell-problemet løses må det gjøres i to trinn. Det første — det vanskeligste — er å skape enighet om de kriteriene som skal avgjøre hvor mye som skal allokeres til hver fiskende nasjon. Det sier seg selv at kriteriene må være dynamiske fordi bestanden vandrer.
Alt i 1979 ble Norge og EU i Nantes enige om visse kriterier. Dette «Ediktet fra Nantes, versjon 2» gir retningslinjer som går ut på at gyteområde, oppvekstområde og fiskeområde skal telle med i fordelingen, men hovedvekten skal legges på den fiskbare bestanden. Dette høres lett ut, men er uhyre vanskelig. Derfor må det være politisk tyngde bak. Ellers kommer man ingen vei.
Når fordelingskriteriene er på plass, vil de årlige forhandlingene ha et rammeverk å holde seg til.
Hvis forhandlinger mislykkes
Tiden er knapp. Verdenssamfunnet vil neppe sitte passivt i nye ti år og se på at statene massivt overfisker makrellbestanden. Et alternativ som har vært nevnt er internasjonal voldgift eller en FN-tvisteløsningsmekanisme. Den traktaten som regulerer kyststatenes rett til 200-mils sonene, UNCLOS, har et eget kapittel, kapittel 15, om nettopp dette. Her finnes det altså redskaper. Hvis viljen er til stede.
Bjørnafjorden, september 2021
Torben Foss