INGES hjørne
SVALBARD
Mektige, majestetiske og mystiske Svalbard har hatt en magnetisk tiltrekningskraft på sjøfarende mennesker i Ishavet gjennom tusen år. Allerede i 1194 nevner islandske annaler navnet Svalbard. I 1596 blir øygruppen gjenoppdaget og omdøpt til Spitsbergen av hollenderen Barents. I de neste 200 årene driver hollenderne en intensiv nedslakting av hval-, sel- og hvalrossbestandene. Rikdommene rundt Svalbard var så store at kong Christian Kvart i København prøvde å hevde at landet skulle ansees som en del av det gamle norske Grønland (skattland), som da var blitt dansk. Fra tidlig 1800-tall har norske eventyrere drevet pelsdyr-fangst, og geologen B.M. Keilhau åpnet den norske vitenskapelige utforskningen som ble forsterket etter unionsoppløsningen i 1905.
15 år senere, 9. februar 1920, blir Svalbard overdratt til Norge, som en del av fredsslutningen i Versailles etter første verdenskrig. Denne Svalbardtraktaten fra 1920 ga Norge suverenitet, les nasjonal juridiksjon over øygruppen, men med følgende begrensning i myndighetsutøvelsen:
«Alle borgerne i stater som har undertegnet traktaten, har rett til å drive fiske, fangst og annen næringsvirksomhet på Svalbard — så lenge dette skjer ihht. lover og bestemmelser fastsatt av norske myndigheter».
Man tillot altså ikke forskjellsbehandling på nasjonalt grunnlag.
Uenighet om virkeområdet
Så langt var alt samdrektig. Men det oppsto snart uenighet om Svalbard-traktatens virkeområde. Norge hevdet at traktaten gjelder for øygruppens landarealer og territorialfarvannet på fire nautiske mil ut fra grunnlinjene, fra 2004 utvidet til 12 nautiske mil. Havarealene utenfor 4/12 mil ble definert som en naturlig forlengelse av norsk sokkel og senere norsk økonomisk sone.
Denne forståelsen — og potensielle konflikten — fikk sove i noen år; norske myndigheter lå lavt. Men da et fransk selskap søkte om tillatelse til å lete etter olje i 1964, bråvåknet de norske regjeringsjuristene. Rettstilstanden til Svalbardtraktaten ble saumfart. I regjeringen Brattelis oljemelding av 1974 hevdet man det norske synet på Svalbardtraktatens geografiske begrensning, dvs. at havarealet mellom 4 og 200 nautiske mil var norsk. Da gjennombruddet for de økonomiske sonene kom i 1977, proklamerte Norge havområdet rundt Svalbard som vår sone. Dog brukte man betegnelsen vernesone (fiskevernesone) i stedet for økonomisk sone. Ifølge Norge ga folkeretten oss adgang til å opprette en normal økonomisk sone, hvor norske fiskere kunne gis enerett. Men en slik sone er aldri erklært.
