Historiske godbiter
Håkjerringfiske utenfor Finnmark
Leveren fra denne haifisken var velegnet til tranproduksjon, og dermed etterspurt.
Skrevet av:
Av Ivar Gunnar Braaten
Opp til 300 tønner breddfulle med lever av prima kvalitet! Det var utbyttet som fisket etter håkjerring kunne lokke med, slo «Norsk Fiskeritidende» fast i 1887. Gjennom en lengre artikkel, signert K.H., forsøkte bladet å få flere til å ta del i dette fisket, som hver sommer fant sted utenfor kysten av Finnmark.
Leveren fra denne haifisken var velegnet til tranproduksjon, og dermed etterspurt. Andre deler av håkjerringa var mindre anvendelige. Kjøttet kunne riktignok brukes til agn, men forsøk på å benytte det til guano var lite vellykket. Skinnet kunne også brukes til skoproduksjon og fremstilling av seletøy.
Samtidig fikk de som hadde tenkt å gå i gang med dette fisket, klar beskjed: Håkjerringa var glupsk. Svært glupsk. Munnen dekket nesten hele bredden av hodets underflate, og «Svælgets Tøielighed og Mavens Rummelighed» sto så absolutt i forhold til munnbredden.
Som et skrekkens eksempel ble et 4,5 meter langt eksemplar av arten trukket frem:
«Da denne ble åpnet, viste magen seg å inneholde en hel sel, åtte store skrei, et meget stort kveitehode samt flere stykker hvalspekk.»
Et slikt inntak understreket med all tydelighet at håkjerringa var til stort bryderi for hval- og selfangerne, og at den syntes å være «helt følelsesløs, og bryder sig hverken om Skrik eller Slag.» Desto større grunn da til å øke fangsten.
Håkjerringfisket hadde lange tradisjoner i Finnmark. Det hadde tidligere foregått inne i fjordene med line fra åpne båter. Denne virksomheten var imidlertid så risikofylt og hadde ført med seg så mange ulykker at den i 1880-årene omtrent var gått ut av bruk.
