Strukturkvotene:
Vinst og tap ved tilbakefall
Rundt 1990 innså omsider norske politikere at Hovedavtalen mellom staten og fiskerinæringen — ment som en effektiviseringsavtale — hadde feilet. Behovet for store offentlige overføringer fra staten gikk aldeles ikke ned, snarere opp. Etter tredve år med en avtale som skulle bidra til å justere fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget, kastet politikerne kortene. Fiskeristøtten ble avviklet og myndighetene overlot til næringen selv å ordne opp. De første strukturordningene i flåten ble etablert. Først for ringnot og torsketrål, og etter hvert for samtlige flåtegrupper, unntatt de aller minste. Kystflåten under 11 meter er i dag alene om ikke å kunne strukturere.
Dagens ordning kom på plass i 2007, og gir strukturkvoter en definert levetid. Kvoterettigheter kjøpt fra naboen — etter en liten avkorting til staten, kan beholdes i inntil 20 år. Deretter skal de falle tilbake til den gruppen de kommer fra. Det siste er essensielt. Helt siden de første strukturordningene kom på plass tidlig på 1990-tallet, har det vært en klokkeklar forutsetning for Norges Fiskarlag og Fiskebåt at strukturkvotene skal falle tilbake til den flåtegruppen de kommer fra. Det er helt uaktuelt for fiskernes organisasjoner at strukturkvoter opparbeidet i én flåtegruppe skal føres over til en annen. Gevinsten av å strukturere skal tilfalle fartøyene i den gruppen som strukturerer — ingen andre!
Denne forståelsen av hva som skal skje med strukturkvoter som utløper på tid, har aldri vært bestridt av regjeringen. I SV og Rødt, kanskje også i Senterpartiet og MDG, er det riktig nok krefter som lenge har ment at strukturgevinster i havflåten bør brukes til å styrke ressursgrunnlaget i kystflåten. Men dette har aldri vært uttalt eller ønsket politikk fra noen fiskeriminister de siste 30 årene. Så kan man si at det heller ikke har vært noe særlig aktuelt tema for de ulike statsrådene, i og med tilbakefallet har ligget såpass langt frem i tid.
