Status lukkede anlegg
Noe av det siste Odd Emil Ingebrigtsen gjorde som fiskeriminister var å legge frem forslag til en ny konsesjonsordning tilpasset lukkede eller semilukkede matfiskanlegg i sjø. Vi ser nærmere på status for de selskapene som i dag tenker i slike baner.
Skrevet av:
Ask Sivsønn Gulden
De siste årene har dyrevelferds- og miljøutfordringer knyttet til tradisjonelt fiskeoppdrett i åpne merder ført til strengere reguleringer. Disse har gjort det vanskelig med produksjonsvekst, og som resultat satser stadig flere aktører på nye og mer miljøvennlige løsninger. Nylig foreslo den forrige regjeringen en egen konsesjonsordning for miljøvennlig opprett. I denne artikkelen skal vi se nærmere på status for lukkede anlegg, og ta for oss en aktør som har stor tro på dette som en løsning for videre vekst i oppdrettsnæringen.
Men aller først et lite historiedykk i konsesjonsordningene for matfiskoppdrett av laks og ørret. Oppdrett av fisk i Norge har foregått i hundrevis av år, men næringen som vi kjenner den i dag ble født en gang på slutten av 1960-tallet. Småbruksbønder hadde lenge eksperimentert både med ørret og laks, og næringens første teknologiske gjennombrudd, åpne notposer i sjø, kom tidlig på 1970-tallet.
På 1970-tallet eksploderte interessen for lakseoppdrett. Dermed så myndighetene seg nødt til å regulere den voksende aktiviteten. Den første midlertidige konsesjonsloven kom i 1973. Loven tillot hver aktør å ha én konsesjon for oppdrett. Helt på tampen av 70-tallet ble konsesjonsloven endelig og nye konsesjoner ble utlyst. Frem til 1991 ble alt salg av oppdrettsfisk organisert gjennom Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS). Kort tid før FOS gikk konkurs, åpnet myndighetene for at man kunne eie mer enn én tillatelse, noe som raskt førte til en strukturering av næringen. Konsesjonene var gratis frem til 2003. Deretter har myndighetene tatt betalt — fra starten bare noen få millioner per konsesjon, i dag opp mot 200 millioner.
Utover på 2000-tallet ble miljø- og arealutfordringene et stadig viktigere tema. Næringen slet med lakselus, virus, rømming, utslipp av næringssalter og tilgang på gode lokaliteter.
Miljøutfordringer bremser veksten
Med miljøutfordringene knyttet til lakseoppdrett i åpne merder ble det vanskelig å forsvare produksjonsvekst. Næringen utviklet derfor metoder for å ta knekken både på lakselus og infeksjoner. Dessverre har flere av disse metodene også ført til nye velferdsproblemer, samt økt resistens mot legemidler hos lakselusen.
En mye benyttet behandlingsmetode mot lakselus er varmebehandling. Oppdrettsfisken legges i varmt vann på mellom 28-34 grader, hvilket fører til at lusen slipper taket. Fisken føler imidlertid smerte i slike temperaturer og reagerer ofte med panikk. En annen avlusingsmetode er bruk av rensefisk. Denne metoden har også sine utfordringer, ikke minst å sikre leppefisken en akseptabel velferd. Tross de mange behandlingsmetodene mot lakselusa utgjør den ennå et stort problem for mange villaksbestander, samt både for oppdrettslaksen og rensefisken.
