Ferdigsnakka
Mons Alfred PAULSEN
Skrevet av:
Thorvald Tande
Mons Paulsen (55) — Mons Alfred for å være helt korrekt — er en av dem som sannsynligvis vet mest om formuesbeskatning av oppdrettstillatelser. Han har jobbet som advokat i Advokatfirmaet Thommessen AS i Bergen siden 1997, og som partner siden 2002. Han er utdannet revisor ved Trondheim Økonomiske Høyskole i 1990 og tok deretter juridikum ved Universitetet i Bergen i 1996. Det vil vi kalle en solid utdannelse. Mons er født i Måløy, nå Kinn kommune, hvilket kanskje er en av årsakene til at han i mange år var styreleder i «Norsk Fiskeoppdrett». Han er jo sambygding med sjefsredaktør og eier Gustav Eirik Blaalid. Mons Paulsen er en flittig brukt foredragsholder i de fleste sammenhenger som dreier seg om jus og sjømat. Han egner seg godt på en talerstol.
I denne artikkelen skal det handle om de nye skattereglene for formue i Norge, og i særdeleshet om verdsettelsen av oppdrettstillatelser som grunnlag for slik beskatning. Vi begynner forsiktig og litt mer prinsipielt; hvorfor har vi skatt?
— Skatt er nødvendig for å finansiere statens mange oppgaver og er en grunnleggende forutsetning for en velfungerende stat. Helse, utdanning, politi, brannvesen, forsvar, veibygging osv., osv. Mange oppgaver løses utvilsomt best i fellesskap. Men det å ta penger fra folk og bruke til gode formål — og dem finnes det altså mange av, er nødvendigvis svært inngripende. Det er en edel balansegang mellom skattetrykk og statens behov for finansiering. Vi er avhengig av at den som betaler skatten oppfatter den som rettferdig og oppfatter – i hvert fall i det store og hele – at pengene brukes til noe fornuftig. Hvor mye kan skattenivået økes før folk har fått nok, og ser seg om etter måter å unngå og betale skatt på. Eller enda verre; rett og slett ikke gidder å jobbe eller skape mer. Det er en krevende øvelse å finne det rette forholdet mellom skattenivået og omfanget av de formål fellesskapet skal finansiere. Derfor er det Stortinget og våre fremste tillitsvalgte som har fått denne oppgaven. Når vanlige folk opplever at inntektene ikke strekker til, prøver de å kutte kostnadene. Denne innfallsvinkelen preger ikke akkurat skattepolitikken i Norge. Det er jo nesten ingen grenser for hvor mange gode formål enkelte politikere mener at skatteinntektene bør finansiere. Om skatteinntektene ikke strekker til, er løsningen bare en, ser det ut til, og det er å øke skattene. Viljen til å bruke andres penger er, for noen, nærmest grenseløs, særlig der man kan mene at skatteyteren jo har så mye å ta av.
