Ris og ros til Bearbeidingsutvalget
Alle tiltak som kan bidra til å skape flere arbeidsplasser langs kysten og i fiskeindustrien må ønskes velkommen
Vedtatte sannheter bør man ikke uten videre ta for god fisk. Det gjelder også i norsk sjømatnæring. Verden er ikke alltid så rett frem som man skulle ønske at den var, og det kan feste seg myter og oppfatninger som en gang kanskje stemte, men som ikke lenger gjør det.
Når det er sagt; vedtatte sannheter, selv om de ikke lenger er helt dekkende, vil som regel ha mye for seg. I sjømatnæringen er det f.eks. en vedtatt sannhet at Norge i all hovedsak eksporterer ubearbeidet fisk og halvfabrikata, og at vi på den måten mister tusenvis av arbeidsplasser langs kysten. Enkelte vil ha det til at norsk fisk bare i EU gir grunnlag for rundt 30.000 arbeidsplasser i fiskeindustrien, og at det burde være mulig å «hente hjem» i alle fall 20.000 av disse.
For egen del har vi alltid ment at dette er urealistisk. Det er veldig mange grunner til at vi ikke skjærer så mye i fisken her hjemme; tollsatser, kostnadsnivå og ikke minst manglende kunnskaper om lokale preferanser. At mye av bearbeidingen skjer nærmest mulig forbrukerne henger naturlig sammen med at det er her man også vet best hvordan folk vil ha produktene. Tollsatser og andre importrestriksjoner, kostnadsnivå og markedskunnskaper er ikke noe man kan endre eller skaffe seg over natta. Det er heller ikke noe man ensidig kan påvirke i Norge, og slett ikke i sjømatnæringen. Kort sagt; det å vri produksjonsmønsteret i Norge i retning av mer bearbeidede produkter er en svært krevende oppgave, som selvsagt kan lykkes til en viss grad, men som neppe kan rokke den sannheten at Norge i overskuelig fremtid fortsatt vil være en eksportør av ubearbeidet fisk og halvfabrikata.
