Skjebneår mot lavutslipp

8. JUNI 1973 BLE DEN midlertidige konsesjonsloven for oppdrett av laks og ørret vedtatt av Stortinget. I år er det følgelig femti år siden rammene ble lagt for det som skulle bli en attåtnæring til fiskeri og landbruk i distriktene. I stedet fikk vi et nytt norsk industrieventyr! Ikke bare har man bygget opp en levedyktig og verdensomspennende næring i disse årene. Man har også klart å gjøre fiskeri uavhengig av statssubsidier og skapt en ledende norsk kunnskaps- og teknologiklynge bestående av fremoverlente gründere, utstyrsleverandører, produksjonsbedrifter, markedsarbeidere, FoU-miljøer, støttefunksjoner og politikere med kraft og kunnskap til å gjennomføre. Men det har ikke kommet uten hardt arbeid eller skjær i sjøen. Utfordringene har bidratt til å holde næringen årvåken. Næring og myndigheter har turt å ta de nødvendige, men upopulære valgene. Nå venter vi spent på Stortingets behandling av grunnrente, riksrevisjonens rapport om fiskehelse og Nøstbakken-utvalgets rapport! For ikke å glemme Kvotemelding 2.0. 

«UTEN BÆREKRAFT ER DET ingen fremtid», var den klare beskjeden under årsmøtet til Norges Råfisklag i mai. Fiskerne stilte spørsmål ved hvor bærekraftig torskeoppdrett og vindmøller til havs egentlig er, og konstaterte at «om alt skal gå på strøm, må det være mulig å lade på noe annet enn diesel». Innimellom ble det også en del snakk om hval. Fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran var tydelig tilbake. Hvalfangst er bærekraftig. Vi kan ikke stoppe å utvikle næringer som torskeoppdrett eller vindkraft selv om vi ikke har alle svarene i dag. For å lykkes må vi fortsette å jobbe for å finne løsningene — helt til vi gjør det!  

Under sildelagets årsmøtemiddag noen uker før satt jeg ved siden av Marius Ytterstad. Han er styreleder i Fiskebåt Nord, fra Lødingen i Nordland og eier og drifter to ringnotfartøy sammen med sin søster Stine. Sammen med Kransvik-rederiet, NSK Ship Design i Harstad og kabelentreprenøren Cecon Contracting, bygger de nå et 100-meters servicefartøy for havvind ved Sefine Shipyard i Tyrkia. Lugarkapasiteten er 100 personer, kabelkapasiteten nesten 3.300 tonn og fremdriften basert på metanol. Prislappen er i overkant av en halv milliard. Rederiet har fått navnet Agalas og skal eie og drifte fartøyet selv og bygge driftsorganisasjon, stab og kompetanse med base i Nord-Norge. I planene ligger dessuten flere fartøy. Satsingen betyr flere arbeidsplasser i nord, og kanskje enda viktigere; en ny næringsvei, viktig posisjonering og økte eksportinntekter for AS Norge. Det blir rett og slett flere egg i kurven. Satsingen er kanskje som å «banne i kirka» all den tid fiskerne kjemper mot vindmøllene, men den er helt nødvendig.  

Innen 2050 skal Norge — som resten av verden — bli et lavutslippssamfunn. Hva innebærer det?  Jo, at produksjonen av varer må skje med lave eller ingen miljøutslipp. Olje og gass skal fases ut. Nye energikilder må på plass. Ny infrastruktur må bygges. Næringslivet vil bli møtt med nye krav og forventninger. Hver aktør må yte mer, samtidig som de forbruker mindre. Det betyr også at alle må være med og at vi må utvikle nye næringer. En posisjon i dette «kappløpet» kan bety et nytt norsk industrieventyr.

«TIDSPUNKTET FOR Å LANSERE en norsk maritim eksportstrategi er nå. Vi må posisjonere oss i det globale markedet for å sikre oss arbeidsplasser og eksportinntekter mange år frem i tid. Lykkes vi i dette tiåret, lykkes vi de neste femti», uttalte næringsministeren i mai. Målet er å doble eksporten innen 2030. Eller sagt med andre ord; flere må gjøre som Marius Ytterstad & co, og det litt kjapt.  

Hvilke andre virkemidler har man for å pushe i riktig retning? Foruten statlig subsidiering og støtte er skatter og avgifter egnede virkemidler. Det er også «gulrot»-politikk. Det siste halve året har det vært mye snakk om alle nedsidene ved grunnrenteskatten på havbruk, men lite om hvordan grunnrenten kan være med på å pushe nye og mer bærekraftige løsninger i sjø. Dødelighet på 15-25 prosent i merdene er ikke bærekraftig matproduksjon. Et annet virkemiddel er Enova, som gjennom Energifondet tildeler investeringsstøtte til tusenvis av prosjekter som skal ta oss nærmere et lavutslippssamfunn. Deriblant 96,8 millioner kroner til Salmon Evolution som har forpliktet seg til å gjøre matfiskproduksjonen på land i Hustadvika så energieffektivt som mulig. Dette er teknologi og kunnskap som de som kommer etter kan nytte seg av. I 2002 hadde Enova 23 ansatte og et budsjett på 435 millioner kroner. I dag er de 84 og forvalter 5,7 milliarder kroner og har langt bredere mandat.  

Hva skjer så videre? Siden 2021 har det regjeringsoppnevnte «Klimautvalget» jobbet med en NOU om hva som skal til for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Rapporten skal leveres i november, og blir kanskje det viktigste styringsdokumentet de neste årene. Sånn sett kunne kanskje vår konferanse 31. mai like gjerne hett «Skjebneår for Norge». Det som uansett er sikkert; I 2023 vil svært mye av rammeverket og ikke minst mulighetsrommet avklares, ikke bare for norsk sjømatnæring, men også for Norge som helhet. Hva som skjer i år og de neste 2-3 årene blir avgjørende for nasjonens videre utvikling og potensial.