Ålegras — Zostera marina

Ålegras er en marin blomsterplante, hvilket genetisk skiller den helt fra de plantelignende makroalgene i sjø, som tang- og tarearter. Gresset danner grønne undervannsenger, festet til bløtbunnen med røtter og rhizomer. Rhizomer i sedimentene er orientert horisontalt, og binder gresset sammen, mens de vertikale røttene sørger for feste. Ålegras får som andre planter blomster under reproduksjonen. Blomstene er grønne som gresset, og sitter på forlengede skudd som vokser i sikk-sakk-mønster oppover vannsøylen.

Forfedrene til ålegras stammer fra landplanter, og før den tid fra grønnalger. Sammen med mangrover og sjøpattedyr føyer ålegras seg inn i den interessante rekken med organismer som har trukket ned igjen i marine omgivelser gjennom evolusjonen. 

Undervannsengene forsyner sedimentene med oksygen ved at det tas opp fra omgivelsene via gresset og ned til røttene. Dette er en viktig prosess for liv i sedimentene, ettersom det motvirker anoksiske forhold.

Ålegrasenger spiller en svært viktig rolle for marint naturmangfold ved at de utgjør tredimensjonale strukturer som fungerer som miljø for alge- og dyrearter. I motsetning til tare som danner tareskoger på hardbunn, lager ålegras et miljø med lignende funksjon i bløtbunnsområder. Studier fra Skagerrakkysten har dokumentert rundt 100 arter av algeepifytter og over 150 arter bevegelige dyr, med tettheter opp mot 100.000 individer pr. kvadratmeter i ålegrasenger! Undervannsengene er også viktige oppvekstområder for torskeyngel og andre fiskearter.  

Ålegras utgjør en viktig del av karbonkretsløpet fordi døde individer som begraves i sedimentene «pumper» karbon ut av atmosfæren. Følgelig går ålegrasenger innunder betegnelsen «blå skog». En annen tjeneste ålegras-engene leverer er at de reduserer erosjon ved å redusere bølgekraft før bølgene når land. Slik forsvarer de også korallrev i sydligere strøk.

Utbredelse: 
Ålegras finnes i bløtbunnsområder langs hele norskekysten, og vokser ned til dybder på ca. 10 meter. Nedre voksegrense avhenger av lokale lysforhold, ettersom gresset er avhengig av sol. Det finnes rundt 50-60 sjøgressarter verden rundt. 

Menneskemat? 
Serifolket, en amerikansk urbefolkningsgruppe, høster ålegrasfrø for humant konsum. Noen sjøgressarter skal ifølge studier ved Universitetet i Cádiz besitte frø som inneholder 50 prosent mer protein enn ris, samt rike mengder omega-6 og omega-9-fettsyrer. Selv om ikke ålegras er rødlistet, er habitatet listet som sårbart etter OSPAR-konvensjonen. Følgelig må eventuell utvinning av ressurser foregå på en skånsom måte. 

Navneopprinnelse: 
Zostera, oversatt fra gammelgresk: belte. Marina, oversatt fra latinsk: fra sjøen. Ålegras kan altså knyttes til gressets ålelignende fremtoning.