Det pelagiske mirakelet

I siste utgave av «Norsk Fiskerinæring» løfter redaktør Thorvald Tande frem pelagisk sektor «for deg som vil vite mer om hva pelagisk sektor betyr for norsk sjømatnæring og hva de pelagiske artene skaper av sysselsetting og verdiskaping langs norskekysten». 

Vi skjønner etter hvert at Børsen tar feil når man bruker ordet fisk som et synonym på ordet laks. For fisk er faktisk mye mer enn laks, idet vi har en hel næring som blomstrer, sysselsetter og skaper eksportverdier for fedrelandet basert på de pelagiske artene sild, makrell, lodde, kolmule, hestmakrell, tobis, øyepål og brisling. Jeg presiserer: Dette er ikke torskesektoren, men pelagisk sektor, populært kalt sildesektoren.

Når vår nye fiskeriminister uttaler seg om «rettferdig fordeling» av norske fiskekvoter, aner vi at hun mener torskesektoren. Og når hun ustanselig forlanger «mer verdiskaping» i kystsamfunnene, tenker hun fremdeles på torskesektoren. Men verdiskapingen er likeverdig i de to sektorene. Til tider har pelagisk sektor veiet tyngre i nasjonalregnskapet. Ifølge Tandes artikkel eksporterte Norge pelagisk fisk for 12 milliarder kroner i 2022. 

Vår utmerkede redaktør kommer oss ilende i møte med forbilledlig folkeopplysning i årets utgave nr. 8 av bladet. Ja, jeg lot meg begeistre i slik grad at jeg ville supplere redaktøren med vår pelagiske historie. Den er så omfattende at jeg nok må begrense meg til sild, makrell, lodde og kolmule.

Når den norsk-islandske historieskriveren Snorre i Heimskringla en sjelden gang henter frem vanlige folks livsvilkår i stedet for vikingherskerne, nevner han plutselig silda som gikk inn i fjordene da Håkon den Gode (930-961) regjerte. Snorre skriver på 1200-tallet i et kristent samfunn, og ønsker å understreke at Håkon, den første kristne vikingkongen, ble velsignet av Gud med gode tider for folket. Mye sild betydde gode tider. Særlig blomstret sildefiskeriet i norske Bohuslän i årene 1200 til 1500, med årlige fangster på henimot 3 millioner tønner saltsild! 

I hundreårene mellom 1500 og 1800 veksler vestlandskysten mellom rikdom og fattigdom i takt med sildebestandens størrelse og sildefiskeriets betydning. Vi får gode sildeperioder i 1500-1567, 1600-1685 og 1699-1784. Men de mellomliggende periodene er trasige. Da er menneskene fysisk mindre og magrere, barnetallet går ned, levealderen forkortes, pandemier og pest florerer. Dette kan dokumenteres av helsemyndighetene i Bergen. 

I 1808, like før Norge skal begynne å reise seg etter en 400-årig søvn under Danmark, får vi en rik, langvarig sildeperiode med norske vårgytere som gyter og lar seg fange i tusenvis av tonn fra Stad til Agder. Sildebyene Stavanger flerdobler innbyggertallet, og Haugesund får bystatus i 1865. Dette blir et rent vestnorsk eventyr med gode markeder fordi bohuslänfiskeriet tok slutt. Inntil nå hadde sildeflåten gjennom århundrene bestått av små, åpne båter som fisket med garn. Men på 1800-tallet starter en teknologisk utvikling som går frem til i dag og fortsetter med eskalerende fart.  

Fire baser skriver historie

Første trinn i utviklingen er overgangen fra settegarn til landnot. Med storenota — en kastenot — kunne man stenge av sund og bukter. Deretter brukte man mindre nøter til opptak av den stengte sildemengden. Nøtene rakk fra overflaten til bunnen. Man kunne ikke fangste på den åpne fjorden. 

8. juni 1903 skriver vi historie. Da greide fire baser fra Åkrehamn på Karmøy for første gang å fange sild på åpne havet med snurpenot. Den hadde de tatt med seg fra Canada til sildefiskeriet på Island. Islandsfisket ble på denne tiden drevet og utviklet av bybaserte rederier på Vestlandet. Konkurransen dem imellom var stor og de var kapitalsterke. Utviklingen skjøt fart. I 1875 hadde Joakim Andersen fra Ålesund montert en 3 HK dampmaskin laget av Joakim Bang i Bergen i kutteren «Aktiv». Dette var vellykket. Rundt årtusenskiftet får vi en rekke staselige, dampdrevne sildesnurpere med ca. 100 fots lengde — med dekk og lugarer, brodekk og styrehus, og daviter med dorier for kasting med snurpenøter. Her kan nevnes «Atlas» og «Albatros» av Stavanger, «Skolma» av Ålesund, «Ludolf Eide» av Haugesund, «Harald» av Åkrehamn/Karmøy. Samtlige ble bygget i årene 1899-1902. Det var «Harald» som skrev historie da de satte nota fra doriene som et garn rundt sildestimen og snurpet den sammen i en stor notpose og håvet silda om bord. Dette fyrte opp de andre sildefiskerne. Til å begynne med rodde man doriene når nota ble satt. Mye senere, fra 1948, kom de motoriserte doriene, alle med 24-32 HK Marna bensinmotor fra Mandal. Gjennom godt og vel første halvdel av 1900-tallet får vi en enorm vekst i sildefangstene, fra 0,3 millioner tonn i 1910 til 1,3 millioner i 1956. Antall snurpefartøyer under norsk flagg hadde nå passert 600 med gjennomsnittsstørrelse 100 fot, lastekapasitet 250 tonn og dieselmotor på 300 HK. Basen fikk elektronisk ekkolodd både i styrehuset og i basbåten når han dirigerte doriene som satte ut snurpenota. 60 prosent av stor- og vårsildfangstene ble tatt med snurpenot. 

Mot slutten av 1950-tallet kom så radaren og asdicen. Mens ekkoloddet så loddrett ned mot havbunnen, registrerte asdicen — senere sonaren — horisontalt under havflaten der de pelagiske ressursene befant seg. Den ene revolusjonen avløser den andre. Samtidig — i 1958 — kom nylonen fra Amerika. Damene fikk gjennomsiktige nylonstrømper og fiskerne fikk nylonnøter som var mange ganger sterkere enn bomullsnøtene. De syntetiske fibrene trengte ikke det samme vedlikeholdet som naturfibrene i bomullen. De mange notbarkeriene og de store nothengene (nottørkene) råtnet ned. Av 1000 nothenger fra Oslofjorden til Varangerfjorden står 50 tilbake i dag, vernet av Riksantikvaren.

Sildelaget ser dagens lys 

Hvordan klarte man så å omsette 1,3 millioner tonn sild i 1956 mot bare 0,3 millioner tonn i 1910? I tillegg til et mangesysleri av sildesalterier, silderøykerier, hermetikkfabrikker og fersksildanlegg med is og kasser, hadde vi helt siden 1910 gradvis bygget opp en enorm kapasitet for produksjon av sildemel og -olje. På det meste finner vi hele 80 produksjonsanlegg fra Agder til Finnmark. 65 prosent av fangstene i de rike 1950-årene ble levert til produksjon av mel og olje. 

I 1927 og 1928 organiserte fiskerne omsetningen av silda med dirigering av fangstene og fastsettelse av minstepriser. Staten, som gjennom de vanskelige 20-årene forgjeves hadde forsøkt å initiere eksportørene til å fastsette minstepriser for sildeeksporten, ga nå fiskernes salgslag eneretten til omsetting av vinter- og vårsild. Stavangerpresten og venstremannen Lars Oftedal, som var handelsminister, fiskeridirektør Sigurd Asserson og fisker og stortingsmann Mons A. Kårbø sto som faddere til dette tiltaket.

Den norske snurpeflåten, det norske mottaksapparatet og omsettingen gjennom Noregs Sildesalslag var nok verdensledende. I februar 1956 inviterte statsminister Einar Gerhardsen den russiske statsministeren Nikolaj Bulganin og førstesekretær Nikita Khrusjtsjov med stort følge til Ålesund. Der viste han dem med stolthet en by som dampet av sildeblod. I Austevoll og Bekkjarvik feiret vi havets rikdom. Vi kokte kakao på Kong Håkon-konfekt. Men jeg husker vi gikk med en hundreårgammel nedarvet engstelse for at dette ikke kunne vare ved. 

De sju magre

Tre år senere var det over. Silda forsvant på grunn av svak rekruttering og overfiske. Det hadde hendt før, gang etter gang, i århundre etter århundre. I årene etter 1960 skrumpet den stolte, norske sildeflåten inn til 150 snurpebåter — fra 600 i 1956. Austevollingene flyktet til fastlandet. Noen klamret seg til brislingfisket i Oslofjorden og på Vestlandet, som var et spennende eventyr fra 1910 til henimot årtusenskiftet. Men brislingen og hermetikkindustrien trenger sin egen artikkel. 

Krisen varte i sju magre år, slik Moses opplevde i Egyptens land. Vi som prøvde å overleve på islandssildfiske om somrene på 60-tallet, måtte konkurrere mot en «upcoming» pelagisk storhet — Island. De hadde modernisert flåten. Samtlige lot doriene stå i naustet og monterte kanadisk kraftblokk i stedet. Hjemme i Norge hadde den legendariske fiskeridirektøren Klaus Sunnanå og Askøy-skipperen Bertin Torgersen lagt planer. Noe måtte gjøres med en norsk sildenæring uten kapital og fremtidstro, på randen til utslettelse. Endelig i 1963, i siste liten, lyktes Bertins båt «Radek» med kraftblokk og ringnot, og nå opplever de gjenlevende 150 snurpebåtene en ny revolt — kraftblokkrevolusjonen. Vi skrellet av oss våre utslitte klær, badet våre trette, slitne lemmer og fremsto i herlighet og glede i en ny, ren og tidsriktig drakt.

Denne teknologiske revolusjonen på 60-tallet skapte en flåte med atskillig høyere effektivitet. Nå kunne vi fiske nordsjøsild og makrell i tillegg til norsk vårgytende sild, etter hvert også lodde og senere hestmakrell. Vestlendinger, trøndere og nordlendinger kastet seg på nytt ut i det nye eventyret, og ringnotflåten vokste fra de 150 overlevende snurpebåtene til 350 fartøyer. 

Men stor effektivitet og fritt fiske er en dårlig kombinasjon. For å redde nordsjøsilda, NVG-silda og makrellen måtte det pelagiske fisket på disse bestandene reguleres strengt allerede tidlig på 70-tallet.

Fellesskapet som ble borte

Hva nå? Den nye, truende depresjonen ble utsatt i 10 år da vinterloddefisket utenfor Finnmark og sommerloddefisket i Barentshavet blomstret fra 1970 til 1980. Loddepengene kom vel med, for tekniske fremskritt utfordret rederne hele tiden. Brunvoll i Molde tilbød oss sidepropellere, og Bolsønes, også i Molde, produserte RSW-anlegg til kjøling av hundrevis av tonn sild, makrell og lodde. RSW-teknologien (Refrigerated Sea-Water) skulle bety enormt. Etter hvert klarte flåten å levere et kvalitetsprodukt direkte til humant konsum som fryseriene betalte tre ganger mer for enn sildemelfabrikkene. Det skulle få konsekvenser for melfabrikkene. Da de store loddeårene var over tidlig på 80-tallet, var det også game over for fabrikkene. Av de 65 gjenværende i 1980 var det snart under 10 tilbake. Det økonomiske fellesskapet mellom Sildolje- og Sildemelindustriens Landsforening på den ene siden og de pelagiske salgslagenes Samarbeidsutvalg på den andre siden, ble avviklet. Leverandørene (fiskerne) og kjøperne (fabrikkene) av oppmalingsråstoffet hadde etablert felles salg og eksport av mel og olje gjennom Norsildmel. Salgsgevinsten ble delt broderlig med 2/3 til fiskerne og 1/3 til produsentene. Selv om dette var den rene kommunismen, fungerte det aldeles utmerket. Men ingen kan stanse Donau. Fisk til mel- og oljeproduksjonen forsvant og fellesskapet ble oppløst. Da var det fem fabrikker tilbake. Norsildmel ble formelt avviklet sist vinter.

100 tonn per time!

Den enes død er den annens brød. Da den pelagiske flåten i 1970-årene gikk over fra et rendyrket mel- og oljebasert fiskeri til å levere nedkjølte fangster for humant konsum, vokste den pelagiske konsumindustrien, særlig etter at sildebestandene og makrellbestanden tok seg opp igjen mot tusenårsskiftet. For fiskerne var dette en desperat overlevelsesstrategi som ble til velsignelse for konsumindustrien. 

Fra Tromsø i nord til Egersund i sør ligger i dag de pelagiske fryseriene, noen basert på rundfrysing, andre på sildefiletering og frysing. Den totale mottaks- og innfrysingskapasiteten er enorm — ca. 25.000 tonn sild per døgn, kanskje verdens største mottakskapasitet av fersk fisk.

Men også konsumindustrien har møtt utfordringer og løst problemer. Både fiske og produksjon av pelagisk fisk krever kvanta. Mange bedrifter har fusjonert eller blitt oppkjøpt.  Effektivitetsbehovet har presset mottak, sortering, pakking og innfrysing opp i 70 tonn per time, for enkelte nærmere 100 tonn makrell per time! Vakuumpakkede sildelapper i saltlake løftet kvaliteten vesentlig og produksjonshallene måtte omorganiseres. Den innenlandske konkurransen om arbeidskraften ble løst ved arbeidsinnvandring av faste, lojale grupper av østeuropeiske medarbeidere. Fiskeindustrien i Norge tilhører et næringssegment som har hatt store overlevelsesproblemer i oljelandet Norge. Men den norske pelagiske industrien er et imponerende unntak. Uten denne ville ikke det norske ringnotfiskeriet ha overlevd, og vice versa. Det skotske makrelleventyret kan takke sine norske makrellkjøpere/eksportører for suksessen. 

Kolmula kommer

Denne stå-på-mentaliteten har også dratt med seg en håndfull mel- og oljefabrikker inn i vår tid, en nødvendig forutsetning for utviklingen av sildefiletindustrien. I dag teller disse fabrikkene sju. De har overlevd på sildeavskjær og ikke minst på øyepål, tobis og kolmule. For i 1974-75 fikk den pelagiske flåten en overraskende og spennende utfordring: Forskerne og Johannes Hamre fant store mengder kolmule vest av Hebridene, Skottland og Irland, helt vest til internasjonalt hav. Forekomstene var formidable, men måtte fiskes med pelagisk trål. Her trengtes ekstra vinsjer, trålgalge på hekken og svære flytetråler —  etter hvert med trålåpninger med plass til fire fotballbaner. Knapt 50 av de største ringnotfartøyene rustet seg til det nye fiskeriet. Men mange måtte takke nei til så store investeringer. Norske pelagiske kombibåter innledet og utviklet dette fiskeriet, i samarbeid med norske redskapsprodusenter, norske vinsjeprodusenter og norsk elektronikk. I dag er dette et internasjonalt fiskeri, skapt av norsk industri og norske fiskere. Kolmulebestanden er i dag større enn noensinne, til alles overraskelse.

Alt dette var positivt, men langt fra nok til å avverge den store krisen man visste ville komme hvis loddefisket ble avviklet. Og det skjedde, samtidig som begge sildebestandene og makrellbestanden var svake.

Fra 350 til 100 fartøyer 

Myndigheten hadde tatt grep og stanset ekspansjonen av den norske fiskeflåten allerede i 1971, da allmenningen ble stengt og konsesjonsordningene ble innført. De hadde likevel handlet i seneste laget. 350 ringnotbåter — av disse 50 kombinerte not/trålfartøyer — lå i bøyen. Staten ble presset til nødhjelp i henhold til Hovedavtalen av 1964. Men denne avtalen var egentlig et arrangement som skulle effektivisere flåten til selvbærende lønnsomhet. 

Derfor måtte Landsstyret i Norges Fiskarlag under støtteforhandlingene i 1982, godta at subsidiene til havfiskeflåten ble innrettet mot en uunngåelig reduksjon av antallet ringnotfartøyer. Man etablerte kondemneringsordninger med tilbud om økonomisk hjelp forutsatt at konsesjonen ble inndratt og fartøyet hugget eller senket. Ja, du leste rett. Eventuelt kunne man få salgsstøtte hvis fartøyet ble solgt til utlandet, fremdeles under forutsetning av inndragning av konsesjonen. 

I løpet av 1980-tallet ble derfor ringnotflåten redusert fra 350 enheter til 100! Og det var i siste liten, for EØS-arrangementet mellom Norge og EU av 1991 forbød subsidiering av norske fiskere. I Bekkjarvik lå det seks ringnotbåter i 1980. I 1990 var fire tilintetgjort, to hadde overlevd. Slik måtte hele kysten blø, men det var nok dessverre en nødvendig årelating.

Myndigheten ønsket å redusere flåten enda mer og etablerte struktureringsordninger ved at rederiene selv kunne kjøpe og slå sammen rettigheter. Det lå langt inne for forvaltningen å åpne for slik omsettelighet. Denne skepsisen reflekteres i vilkårene for strukturering av fiskeflåten i de siste 30 årene. Vi har nemlig strevd med å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget, for å stabilisere lønnsomheten i verdens dyreste land. Man kunne kjøpe, men ikke beholde de ervervede rettighetene mer enn et visst antall år. De skulle være såkalt tidsbegrensede. I 2005 endret fiskeriminister Svein Ludviksen dette vilkåret, og gjorde strukturkvotene permanente, dvs. uten tidsbegrensning. Så fulgte fiskeriminister Helga Pedersen opp med kontra. De kjøpte rettighetene (strukturkvotene) ble på nytt tidsbegrenset, endog med tilbakevirkende kraft. Da ble det ballade, selvfølgelig, og vi fikk den velkjente Volstad-dommen. Den ble fattet av Høyesteretts storjury med knappest mulig flertall, dvs. 9 mot 8 stemmer i favør staten. Kanskje var isen vel tynn under føttene til Helga Pedersen. Hennes ettermæle slapp med skrekken.  

Konkurransekraften som forsvant

Dermed har jeg kommet frem til dagen i dag. Det har vært en lang reise for folket i kystlandet Norge. Først padlet vi i 7000 år, frem til år 0. Deretter rodde og seilte vi frem til 1900, siden har muskel- og vindkraft blitt avløst av kull og dieselolje. Men ingen kjenner dagen i morgen. 

Det har vært en lang reise for fiskerne også, ikke minst for de pelagiske. Det begynte å skje noe rundt 1800 med landnot og seglfartøy, til i dag med kombinerte not- og trålfartøyer, mange over 70 meter lange, med 2000 tonn lastekapasitet og 7.000 hk hovedmotorer. Sonaren anno 2023 registrerer fiskeforekomstene innenfor en sirkel med radius på 8000 meter. De fleste mener at dette har vært og vil være nødvendig.

Men i vårt land finnes det mennesker som tviler, f.eks. riksrevisoren. Han tror vi har gått for langt. Kanskje vil det hjelpe riksrevisoren hvis vi sammenligner de pelagiske fiskeriene i Norge med de pelagiske fiskeriene i Nord- og Vest-Europa, siden de er våre konkurrenter, ikke minst ute i verdensmarkedene. 

Antall pelagiske havfiskefartøyer i Danmark er 12, i Skottland 21, på Færøyene 17 og på Island 22, til sammen 72. I Norge er vi like mange. Alder, utrustning, kvalitet og lønnsomhet for de pelagiske fartøyene i våre naboland gjør dem overlegne deres norske kolleger. Før årtusenskiftet var våre fiskefartøyer konkurransedyktige. Dessuten var Norge Europas ledende skipsbygger av fiskefartøyer. Etterpå har den suverene norske posisjonen forduftet. Også norske fiskefartøyer bygges og repareres utenlands, i Danmark eller i Tyrkia. Hvorfor sakker vi akterut?  

På min søken etter årsaker stanser jeg ved rammebetingelsene for de pelagiske fiskerne i Norge og hos våre næringsbrødre i nabolandene. Jeg finner fundamentale forskjeller på to områder: For det første reglene for å eie og strukturere fiskefartøyer, for det andre avgiftsbelastningen. 

I samtlige av de nevnte nabolandene kan man strukturere fiskefartøyer og fiskerettigheter tidsubegrenset, dvs. at man kan kjøpe en fiskekonsesjon for 500 millioner kroner uten å måtte levere rettigheten tilbake til Staten etter et visst antall år. Så langt jeg har brakt i erfaring, gjelder dette for resten av verden også. Og for havbruket, landbruket, industrien, shipping, finans, forsikring etc. i Norge er det faktisk helt normalt å slå seg sammen eller gå fra hverandre — tidsubegrenset. Norge er den eneste fiskerinasjonen i Europa, ja kanskje i verden som har en unormal strukturordning for fiskeflåten ved at en kjøpt, betalt og fusjonert enhet må oppløses, og investeringen registreres som tap etter et visst tidsforløp. 

Drepende avgiftskarusell

Videre informerer mine kolleger meg, fortsatt i våre naboland, om en avgiftsfri drift. Særlig kan de presisere at avgift på bunkers er fullstendig ukjent for dem. Jeg forteller dem videre at fiskerne i Norge betaler en forskningsavgift på 350 millioner kroner per år, en kontrollavgift på 50 millioner, en begynnelse på ressursrenteskatt på 100 millioner — en ubegrunnet ytelse fra næringen da vi fikk kvotemelding 1.0, og altså en CO2-avgift på 4 millioner kroner per år for et pelagisk havfiskefartøy, med en varslet opptrapping til det tredobbelte innen 2030. Dette avgiftsregimet, iverksatt av tidligere miljøvernminister Sveinung Rotevatn vil knekke ryggen til brorparten av den norske fiskeflåten. Men Rotevatn har vist handlekraft så det monner; han avviklet norsk pelsdyrnæring med et pennestrøk og med et smil.  

Det henger faktisk et damoklessverd over oss. Denne avgiften skal incitere oss til å ta i bruk ny, grønn teknologi. For 5 år siden var denne teknologien en snakkis. Nå er det stille. Vi venter fortsatt, i frykt og beven. Vår internasjonale handelsflåte, norske fraktefartøyer i nord- og østersjøfart og supply-flåten slipper alle unna. Men havfiskefartøyene skal taes, endog når de fisker i fjerne farvann. Da blir det stille i telefonen; mine fiskerkolleger i nabolandene har vansker med å tro hva jeg forteller.

Vi registrerer altså at særlingen Norge kjører sitt sololøp. I suveren arroganse krever man ydmyk takknemlighet fra fiskerne fordi de får fiske av fellesskapets ressurser, samtidig som det varsles innlevering av dyrt kjøpte fiskerettigheter når tidsperioden utløper. I tillegg blir vi til stadighet påminnet om ressursrenteskatt og en mangedoblingen av dieselavgiften.  

Dette problemkomplekset er særnorsk. Det gjelder kun for fiskerne i verdens rikeste land, det landet som valgte å stå utenfor det europeiske fellesskapet og som lovet fiskerne gull og grønne skoger om de bare ville støtte kampen og bidra til å holde Norge utenfor. Det var altså det rene lureri.

Norske politikere og kompetente forvaltere viste en gang omsorg for de norske fiskeriene. De inngikk en effektiviseringsavtale med fiskerne i 1964, tvang gjennom en omlegging av subsidiene til reduksjon av antall enheter i havfiskeflåten i 1982 og tvang også gjennom en fiskerfinansiert strukturordning for havfiskeflåten i 1996. Forvaltningens plan var å gjøre fiskeriene lønnsomme og subsidiefrie. Men nå er dette historie. Forvaltningen har snudd. Riksrevisjonen strever med å forklare oss at norsk fiskerinæring har vært på villspor.

Stakkars sære Norge, en gang står vi nok utenfor døren og banker på i Brüssel. Kanskje tør fiskerne etter hvert håpe det, for der innenfor ser det ut til at de har bruk for, og vil ta vare på verdiskapende fiskere.