På sporet av tapt natur

28. FEBRUAR STILTE JEG PÅ  Lerøy Seafood Groups og morselskapet Austevoll Seafoods kvartalspresentasjon på Hotel Continental i Oslo. Foruten en rekke nye finansfjes traff jeg en god del gamle kjente, deriblant Arne Møgster og Henning Beltestad. «Vi har jobbet sammen i en mannsalder», uttrykte de selv. 

Og for en reise! 

I oktober 2006 debuterte Austevoll Seafood på Oslo Børs, og Arne Møgster – da 30 år gammel – ble børsens yngste konsernsjef noensinne. Arne var «neste generasjon», født inn i næringen og stilte tross sin unge alder både med relevant utdannelse og en god dose erfaring fra fiske, verft og offshore – for ikke å glemme lederskap.  I 2009, fortsatt bare 33 år gammel, overtok han som styreleder i Lerøy Seafood Group – en posisjon han fortsatt har.  Året etter ansatte han 41 år gamle Henning Beltestad som konsernsjef. Unge Beltestad hadde da allerede 17 år i Lerøy-systemet. 

Spol tiden frem til februar 2024 og de to er blitt godt voksne. I 2006 omsatte Austevoll Seafood ASA for 2,7 milliarder kroner og hadde et resultat før skatt på 260 millioner. Antall ansatte i konsernet var 2.389. I 2023 var omsetningen 33,8 milliarder kroner, resultatet før skatt 2,8 milliarder og antall ansatte over 8.400. Egenkapital og gjeld i 2006 var 6,9 milliarder med en EK-andel på 53 prosent. I 2023 var egenkapital og gjeld 52,8 milliarder og EK-andelen 51 prosent.  Antall ansatte er nesten firedoblet, egenkapitalen mer enn syvdoblet, resultatet før skatt 11 doblet og omsetningen 13 doblet!

Gruppen er blant verdens største havbruksselskaper, Norges desidert største når det kommer til fiskeri – se artikkelen Norges 35 største fiskebåtrederier hvor Lerøy Havfisk topper, og den største aktøren på land med et tyvetalls fabrikker innen laks, hvitfisk og pelagisk; både konsum og mel- og olje. Konsernet har også en betydelig aktivitet utenfor Norges grenser. 

Mye av suksessen er takket være oppkjøp og konsolideringer, deriblant av Lerøy Seafood Group i 2008, som bokstavelig talt har vært en gullgruve for Austevoll Seafood og hovedaksjonær Laco AS med Møgster-familien som eier. Som kjent ble eierbegrensningene og omsetningsmonopolet i oppdrettsnæringen opphevet i 1991, noe som har gjort det mulig at rundt 1000 aktører har blitt til dagens ca. 100 matfiskselskaper,  og at selskaper på Oslo Børs som Lerøy Seafood Group, Austevoll Seafood, MOWI, SalMar og Grieg Seafood har den posisjonen de har i dag.

Ikke fullt så kjent er, at det i 1991 skjedde noe grunnleggende annet. Bærekraftselementet ble tatt inn i oppdrettsloven. Fra da har selve formålet med loven vært «å bidra til at oppdrettsnæringen kan få en balansert og bærekraftig utvikling og bli en lønnsom og livskraftig distriktsnæring». 

OM MAN HAR LYKKES MED Å innfri på selve formålet kan diskuteres gitt de siste årenes debatt. Men vi trenger ikke lete lenge for å se et kvantesprang i hvordan bærekraft blir forstått og implementert i driften i selskapene. Austevoll Seafood–konsern understreker at de siden 1981 har hatt bærekraft som et styrende element. Men ideen og forståelsen av hva bærekraft er har utvilsomt endret seg.

I 2006 kunne f.eks. Austevoll melde at «driften av konsernets fartøyer antas ikke å medføre noen forurensing av det ytre miljø utover mindre utslipp av eksosgasser». I dag er tonen en ganske annen og selskapet har forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp med 46 prosent innen 2030 (fra 2019-nivå).  Og de er ikke alene. Samtlige børsnoterte sjømatselskaper leverer nå årlige bærekraftsrapporter med målbare ambisjoner i tråd med FNs klimapanels anbefalinger.

For å lykkes kreves et kulturskifte. Det er ikke rent lite, men man er i gang og listen for hva som gjøres av konkrete tiltak er så lang at vi kunne skrevet bok. 

12. februar i år overleverte Naturrisikoutvalget NOU 2024:2 «Samspill med naturen – Naturrisiko for næringer, sektorer og samfunn i Norge». Her forstås «naturrisiko» som en tilnærming for å vurdere og håndtere usikkerhet knyttet til tap av natur. Risikoen deles i to. På den ene siden har man en fysisk naturrisiko knyttet til konsekvensene for aktørene og samfunnet av tap og forringelse av natur, f.eks. konsekvensen av mindre areal, varmere hav og utrydding av artsmangfold. På den andre siden har man en naturrelatert overgangsrisiko som oppstår som følge av endringer i reguleringer, rammebetingelser, politikk, teknologi  og  forbrukerpreferanser.

Jeg tror særlig det siste vil få økt oppmerksomhet fremover. Kun erkjennelsen av at «noe må gjøres» leder til atferdsendring og at vi får de endringene vi har behov for. Utvalget stresser f. eks.  at vurderinger av naturrisiko må inn i alle beslutningsfora og i langsiktige planer – i offentlig så vel som privat sektor. Dette må resultere i konkrete avgjørelser og veivalg. Oppfølgingen av naturavtalen er sentral, og FNs klimautvalgs anbefalinger må være et styringsdokument. Naturrisiko må inn i alt vi gjør! 

Oppdrettsnæringen får mye pepper. Hver gang får vi høre at det jobbes med problemene. Ofte sitter jeg igjen med spørsmålet; men hva konkret gjøres? Da er det en sann glede å dykke ned i SalMars, Griegs, MOWIs, Austevolls, Lerøys og Cermaqs bærekraftsrapporter. Verden går faktisk fremover også på børs, der selskapene virkelig begynner å ta inn over seg den formidable jobben vi står ovenfor. Resultatene av det arbeidet som er lagt ned særlig de siste par årene, erkjennelsen og etter hvert nå også tiltakene, vil måtte føre til reelle endringer og forbedringer.  

I et slikt perspektiv er det interessant å se at det verken i NOU 2023:23 «En helhetlig forvalting av akvakultur for bærekraftig verdiskaping» eller i Kvotemelding 2.0 «Folk, folk og felleskap – en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling» tas nevneverdig hensyn til nettopp «naturrisiko». 

Viktigere enn noen gang om vi skal tro Naturrisikoutvalget, er nettopp at storting, regjering, forvaltning, tilsyn og FoU går i front og leder vei.