AGNAR JOHAN LYNG

BABORD GROUP AS HOLDER TIL PÅ Raudeberg like utenfor Måløy, det som lenge var en del av Vågsøy kommune, men som i dag tilhører Kinn. Om navnet Babord virker ukjent for mange av våre lesere, er ikke det så rart. Det er relativt nytt. Da Tore Lyng i 2016 ønsket å avslutte sitt 28 år lange samarbeid med sin yngre bror Agnar — et samarbeid som omfattet en rekke ulike virksomheter innen fiskeri, fiskeforedling, salg, eiendom og fiskebåtverft, var tiden moden for å utvikle en ny og mer strømlinjeformet struktur og identitet på de mange selskapene i Lyng-brødrenes portefølje. Babord-navnet ble lansert i desember 2018, og ble en umiddelbar suksess. Året etter ble Babord kåret som vinner av over 8.700 innsendte bidrag til den store brand-konkurransen i Berlin — Red Dot Design Award, en konkurranse alle som er opptatt av merkevarebygging kjenner godt til.

At Babord-navnet likevel ikke har festet seg så godt til nå, kan nok skyldes at månedens intervjuobjekt har vært involvert i en del saker som har stjålet mye oppmerksomhet. Først var det krevende å skille lag med broren, så havnet han i retten som majoritetsaksjonær i Stadyard. Men nå er alt dette historie. Babord Group AS begynner virkelig å få sving på sakene. I år passerer omsetning ventelig 1,1 milliarder kroner, og resultatet før skatt kan fort bli det samme som i fjor, dvs. rundt 70 millioner. 

Agnar Lyng — eller Agnar Johan Lyng for å være pinlig korrekt, har lenge stått på vår liste over kommende intervjuobjekter. Omsider er tiden kommet.  

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT BLE FØDT på Raudeberg 17. april 1963. Det var et turbulent år, både hjemme og ute. For første gang i historien gikk norske fiskere samlet til streik. Det skjedde i begynnelsen av januar, og over 40.000 mann lå ved kai. Streiken var 100 prosent effektiv og skyldes bruddet i støtteforhandlingene mellom Norges Fiskarlag og Pris- og lønnsdepartementet. Litt senere på året, 22. november, falt de dødbringende skuddene i Dallas som sendte sjokkbølger over hele verden. John F. Kennedy ble drept. F for Fitzgerald, for de av leserne som liker quiz. I august måtte statsminister Einar Gerhardsen gå på grunn av Kings Bay-saken, men ikke lenger enn ut på forværelset. Tre uker senere var han nemlig tilbake som regjeringssjef. Arbeiderpartiet hadde fortsatt flertall på Stortinget med Sosialistisk Folkeparti og Finn Gustavsen på vippen.

Arne Bendiksen toppet de norske hitlistene med «Jeg vil ha en blå ballong», Wenche Myhre slo igjennom med «Katta vår», den andre Stompa-filmen fylte kinosalene og Knut «Kupper’n» Johannesen satt verdensrekord sammenlagt på skøyter. Det var den gangen halve befolkningen satt krumbøyd over radioapparatene og noterte rundetider.  

Men tilbake til Raudeberg.

— Far jobbet det meste av livet i Veivesenet, mor som baker og fiskeindustriarbeider. Han kom til Raudeberg fra Nordland som sildefisker, møtte mor og slo seg ned på Vågsøy. Vi var fem søsken, og jeg var nest yngst. Når man vokser opp på et lite sted som Raudeberg har man følgende valgmuligheter: Fotball, skolemusikk, speider, søndagsskole og fiske. Jeg var innom alt. Min første lønningspose fikk jeg i 1973, bare ti år gammel. Da jobbet jeg for Gustav og Ole Olsen, som drev fisketilvirkning lengst nord i Raudeberg. Etter ungdomsskolen og ett år på handelsskolen i Måløy, var jeg lei skole. Da jeg fikk tilbud om jobb på linebåten «Fjellmøy» var jeg ikke vond å be. Det var i 1980. Etter ett år på sjøen jobbet jeg en kort periode for malerfirmaet Gjervik AS i Måløy. Vi planla å bygge en innendørs hall for maling av linebåter, men det ble med tanken. Så fulgte et par hektiske år med ulike aktiviteter. Jeg var med på å starte klesbutikk og import av tekstiler fra Asia, og drev kiosker. Jeg var kort sagt en ganske virkelysten og kreativ tenåring. Så ble det et kort år om bord i ringnotsnurperen «Holmsjø» fra Godøy utenfor Ålesund, før jeg i 1985 bestemte meg for å ta opp igjen skolegangen. Jeg tok de to siste årene på videregående i Førde. Da skulle jeg bli rik på aksjer, og investerte hele studielånet i dataselskapet Scanvest Ring. Det meste gikk tapt. Ingen god start, kan du trygt si, men en god og billig lærdom om at man ikke bør legge alle egg i samme kurv. I sommerferien i 1986 var jeg stuert på «Strand Senior», og høsten etter — i 1987, begynte jeg på Handelshøyskolen i Bergen (NHH). Der valgte jeg stort sett det som fantes av fiskerifag, og skrev masteroppgave om økonomistyring i den havgående fiskeflåten. Fire år senere kunne jeg kalle meg siviløkonom.

— Hvorfor NHH?

— Jeg hadde lyst til å skape egen virksomhet. Allerede i 1988 allierte jeg meg med min syv år eldre bror Tore, og sammen kjøpte vi den kombinerte ringnotsnurperen og reketråleren «Brødrene Nilsen» fra Grovfjord i Troms. Den målte 43 meter og kostet 8,5 millioner kroner. Det var starten på eventyret, og det som i dag er Babord Group AS. Vi lånte pengene, og Tore hadde majoriteten med 60 prosent. Han var utdannet maskinist. Jeg ble gift med Laila i 1989 og hun førte regnskapene fra begynnelsen, forteller månedens intervjuobjekt, og fortsetter:

— Etter Handelshøyskolen begynte jeg høsten 1991 som bedriftsrådgiver i Økonomipartner Måløy, som senere ble en del av Visma. Parallelt drev Tore og jeg «Torbas», som vi hadde omdøpt fra «Brødrene Nilsen». Den var eid av Partsrederiet Lyng. Etter et par år i Visma, overtok jeg som leder for Kreditkassens avdelingskontor i Måløy. Der var jeg banksjef i ti år. Deretter begynte jeg på heltid med egne selskaper og båter, virksomheter som i 2018 ble samlet under paraplyen Babord Group AS. Der er jeg i dag eneeier gjennom holdingselskapet Sirean AS på Raudeberg og arbeidende styreleder.

— Har du noen lederfilosofi?

— Nei. Ikke noe annet enn at det man gjør, må man gjøre skikkelig.

— Hva liker du best å jobbe med?

— Ulike prosjekter knyttet til våre virksomheter. Ingen dager er like og det er mye spennende som skjer.

— Hva vil du helst ikke bruke tiden på?

— Rutinearbeid og skjemavelde. Det er heller ikke spesielt givende å måtte møte i retten for å komme til enighet. Nå håper jeg inderlig at den tiden er over.

— I mange år jobbet du tett sammen med din bror Tore. Hvorfor skilte dere lag?

— I 2016 ønsket han å trekke seg ut mens han enda var ung nok til å ha glede av det han hadde vært med på å skape. Det ble dessverre en ganske vanskelig skilsmisse med advokater involvert på begge sider — en tid jeg ikke husker tilbake på med særlig glede.  

I 1992 GIKK LYNG-BRØDRENE I kompaniskap med Torbjørn Mathisen i Finnmark, og etablerte Mathisen & Lyng Rederi AS med forretningsadresse i Havøysund. Mathisen hadde 60 prosent av aksjene, Lyng-brødrene 20 prosent hver. Dette samarbeidet om «Torbas» varte i 13 år, frem til Mathisen solgte seg ut i 2005. Deretter hadde Tore og Agnar Lyng 50 prosent eierandel hver, inntil familien Kvalsvik ble fusjonert inn med sin båt «Kvalstein» i 2007. I 1997 ble «Torbas» byttet ut med skotske «Ocean Way», en kombinert snurper og hvitfisktråler. Den målte 44 meter og kostet vel 36 millioner. Gamle «Torbas» ble solgt til Sverige. «Ocean Way», som selvsagt overtok «Torbas»-navnet, fungerte imidlertid dårlig og i 2002 ble den solgt tilbake til Skottland. Samtidig kjøpte Mathisen & Lyng Rederi snurperen «Flømann» fra Hareid, en gammel hvalbåt bygd på 1940-tallet. I 2004 ble «Flømann» byttet ut med «Chris Andra» fra Skottland. Den målte 62 meter. Båtene ble altså stadig større.  

— I 1995 kjøpte Tore og jeg kystbåten «Stålnes» fra Jarl Lillesalt og hans brødre. Denne ble, etter flere kjøp og salg av ulike båter og kvoter, utskiftet med nybygget «Kystfisk» i 2004, bygd på Sletta Verft. Dermed kunne vi ha dobbel dåp i Måløy da «Chris Andra» ble overtatt og omdøpt til «Torbas». Som om ikke samarbeidet om «Kystfisk» og «Torbas» var nok, hadde vi også bygd opp enda et kystrederi — «Seilsjø» sammen med Tony og Roar Silden. Denne båten ble etter hvert erstattet av et nybygg på 34 meter i desember 2009, som fikk navnet «Ringbas». Vi leide plass på Måløy Verft AS og bygget båten for egen regning. Det var en ganske uvanlig måte å gjøre det på, og markerte på mange måter vårt inntog i verftsbransjen. Kort etter ble vi oppringt av Hans Magnus Drønen i Torangsvåg som lurte på om vi kunne bygge en tilsvarende, men noe større båt til han. Den fikk navnet «Ståløy», og var bygg nr. 2 levert av Lyng AS. I 2010 drev vi tre fiskebåter — «Torbas», «Kystfisk» og «Ringbas». I «Torbas» eide vi 80 prosent, i «Kystfisk» og «Ringbas» 62 prosent. Alt i 2004 kjøpte vi det huset som i dag heter Maritim Park på Raudeberg sammen med Carisma Fish med Arild Aarvik i spissen. Siden 2005 har dette vært vår hovedbase, forteller Agnar Lyng.

— For å gjøre en veldig lang historie kort, fortsetter han: — De siste 20-25 årene har vi kjøpt og solgt en rekke fartøyer og kvotesett, og gradvis bygget oss opp på fiskerisiden. I dag har vi fire båter, hvorav tre er aktive.  

Høsten 2011 gikk verftet Blaalid AS i Raudeberg konkurs. Vi kjøpte morselskapet Blaalid Slip & Mek Verksted AS 50/50 sammen med Verlo Holding AS, og stiftet driftsselskapet Stadyard AS i januar 2012 — i realiteten Blaalid Slip & Mekaniske i ny drakt. Babord Group eier 1/3 av Verlo Holding AS, og har sammen med Malvin Silden, Trond Kongshaug og Knut Helge Sørpoll, som eier de resterende 2/3, eid og drevet Stadyard siden 2012. Det lå ikke akkurat i kortene at vi skulle bli verftseiere, men vi hadde et nostalgisk forhold til Blaalid-slippen. Det var ikke barnehage på Raudeberg og vi ungene vokste nærmest opp på verftsområdet. Vi betalte rundt 25 millioner. I dag har eierselskapet Stadgroup AS en bokført egenkapital på over 30 millioner, så pengene er i alle fall ikke gått tapt. Men vi har hatt flere vanskelige saker å hanskes med —  i rettsalene. Nå er alle uoverensstemmelser historie, både hva gjelder «Fay» og «Arnøytind». Prosessene var unødvendig krevende — forlikene til å leve med.  

— 17. oktober 2011 kjøpte vi et stort polsk foredlingsanlegg sammen med Selected Seafood AS og Carisma Fish AS i Måløy og Gdansk Fishing Co. fortsetter Lyng. — Anlegget ligger i Darlowo helt ute ved Østersjøen omtrent midt mellom Stettin og Gdansk. Fra start eide vi 50 prosent, Selected og Carisma 20 prosent hver og Gdansk Fishing Co. 10 prosent. Fabrikken tok primært imot baltisk flyndre og annen hvitfisk fra Østersjøen. På det meste ble det håndfilétert over 2.000 tonn flyndre, hvorav nesten alt gikk til en større dansk kunde. Planen var at Carisma skulle «source» hvitfisken, Selected Seafood rødfisken. Fabrikken i Polen er i dag heleid av Babord Group. Etter hvert har vi satset mer og mer på laks og ørret. Kapasiteten er stor og tillater en betydelig ekspansjon.   

I DAG OMFATTER BABORD GROUP AS fire virksomhetsområder — fiskeri, fiskeforedling, skipsverft og eiendomsdrift. Fiskerivirksomheten er organisert i Babord Catch AS, og består av de fire fiskebåtene «Andrea L», «Rebekka L», «Victoria May» og «Ringbas». «Ringbas» ligger ved kai. De tre andre landet i fjor noe over 7.500 tonn hvitfisk og pelagisk fisk til en førstehåndsverdi på rundt 110 millioner kroner. Babord Catch eier og driver Lyng-familien sammen med brødrene Marvin og Per Jan Kvalsvik fra Fosnavåg. 

— «Andrea L» og «Rebekka L» er oppkalt etter mine to døtre, forteller Agnar Lyng.  — «Andrea L», eks. «Torbas/Høgaberg», ble kjøpt tilbake i 2023 og er en ringnotsnurper på 70 meter med en grunnkvote på 489 basistonn, samt en strukturkvote på 46,5 basistonn. Den fisket i fjor for ca. 90 millioner kroner, og var med det rundt nr. 100 på listen over de fiskebåtene i Norge som fisket for mest i 2023. «Rebekka L» ble bygget i 2020 og måler 28 meter. Den har avgrenset nordsjøtråltillatelse samt en tillatelse for kystreker sør. «Victoria May» måler 24 meter og ble bygget i 2010. Den har også avgrenset nordsjøtrål og kystreker sør. Båten landet i fjor fisk for vel 20 millioner kroner. Vi sitter i tillegg på en reketrålkonsesjon og ønsker å anskaffe en båt som kan utnytte denne og kanskje med et tilleggsalternativ. I alt jobber det ca. 30 personer i Babord Catch. Budsjettet for 2024 er litt bedre enn i fjor — rundt 120 millioner kroner, hvorav 85-90 millioner er pelagisk fisk. Det aller meste av hvitfisken blir solgt på auksjon i Peterhead like nord for Aberdeen i Skottland. Men nå har vi tenkt å hente dette råstoffet hjem til det nye videreforedlingsanlegget vi er i ferd med å etablere på Raudeberg, sier Lyng og legger til:

— Foredlingsvirksomheten, som utgjør brorparten av konsernets omsetning, ligger i Babord Food AS. Dette selskapet består av den nevnte foredlingsfabrikken i Polen som vi kjøpte i 2011 — Babord Vap Sp, samt det anlegget vi etablerte på Raudeberg i fjor høst — Babord Pure AS. I fjor omsatte Babord Seafood for ca. 590 millioner kroner. I Polen foredler vi primært rødfisk, men også noe hvitfisk. Her jobber nærmere 240 personer og i fjor kjørte vi 7-8.000 tonn råstoff gjennom fabrikken. I år er målet nærmere 10.000 tonn. Fisken kommer hovedsakelig fra Norge. Vi kjøper der det er fisk å få kjøpt. Minst 80 prosent er laks og ørret, og vi produserer filét og porsjoner. Alt salg skjer fra vår avdeling i Bergen, der vi har åtte ansatte. 

Anlegget på Raudeberg gir i dag arbeid til rundt 20 personer, og produserer skinn- og beinfri fersk filét av rødfisk. Etter hvert blir det også hvitfisk. Om alt går som planlagt vil vi år ta inn ca. 4.000 tonn råstoff i fabrikken. Når anlegget er ferdig utbygd, bør vi kunne klare 10.000 tonn på årsbasis. Vi har altså planer om kraftig vekst. I år budsjetterer vi med ca. 800 millioner kroner i omsetning i Babord Food-divisjonen.

Vårt tredje virksomhetsområdet er organisert i selskapet Babord Industries AS, og omfatter primært verftet Stadyard AS på Raudeberg, altså tidligere Blaalid Slip & Mekaniske Verksted AS,  samt Verlo Holding AS, som også driver verft, butikk og en del mekanisk virksomhet i Måløy. Her er det i alt rundt 60 personer på lønningslisten. I fjor omsatte Babord Industries for ca. 250 millioner kroner. Det blir omtrent det samme i år.  

Til slutt har vi et eiendomsselskap uten ansatte, men med en omsetning på ca. 12 millioner kroner i 2023. I alt har dermed gruppen nærmere 350 personer ansatt, og en omsetning i 2023 på nesten 1 milliard kroner. I år blir det nærmere 1,2 milliarder om alt går som vi håper. 

«DET E ITJNÅ SOM KJEM TÅ SÆ SJØL», sang Vømmøl Spellmannslag i 1975. Det kan helt sikkert månedens intervjuobjekt skrive under på. Økonomien går i bølger, og Babord Group har hatt sine tilbakeslag. Særlig 2022 ble et vanskelig år. 

— Det kan du godt skrive. Underskuddet kan primært knyttes til covidpandemien. I mars 2020 klappet Horeca-markedet sammen og vi måtte over på retail og lange kontrakter. Det gikk egentlig ganske bra de første par årene, men så braket det løs i Ukraina og lakseprisene gikk bananas. Det samme gjorde logistikkkostnadene. Vi satt med en rekke kontrakter til relativt lave laksepriser. Det måtte gå galt, og vi tapte over 30 millioner kroner. I fjor klarte vi oss mye bedre, og konsernet samlet fikk et overskudd på rundt 70 millioner. Jeg tror vi skal klare det samme i år. Jeg forventer en kraftig omsetningsøkning for Babord Seafood — fra 560 millioner i 2023 til rundt 800 millioner i år.

— Hva har Babord gjennomført av større investeringer de siste par årene?

— Fabrikken på Raudeberg har til nå kostet rundt 50 millioner kroner. Tilbakekjøpet av «Andrea L» fra Færøyene i fjor kostet i alt ca. 200 millioner kroner og tar vi også med kjøpet av «Rebekka L» til rundt 60 millioner har jeg fått med det meste.

— Og fremover?

— Vi har en spenstig ønskeliste. Øverst står en reketråler som fort vil koste oss på 2-300 millioner. Etter hvert må vi erstatte «Victoria May» og helst øke driftsgrunnlaget på «Andrea L» og «Rebekka L».  Her snakker vi fort om investeringer for mellom 150 og 200 millioner. Anlegget på Raudeberg kan tilføres ytterligere 50-100 millioner. Men nå tenker jeg bare høyt.

— Hva vil du trekke frem som de sterkeste sidene til Babord? 

— At vi er en frittstående produsent av ferdigvarer med høy kvalitet. Vi jobber målrettet med å utvikle egne merkevarer, og har meget kompetente medarbeidere. Vi er også et selskap i vekst. Jeg ser ikke bort ifra at vi kan komme opp i en årlig produksjon på 20-30.000 tonn. Vi liker dessuten å tro at vi er gode til å bygge og vedlikeholde fiskebåter, og skal nå også satse på servicebåter og bløggebåter til oppdrettsnæringen. Stadyard vil forhåpentligvis gi oss et solid bein å stå på i årene som kommer. Jeg skal ikke legge skjul på at verftet har hatt sine utfordringer de siste 5 årene, men nå har vi som nevnt lagt alt dette bak oss. I fjor hadde Stadyard et overskudd på 5-6 millioner, og jeg oppfatter at verftet har et godt navn i markedet. I øyeblikket har vi to 15-metringer under bygging — «Katrine S» og «Kalsøybas». Begge skal overleveres i 2025. Forleden fikk vi en stor ombyggingskontrakt på 40-50 millioner.

— Hvorfor bygge fiskebåter i Norge?

— Det svaret bør alle klare å resonnere seg frem til. Norske fiskere trenger fiskebåter for å fiske i vår felles blå åker, og det bør være en del av næringens samfunnskontrakt å skape verdier langs kysten. Med dagens kronekurs vil jeg hevde at vi er konkurransedyktige med de fleste andre land, også verftene i Danmark. Nå banner jeg sikkert i kirka, men vi bør i det minste diskutere om det bidrar til mer verdiskaping i Norge å pålegge alle bedrifter å betale norsk minstelønn til gjestearbeidere som kommer fra land med et helt annet leve- og kostnadsnivå enn her hos oss. Norsk minstelønn i fiskeindustrien er i dag 206 kroner per time. I Polen er tilsvarende timelønn 70-80 kroner. Likevel lurer noen på hvorfor vi bearbeider så lite fisk i Norge?

Deler av foredlingsindustrien i Nord-Norge eksisterer fordi den minste kystflåten ikke har noen andre steder å lande fisken. Dette kombinert med det sterke sesongpreget i torskefiskeriene gjør at veldig mye fisk sendes ubearbeidet ut av Norge. Det er aldeles ikke gitt at vi klarer å øke bearbeidingsgraden her hjemme. For meg fortoner det seg mest som ønsketenkning, så lenge 70 prosent av fisken tas på land i løpet av noen hektiske vintermåneder.

— Har du noen gang hatt planer eller tanker om å involvere deg i fiskeoppdrett?

— Nei. Vi har fått tilbud, men har valgt å holde oss til det vi mener å kunne noe om. Rett nok har jeg hatt akvariefisk, men det gikk veldig dårlig. Oksygentilførselen sviktet og all fisken endte på gulvet.

— Hvordan har dere organisert ledelsen av konsernet?

— Vi har nettopp gjennomført en del endringer. Min sønn Simen (33) har overtatt som daglig leder i Babord Food AS, og styrer alt med foredling og salg. Han er siviløkonom fra NHH i Bergen. Mine døtre Andrea (25) og Rebekka (30) er også en del av konsernledelsen. Andrea har samme utdannelse som Simen og leder Babord Industries med verftsaktivitetene, Rebekka har ansvaret for merkevarebyggingen og alt knyttet til markedskommunikasjonen. Hun har en mastergrad i markedsføring, merkevarebygging og salgsledelse fra Napier universitetet i Edinburgh, og leder eiendomsselskapet. Min rolle kan best kalles arbeidende styreformann og leder for fiskeriaktiviteten. Min kone Laila, har helt siden sommeren 1988 ført regnskapene. Der er hun fortsatt sterkt involvert.

— Dette kan da umulig gå bra med fire akademikere i ledelsen?

— He, he. Det vil tiden vise.

DE FLESTE, FOR IKKE Å SI ALLE som har hatt æren av å være månedens intervjuobjekt i «Norsk Fiskerinæring» — de siste 40 årene nærmere 400 sentrale sjømat-aktører, er mer enn normalt opptatt av sjømatnæringens politiske rammebetingelser. Agnar Lyng, som både driver fiske og fiskeforedling, er intet unntak. På 1980- og 1990-tallet var det ofte hard kritikk og skarpe fronter. I dag mener fortsatt de fleste at noe kunne vært bedre, men i det store og hele er næringens aktører rimelig tilfredse. Det er også Agnar Lyng.

— Næringen må forholde seg til et ganske komplisert, omfattende og på en del områder kronglete regelverk. Det er utviklet og lappet på gjennom mange år, og nesten alltid med et ønske om å skape like vilkår. Det gjelder ikke minst i Norges Fiskarlag. For egen del — og som fiskebåteier, vil jeg si at regelverket og forvaltningen av fiskeriene fungerer godt. Jeg har i alle fall ingen alvorlige ankepunkter eller konkrete ønsker om endringer. Selv om Fiskeridirektoratet av og til får en del pepper, har jeg stort sett bare gode erfaringer. Førstehåndsomsetningen har etter min mening også fungert svært godt. Salgslagene — og ikke minst Sildelaget, har skapt flotte markedsplasser med gode kontrollsystemer. Det vil si helt frem til Sildelaget måtte slutte å informere fiskerne om salgsprisene i sann tid. Jeg kan ikke fatte  hvordan en presumptivt kompetent norsk domstol kunne ende med en slik dom, som gjør det mye vanskeligere for oss fiskere å planlegge. Det betyr ikke at kaka blir større, men at den fordeles på en annen måte. Tenk om man hadde tatt bort prisinformasjonen på Oslo Børs! Hvor mange hadde da valgt å bruke denne markedsplassen? Vi fiskere har ikke noe valg. Salgslagene er beskyttet med lov. Men uten skikkelig prisinformasjon er vi ganske hjelpeløse.

— Babord er engasjert i kjøp og foredling av fisk og sjømat. Hva vil du si om de næringspolitiske rammebetingelsene for landindustrien?

— Mye det samme. Men jeg holder fast ved at sjansen for mer bearbeiding i Norge ville øke betraktelig dersom vi på et eller annet vis kunne utjevne den voldsomme forskjellen i lønnskostnader mellom Norge og land som f.eks. Polen. Og så kommer jeg selvsagt ikke utenom formueskatten, som rammer norsk næringsliv hardt og er konkurransevridende mot selskaper eid av utlendinger. De slipper formuesskatt. Vi må gjerne stikke hodet i sanden å hevde at denne effekten betyr lite. Men ser vi fremover i tid kan den bli dramatisk. Bortsett fra det, vil jeg si at fiskeindustrien har akseptable rammebetingelser.

— Du er ikke blant dem i fiskeindustrien som mener at fiskesalslagslova gir alt for mye makt til fiskerne?

— Nei. Det er verken lovgivningen eller andre rammebetingelser som skaper spriket i inntjening mellom sjø og land. Fiskeindustrien står tilnærmet fritt til å strukturere og tilpasse seg som den vil. Fiskeflåten er underlagt et rigid og komplisert konsesjonssystem, som både regulerer hvordan vi skal drive og hvor mye vi kan strukturere. Med fornuftige politikere er det i og for seg greit fordi fiskeriene skal skape aktivitet langs kysten. Problemet for fiskeindustrien er et generelt høyt kostnadsnivå, overkapasitet for å håndtere sesongfiskeriene, toll og andre handelshindre. I dag selges svært mye av fisken på auksjon. Derfor er det markedskreftene som er avgjørende — ikke hvem som eier salgslagene.

— Sjømat Norge ønsker nøytralt eierskap i fiskesalgslagene. Er du enig?

— Det er irrelevant. Det er formålet med fiskesalslagslova som teller, ikke hvem som eier lagene. Etter min mening har salgslagene løst sine oppgaver på en god måte, mye takket være dyktige tillitsvalgte og god ledelse. Derfor ser jeg ikke helt poenget med å kreve ny ekspertise inn i styrene og mer nøytralt eierskap. Lagene fungerer utmerket. Dersom de har behov for annen kompetanse for å opprettholde en effektiv, transparent og godt fungerende markedsplass, har de anledning til å skaffe seg dette. Hvis landindustrien er på jakt etter lavere førstehåndspriser for å kompensere for et høyt norsk kostnadsnivå, må de si det. Jeg har stor forståelse for industribedrifter som mener at de betaler alt for mye — og tidvis mer enn de har råd til for råstoffet. Men igjen; det meste går på auksjon, i alle fall i sildesektoren. Det er markedet som bestemmer.

— Bortsett fra at Sildelaget ikke lenger kan offentliggjøre alle auksjonspriser i sann tid, er du altså godt fornøyd med laget?

— Ja, det kan du trygt skrive.

— Svært mye fisk blir sendt ubearbeidet ut av Norge. Hva er de viktigste grepene industri og myndigheter kan ta for å øke bearbeidingsgraden her hjemme? 

— Det har jeg vel alt svart på. Gi industrien en lønnskompensasjon på 130 kroner per time. Skjønt det er selvfølgelig bare ønskedrøm. Det vil jo EU aldri akseptere. Verden er blitt mer proteksjonistisk, og handelsavtaler blir ikke nødvendigvis så gunstige som vi hadde håpet. Fantasien er stor, og norsk sjømat møter i dag ulike typer av handelshindringer som det ikke er så lett å omgå. Med bare 5,4 millioner innbyggere, voldsomme inntekter fra utvinning av olje og gass og over 17.000 milliarder kroner på bok, er det sikkert fristende å tro at Norge kan klare seg selv. Men det er en farlig tanke. EØS-avtalen er kort og godt en forutsetning for at Norge skal klare seg. Jeg stemte ja til norsk EU-medlemskap i 1994, og har ikke skiftet mening. Ikke så mye for å sikre materiell velstand, men i et sikkerhetspolitisk perspektiv.   

STORTINGET HAR NETTOPP LANDET Kvotemelding 2.0. Agnar Lyng siterer gjerne en lederartikkel i «Norsk Fiskerinæring»: «Aldri har så mange ventet så lenge på så lite!»

— Det er en helt presis beskrivelse. Når meldingen foreslår så marginale endringer må det bety at norsk fiskeriforvaltning og fiskeripolitikk fungerer rimelig greit. Dersom industrien er så misfornøyd med sine rammebetingelser får den heller be om en egen melding. Da får vi håpe at det kommer kloke innspill om hvordan vi kan kompensere sjømatindustrien for det skyhøye kostnadsnivået i Norge, sier månedens intervjuobjekt, og føyer til:

— Kvotemeldingen foreslår, ikke uventet, en viss omfordeling av kvoter fra hav til kyst. Det kunne gått mye verre. Prinsipielt, og av hensyn til stabilitet og forutsigbarhet, var det viktig å få denne meldingen bredt forankret i Stortinget, slik at vi unngår fremtidig politiske Robin Hood handlinger for å tekkes velgerne. Ressursfordelingen må ligge fast over tid. Det er svært positivt at vi omsider har fått tverrpolitiske enighet om kvotefordelingen. Den bør nå kunne ligge fast i mange år. Det er det viktigste som kom ut av hele denne prosessen.

— Hva med kvotetakene?

— Det er greit at de ikke øker nå. Men strukturering er en kontinuerlig prosess. Det er ikke noe man gjør seg ferdig med. Før eller senere blir det behov for å øke takene i alle fartøygrupper.

— Apropos kvotetak. Slik det ligger an i øyeblikket vil en rekke ringnotbåter passere kvotetaket på 850 basistonn etter hvert som strukturkvoter begynner å løpe ut på tid. Bør disse få drive med mer enn 850 tonn?

— Ja, det blir vanskelig å komme unna, selv om det neppe var tilsiktet fra begynnelsen.

— Dere er medlem av Fiskebåt. Hva vil du si om den jobben Fiskebåt gjør?

— At jeg er svært godt fornøyd.

— Bør Fiskebåt gå ut av Fiskarlaget dersom man ikke får 1/3-del av delegatene til Landsmøtet og det samme av medlemmene i Landsstyret?

— Absolutt! Det beklager jeg, men ja. I mine øyne er det et legitimt krav at Fiskebåt bør ha 1/3-del av stemmene.

— Blir dette også resultatet?

— Det er opp til Fiskarlaget. Stemningen i havfiskeflåten er helt klar. Vi ønsker ikke splittelse, men kan ikke leve med dagens maktfordeling. Jeg håper ikke at det ender slik. Hver for oss blir vi et lett bytte i politiske prosesser.

— Ved en eventuell utmeldelse; bør Fiskebåt søke medlemskap i NHO/Sjømat Norge?

— Ja. Etter min mening vil NHO være en naturlig samarbeidspartner.

— Er Babord også medlem av Sjømat Norge?

— Nei. Verftsaktiviteten er medlem i Norsk Industri og de øvrige i Handel og Kontor. Sjømat Norge er til vurdering.

— Hva med Norges sjømatråd?

— Generisk markedsføring er viktig og riktig. Sjømatrådet har min fulle støtte. At de store må bidra mer enn de små er et godt forankret norsk prinsipp.

— Bør eksportavgiften økes?

— Det skal ikke jeg ha for sterke meninger om. Dersom man har konkrete og gode planer for hvordan pengene kan brukes, skal ikke Babord protestere.

— I hvilken grad har du hatt nytte av avgiften til Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering?

— Det vet jeg ærlig talt ikke. Babord har veldig lite med FHF å gjøre. 

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju