Konger i kamp

Sommeren er på hell. Uansett spørs det om du fikk med deg disse klassikerne; chartertur til Mallorca og laksefiske i norske elver. På mange måter står jo disse for rake motsetninger. Syden-turene til Mallorca ble etter hvert folkets ferie med klapping, shopping, strandsol og grisefester som viktigste komponenter. Klimaavtrykket er betydelig, selv om det er større for Kanariøyene-turen og flyene tross alt er fulle. Laksefiskerne viderefører i en viss forstand lordenes sysler. Det kan godt være kaldt, og litt regn hører gjerne med om elva og laksen skal oppføre seg. Bor du i nærheten, kan det gjøres kortreist, selv om det slett ikke alltid er tilfellet. Uansett er det også flere sammenhenger mellom napp i Namsen og solstol i Palma.

På samme måte har laks og makrellstørje flere fellestrekk, samtidig som de står i kontrast. Begge er langtvandrende majesteter med høy status i sportsfiskermiljøet, rødt kjøtt og ettertraktet smak. De står for styrke, skiller seg ut fra den gemene fiskehop og er nesten som mytiske vesener å regne. «Laksefeber» het boken til Kjersti Sandvik i 2020. «Størjefeber» het boken til Linda Beathe Karlsen i 2023. Så snakker vi i begge tilfeller også om utsatte bestander — i hvert fall til tider. Når det er sagt, er det også markante forskjeller. Laksen holder seg i nord, er anadrom og imponerer kanskje aller mest med evnen til å forsere stryk og fosser. Tunfisken liker seg lenger sør, har en kroppstemperatur høyere enn vannet rundt og svømmer fortere enn de aller fleste fisker: opp mot 70 km/t. Den legger bak seg enda større avstander, selv om laksen sannelig svømmer langt nok. En makrellstørje som ble merket ved Florø i 2020 ble tatt samme sted året etter og hadde da svømt nesten til Canada, inn i Middelhavet og så opp mot Brønnøysund før den vendte snuten sørover til Florø igjen. Makrellstørja — den største tunfiskarten — blir jo også betydelig større enn laksen. Over tre meter og ca. 500 kg kan det være snakk om. Det innebærer at den også kan spise laks, og når vi beveger oss inn på relasjonen mellom artene, begynner det å bli komplisert — særlig om vi tar med både størje, villaks og oppdrettslaks. Sistnevnte kan true villaksen gjennom lus og rømming. Størja kan også gjøre ugagn med oppdrettslaks og tilhørende anlegg ved å ta seg til rette i merdene. Noe som jo også kan føre til rømming.

Ellers vet de fleste av oss fint lite om makrellstørja — eller atlantisk blåfinnet tunfisk som vi også kan kalle den. Vi vet enda mindre om de litt mindre tunfiskslektningene som er de som fyller boksene i butikkhyllene. Men denne raske kjempefisken har dessuten noe felles med oss, utover en viss varmblodighet. 

Også makrellstørja drar jo til syden når tiden er inne. Og gyter der, uten at vi skal dra sammenligningen for langt. Lune tempera-turer, øyer nær ved, fine strømforhold og passe saltholdighet er trolig med på å lokke den gytemodne størja til det vestlige Middelhavet — slik Mexico-golfen har lignende kvaliteter. Tun-fisken har noen valg, og i det siste er det kjent at den også gyter utenfor kysten av det nordøstlige USA.

Brannfakkel fra Holst

Litt mer vet vi om villaksen, men også her gjør de lange vandrin-gene det vanskelig å følge med og oppnå visshet når bestandene svinger. I år ble mange elver stengt for laksefiske grunnet lave bestander. Noen mener uansett å vite. Oppdrettsnæringen med sin lakselustetthet, rømmingsnyheter, sykdommer og ulike utslipp til vannmiljøet blir av mange sett på som den store, om ikke den eneste synderen. Sommerens dystre laksenyheter toppet seg da advokat og hobbyfisker Svein Ove Balle i begynnelsen av juli gikk til sak mot staten. Han mente staten har sviktet og brutt loven ved ikke å ha holdt oppdrettsnæringen hardere i tømmene og dermed muliggjort utrydding og beskjæring av villaks- og sjøørret-bestanden. Det skjedde etter at 33 elver ble stengt for laksefis-ke i Sør-Norge. Selv er Balle pasjonert fisker i Vestlandets største elv, Suldalslågen. Hva denne anmeldelsen ender med, er ikke godt å si, men laksesommeren og ytringene rundt den har også fått frem en del nyanser. «Vitenskapelig råd for lakseforvaltn-ing» holder fast ved at lakselus er den største menneskeskapte trusselen mot norsk laks, i tillegg til problemer med rømming og trolig også infeksjoner. Når det er sagt, nevner rapporten kli-maendringer sammen med lakseoppdrett som de to store truslene. Også regioner og land uten oppdrett rammes jo av laksenedgang. Det må frem. Mandalselva, med lite oppdrett i nærheten, fikk f.eks. bråstopp i år. Alternative årsaksforklarere har pekt på mattilgang og matkonkurranse i havet. Havforskerne har tidligere dokumentert at laksen de senere årene har lagt mindre på seg under beitevandringene. Det kan ha vært enda verre fatt mellom 2022 og 2023 uten at vi egentlig vet så mye om hvordan laksen har det der ute. Den uavhengige havforskeren Jens Christian Holst kaster inn en faktor — eller fakkel — til: Makrellstørja!

Holst har i flere år vektlagt samspillet mellom mattilgang og konkurrerende arter i havet som årsaker til lite villaks i el-vene. Sild og makrell er trukket frem som sterke konkurrenter i tillegg til at makrellen kan ta postsmolt laks. I det siste har makrellbestanden gått ned igjen, noe sommerens makrell- og økosystemtokt ser ut til å bekrefte. Men underveis har de bygd opp andre sultne predatorer; havsule og makrellstørje. «Med en nå relativt liten norsk vårgytende sildebestand og en halvert makre-llbestand siden 2016, har det relative predasjonspresset fra havsule og makrellstørje økt på europeisk laks av alle størrels-er», skrev Holst i en kronikk publisert i slutten av juli. Han spår samtidig ytterligere nedgang i europeiske laksebestander fremover.

30 grader i overflaten

Det kan hende vi må vente en stund til både på mer villaks og på svar med to streker under i disse spørsmålene. Samtidig skader det ikke å se litt mer på makrellstørjas liv, sykluser og frem-tidsutsikter. At den igjen dukker opp i nordlige farvann fork-lares av noen som et utslag av heldig forvaltning, mens den britiske planktonforskeren Richard Kirby ser det som utslag av bestemte klimasykluser som gir veksling mellom kalde og varme perioder. Dette går imidlertid på bevegelsene i Atlanterhavet.

Når det gjelder forholdene ved gyteområdene ved Balearene i Middelhavet, kan f.eks. «Mallorca Daily Bulletin» gi et hint. Andre august registrerte man en overflatetemperatur ved Mallorca på 30 grader. Over 28 grader er lite gunstig for makrellstørjeyn-gel, og professor Clive Trueman ved Universitetet i Southampton tror den store tunfisken vil finne nye gyteområder, som i Bis-cayabukta, dersom slike temperaturer setter seg. Landsmannen Kirby har på sin side kommet til at vi slett ikke kan regne med at klimasyklusene i Atlanterhavet varer ved. Klimaendringene kan gjøre at vanntemperaturen holder seg i den varme enden.

Vil dette så bety mer makrellstørje i våre farvann? Eller snakker vi heller om endringer som svekker disse bestandene betydelig? Og hvilke følger vil alt dette kunne få for laksen — og makrellen?  Det er ikke liketilt å svare på noe av dette. Men dette svært korte dykket i størjeverdenen viser at livet i hav og elver byr på svært få enkle svar, men mange sammenhenger og ringvirkninger. Laksenæringen har noen slike virkninger. Å fortsette og fly sørover, har andre. Hva vi evner å forske på og hvem vi tror på, har også litt å si. Stirrer vi for hardt på én elv, én art, én årsak, én sannhet eller én sannsiger, glipper viktig informasjon i resten av synsfeltet.