LAKS PÅ LAND – Åpning
Thorvald Tande jr.
Tilbake til hovedsak: Etter Laks på land 2019
DA JØRGEN BORTHEN I Norsk Sjømatsenter i fjor høst foreslo at «Norsk Fiskerinæring» og Sjømatsenteret skulle gå sammen om å arrangere en konferanse om landbasert matfiskoppdrett av laks, var jeg veldig i tvil. For all del; Det er artig å arrangere konferanser, veldig artig; men akk så skummelt. I «Norsk Fiskerinæring» har vi lange tradisjoner for å arrangere fiskerikonferanser på Holmenkollen. Hvert eneste år fra 1983 til 2003 avholdt vi det vi kalte «Fiskerinæringens Holmenkolldag» på dette hotellet. Min gamle far — som snart fyller 94 år, var alltid optimist og skråsikker på suksess. For egen del var de siste dagene før konferansene alltid et mareritt. Kommer foredragsholderne som de skal, holder de seg til manus, blir det tåke på Fornebu slik at flyene ikke kan lande og gir konferansen det utbyttet alle i salen håper på?
Heldigvis gikk det som regel bra. Flyene landet og foredragsholderne hadde forberedt seg godt. I 2004 bestemte vi oss likevel for å gi oss mens leken var god, og siden har jeg ikke angret en eneste dag.
Men så ringte altså Jørgen, og her står jeg. Værgudene har igjen vært på vår side, flyene har landet og møtesalen er full. Dette skal bli en suksess!
Velkommen til «Sjømatnæringens Holmenkolldag»!
FOR TI ÅR SIDEN hadde det ikke sittet en kjeft i salen. For fem år siden kanskje en liten håndfull nysgjerrige sjeler på først rad. Og i dag er det altså godt over 300! Det er nesten ikke til å tro. I løpet av noen få år har det som de fleste i norsk oppdrettsnæring ville kalt idioti og science fiction for 10 år siden, rykket oss helt inn på livet. Landbasert matfiskoppdrett er blitt «comme il faut», som de vil si det i Frankrike, eller «noe det er lov å snakke om uten å bli uglesett», som jeg vil formulere det i dag. Jeg husker godt at mange i Norske Fiskeoppdretteres Forening tidlig på 1980-tallet ville ekskludere Mowi og Thor Mowinckel fra foreningen. Å eksportere norsk oppdrettsteknologi og ekspertise til andre land — slik Mowinckel gjorde — var aldeles ikke noe oppdretterne så på med blide øyne. Det var å sage over den greina næringen selv satt på. Senere ble oppdrett i lukkede anlegg nærmest et skjellsord, for ikke å snakke om oppdrett på land. Alle som lanserte slike tanker kastet bensin på bålet og ga både miljøvernere og oppdrettshatere ryggdekning for å hevde at de miljømessige utfordringene med tradisjonell merdbasert opprett i sjø var blitt for store. For 10-15 år siden var det definitivt ikke «comme il faut» å snakke om landbasert matfiskoppdrett.
