Sandøys kommentar
Anton
Anton er nærmest et symbol på det fineste denne næringen noen gang har fostret i fedrelandet
Jaja, kjære redaktør, og det jeg måtte ha av lesere: For n’te gang blir det mimring om barndom og oppvekst, forhåpentligvis på et nivå og i en setting som brorparten av leserne kan kjenne igjen. De fleste av oss som leser «Norsk Fiskerinæring» har vel tilknytning til sjømatnæring og kystsamfunn, og denne gangen har jeg lyst til å hedre en person som representerer en drivkraft i disse miljøene. Selv om sannsynligvis 99 prosent av beboerne langs Norges kyst aldri har hørt om den klassiske hverdagshelten Anton.
Det er godt mulig, og jeg ber redaktør Thorvald og leserne om unnskyldning for at jeg plager med skriverier om en mann de aldri har hørt om eller kjent. Men bakteppet er noe så banalt som nylig hjemkomst fra ferie på Sandøya, og et hode fullt av oppfriskede minner fra en svunnen tid. Og da særlig om en mann som hadde en helt spesiell posisjon og status i vår familie og det lille øysamfunnet hjemme. Tro meg; i den grad disse artiklene skal handle om norske fiskerier, er Anton nærmest et symbol på det fineste denne næringen noen gang har fostret i fedrelandet. Helt sikkert blant mange, mange andre.
