Dramatiske konsekvenser

Vi har lagt oss til en lei uvane. Snuttene i nf’s blå blir bare lengre og lengre. Om du er en av dem som lurer på hva konsekven­sene blir av Havbruksskatteutvalgets forslag, bør du absolutt lese videre. Om ekstraskatt på havbruksnæringen ikke interesserer deg, er du advart på forhånd. Da må du gjerne scrolle deg ned til neste blå-sak.

Oppdretterne er i harnisk. Forslaget om å innføre 40 prosent særskatt på matfiskoppdrett av laks og ørret, får ledelsen i Sjømat Norge og Sjømatbedriftene til å se rødt. Det er nesten ingen grenser for hvor urimelig og idiotisk en slik skatt vil være, mener både Geir Ove Ystmark og Robert Eriksson. Flere oppdrettere truer med å flytte ut av landet. Helge Møgster er blant dem som bruker det mest grovkornete skytset mot Havbrukss­katteutvalgets forslag. Utvalgets leder, Karen Helene Ulltveit-Moe, er sjokkert over den mottakelsen utvalgets rapport har fått. Hun har fått et brutalt møte med virkeligheten.

På lederplass har vi gitt til kjenne vårt syn på en slik skatt. Vi er prinsipielt for at næringer som utnytter felles naturressurser bør betale en ekstra skatt på den superprofitten de even­tuelt oppnår, altså den avkastningen de måtte oppnå ut over det som er normalt ellers i norsk næringsliv. Det gjelder enten naturressursene er olje og gass under havbunnen, fisk i havet eller rennende vann i statseide elver. Skulle man finne gull i norske fjell bør de som får konsesjon til utvinning også betale ekstra skatt om de tjener seg styrtrike. Vi har ennå ikke møtt noen som med overbevisning har argumentert for det motsatte.

Derimot har vi møtt mange, særlig i oppdrettsnæringen, som mener at matfiskoppdrett av laks ikke utnytter felles naturressurser. Smolten produseres på land, fiskefôret kjøpes dyrt og det kommer ingen ting av seg selv. De mener det blir veldig søkt å si at bruk av areal og utnyttelse av rent, friskt havvann skal utløse en særskatt. Hva med alle de som ferdes kysten opp og ned med båt i inntektsbringende arbeid eller turistbedrifter som utnytter og tjener gode penger på å vise frem og bruke norsk natur? Bør ikke også de betale skatt på ressursrenten?

Det er endog noen som mener, at om oppdretterne skal betale ekstra for retten til å utnytte evigvarende vann i havet, bør politikere også vurdere å skattlegge de som puster inn luft i Norge.

nf’s blå skal ikke gjøre seg til doms over dem som hevder at matfiskoppdrett av laks og ørret ikke utnytter felles naturressurser. Men som redaktøren i «Norsk Fiskerinæring», samtlige medlemmer av Havbruksskatteutvalget, så vidt vi vet et overvel­dende flertall av landets stortingspolitikere og nesten alle vi har snakket med på utsiden av oppdrettsnæringen, mener også vi at næringen gjør nettopp det. Vi skal gjerne være med på at fiskeop­pdrett ikke utnytter felles naturressurser like åpenbart som oljeindustrien og vannkraftverkene, og at skattesatsen derfor bør være lavere på oppdrett enn i disse næringene. Men ja; dersom det oppstår en ressursrente i oppdrett, les superprofitt, er det rimelig at staten får sin del av denne.

Så argumenteres det heftig med at norsk matfiskoppdrett ikke har superprofitt, og at skattekåte byråkrater i Finansdepartementet bare bruker en kort og helt spesiell periode som utgangspunkt for å kunne påstå at næringen har fantastisk lønnsomhet. Historisk har næringen definitivt ikke hatt ekstraordinær høy avkastning. Knapt noen næringer i Norge har i perioder slitt tyngre enn fiskeoppdrett, med konkurser og refinansiering over en lav sko. Den gode inntjeningen de aller siste årene skyldes ekstraordinære forhold som lav produksjonsvekst både globalt og i Norge, samt en ekstremt gunstig valutakursutvikling for norske kroner. Dette kan fort endre seg, mener kritikerne, og da smuldrer grunnlaget for særskatten bort.

Hvorfor har ingen snakket om ressursrenteskatt før, fortsetter de mest iherdige motstanderne. Og hvorfor kommer dette forslaget akkurat når næringen har begynt å tjene penger? Svaret på disse to spørsmålene er åpenbart. Matfiskoppdrett av laks og ørret har tidligere ikke hatt superprofitt, akkurat som fiskeriene i Norge. Uten superprofitt er det selvsagt ikke aktuelt å innføre skatt på ressursrenten. Det er altså ikke slik at Havbruksskatteutvalget vil skattlegge fiskeoppdrett bare fordi næringen tjener gode penger. Det er fordi utvalget mener at de gode pengene skyldes utnyttelse av felles naturressurser, samt det faktum at næringen er konsesjonsregulert. Hvem som helst kan ikke gi seg til å ut­nytte disse naturressursene.

At næringen har superprofitt i år, og at den har hatt det siden 2016, trenger ingen å krangle om. Det er bare å studere Fiskeri­direktoratets årlige lønnsomhetsundersøkelser for matfiskoppdrett av laks og ørret. Nøkkeltallene finner du i tabell 1 (under), som viser omsetning og økonomiske nøkkeltall i gjennomsnitt per bedrift for årene 2016, 2017 og 2018, samt helt til høyre i tabellen gjennomsnittet for hele perioden. Det er mange måter å måle bedrift­ers lønnsomhet på. Resultat etter skatt i prosent av omsetningen er et mye brukt nøkkeltall, avkastningen på egenkapitalen, eller det vi gjerne kaller «egenkapitalrentabiliteten», et annet. Totalrentabiliteten er et tredje nøkkeltall, og brukes for å beregne bedriftens avkastning på kapitalen den har sysselsatt gjennom året, dvs. gjelden pluss egenkapitalen.

Som vi ser i tabell 1 er alle disse lønnsomhetstallene skyhøyt over det som er normalt i norsk næringsliv. I snitt siden 2016 har norsk matfiskoppdrett hatt en resultatgrad etter skatt på smått utrolige 26,4 prosent, en egenkapitalavkastning etter skatt på 49,4 prosent og en totalrentabilitet på 29,4 prosent. Dette kan vi trygt karakterisere som superprofitt.

Så må man gjerne argumentere med, slik næringen gjør, at denne lønnsomheten fort kan endre seg. Rett nok tyder de fleste analys­er på at norsk matfiskoppdrett går 2-3 minst like lønnsomme år i møte som i perioden 2016 til 2018. Men med det som skjer innen landbasert fiskeoppdrett og som muligens kan utvikles av offshore-fiskeoppdrett, er det god grunn til å frykte at inntjeningen vil gå ned på sikt. nf’s blå tror i alle fall ikke at næringen kan fortsette herfra til evigheten med 15-20 kroner i overskudd per kilo produ­sert. På toppen kommer muligheten for at den norske krona vil styrke seg overfor andre sentrale valutaer, noe som selvsagt vil redusere marginene i norsk lakseoppdrett.

Til dette kan man svare, at en eventuell ressursrenteskatt ikke vil påløpe med mindre det er superprofitt i næringen. Med andre ord; dersom inntjeningen reduseres til det som er normalt i norsk næringsliv, vil fiskeoppdrett heller ikke betale ekstra skatt. Følgelig er det ingen grunn til å bekymre seg.

Slik burde det i alle fall være. Men slik er det ikke med det skatteopplegget Havbruksskatteutvalget har foreslått, og som vi også påpeker i lederartikkelen.

Tabell 2 (under) viser hvordan særskatten vil slå inn i en situasjon med superprofitt — altså slik næringen har hatt det siden 2016. Tabell 3 viser hvordan skatten vil ramme om inntjeningen i matfiskoppdrett ikke er høyere enn normalt i andre næringer.

Først tabell 2. Med det foreslåtte skatteregimet til Havbrukss­katteutvalget ville gjennomsnittsbedriften i norsk matfiskoppdrett fått økt sin skatteprosent fra 22 til hele 61,7 prosent i snitt for årene 2016, 2017 og 2018. I snitt ville skattebeløpet per år ha økt fra 50 millioner kroner til litt over 140 million­er. Dette ville igjen ha redusert overskuddet etter skatt fra vel 177 millioner til 87 millioner kroner i snitt. Likevel ville gjennomsnittsbedriften ha oppnådd en resultatgrad før skatt på 13 prosent og en egenkapitalavkastning på 24,3 prosent. Begge deler må sies å være meget respektabelt. På tross av 40 prosent særs­katt fra 2016 til 2018 ville matfiskoppdretterne hatt en vesen­tlig høyere avkastning enn normalt i annet norsk næringsliv, faktisk nesten det dobbelte.

Til dette kan innvendes at utgangs­punktet for egenkapitalrentabiliteten i tabell 2 er bokført egenkapital — ikke den reelle. I snitt har gjennomsnittsbedrif­ten siden 2016 bare bokført sine matfisktillatelser til 11 mil­lioner kroner per stykk. Om vi sier at den reelle verdien er 150 millioner, vil egenkapitalen øke med tett på 1,4 milliarder kroner. Legger vi dette til grunn for utregningene i tabell 2, vil egenkapitalrentabiliteten falle fra 24,3 prosent med normal beskatning til bare fem prosent med den foreslått særskatten. Det kan ikke kalles superprofitt.

Så til tabell 3, som er den mest interessante. Sett at laksepri­sen hadde vært 15 kroner lavere fra 2016 til 2018 enn den faktisk har vært — dvs. ikke 50 kroner per kilo til oppdretter, men 35. Det ville for det første ha redusert den årlige gjennomsnittsom­setningen fra 671,7 til 478,4 millioner kroner, slik vi ser i tabell 3. Dernest ville det selvsagt ha redusert overskuddet før skatt tilsvarende — fra 227,2 millioner til 33,9 millioner kroner. Et prisfall på 15 kroner per kilo hadde altså redusert lønnsomheten dramatisk. Resultatgraden etter skatt hadde falt fra strålende 26,4 prosent til bare 5,5 prosent, omtrent det som er normalt i norsk næringsliv.

Hvordan hadde så dette påvirket beskatningen av selskapene?

Jo, slik Havbruksskatteutvalget foreslår, ville bedriftene fortsatt ha fått en særskatt på 40 prosent. Selv med helt normal avkastn­ing ville den totale skattebelastningen bli hele 60,8 prosent. Særskatten kommer med andre ord ikke bare på «superprofitten», altså selskapenes ekstraavkastning, men på hele overskuddet fra første krone. Havbruksskatteutvalgets forslag gir følgelig ingen skjerming av normalavkastningen. Dermed er det ingen ressursren­teskatt, men en særskatt på hele overskuddet. En slik skatt er i våre øyne helt urimelig. Dersom norske fiskeoppdrettere ikke tjener mer enn ellers normalt i næringslivet, ser nf’s blå over­hode ingen grunn til å beskatte dem mer.

Dagens regjering har ingen planer om å innføre særskatt på op­pdrett. Hva som skjer etter Stortingsvalget i 2021 er uvisst. Om næringen i 2019 og 2020 fortsetter å levere overskudd som de siste tre årene, vil sjansen for en særskatt øke. Det gjelder også om de rødgrønne overtar makten. Det er sikkert riktig at mye av overskuddet i næringen pløyes tilbake i lokal verdiskaping langs kysten. Like sikkert er det at mye utbytte går til norske og utenlandske eiere som overhode ikke bruker pengene lokalt. Debatten om særskatt på matfiskoppdrett av laks og ørret er ikke over selv om landsmøtene til tre av de fire regjeringspartiene stemte nei i vår. Men dersom en slik skatt skulle komme, må den utformes på en ganske annen måte enn flertallet i Havbruksskat­teutvalget går inn for.

Dramtiske prisendringer

Apropos laksepriser.
Enkelte vil sikkert mene at 15 kroners prisfall per kilo er ure­alistisk. De vil hevde at det har skjedd et skifte i etterspørselskurven og at 50-60 kroner er den nye «normalprisen» på oppdrettslaks.
De kan ha rett. Men ikke nødvendigvis. Et prisfall på 15 kroner kan i prinsippet skje når som helst – i alle fall på kort sikt. Figur 1 (under) viser eksportprisene for fersk laks 3-6 kilo uke for uke i andre halvår i år. Som vi ser raste prisen fra midten av juli til midten av august med over 17 kroner per kilo. Fra slutten av september til midten av november steg den igjen med nesten 15 kroner per kilo. Med andre ord store utslag på kort tid.

Det er også noe de som nå ivrer for å innføre en særskatt på havbruk bør ha i bakhodet.

Mye liv på jorden

Så til en ny lang snutt.
De fleste vet at det er rundt 7,6 milliarder mennesker på jorden, og at det i tillegg finnes mengder med planter og dyr av alle mulige slag. Nå har tre forskere i et toårig prosjekt forsøkt å estimere biomassen til alle mennesker, dyr, planter, sopp og bakterier. De har kommet frem til at biomassen for alt liv på jorden er 550 gigatonn karbon. Ett gigatonn er en milliard tonn. Forskningsresultatet er presentert i en artikkel i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Forskerne måler biomassen i karbon siden dette er en vesentlig bestanddel av alle levende organismer. Menneskekroppen består f.eks. av 17 prosent karbon. Det betyr at en person på 60 kilo består av ti kilo karbon. Med rundt 7,6 milliarder mennesker på jorden har forskerne estimert at menneskehetens totale biomasse er 0,06 gigatonn karbon, eller 60 millioner tonn. Det høres kanskje mye ut, men utgjør bare 0,01 prosent av den samlede biomassen på jorden.

Forskerne poengterer at det er svært stor usikkerhet forbundet med tallene i studien. Og det tror nf’s blå så gjerne. Men bio­massen for menneskene er det desidert sikreste estimatet av alle. Selv om menneskene utgjør beskjedne 0,1 promille av den samlede biomassen på jorden, er det ingen arter som har satt like store spor etter seg. Menneskeheten er ifølge studien hovedansvarlig for at 83 prosent av biomassen til alle ville pattedyr er for­svunnet fra jordens overflate, samt halvparten av alt planteliv. At kun en sjettedel av ville dyr er igjen fra før mennesket entret «arenaen» — fra mus til elefanter, overrasker til og med vitenskapsfolkene. Ifølge WWF er biomassen av alle ville dyr på jorden siden 1970 nå borte på grunn av ødeleggelser av dyrenes leveområder og jakt, noe stadig flere forskere ser på som den sjette store masseutryddelsen i jordas fire milliarder år lange historie.

Men siden mennesker bare utgjør en forsvinnende liten del av biomassen på jorden, hva utgjør da resten? Ville pattedyr og fugler? Vel, sannheten er at deres andel av den totale biomassen på kloden knapt er målbar. For fugler er biomassen estimert til 0,002 gigatonn karbon, altså 0,00036 prosent av all biomasse. Ville pattedyr utgjør 0,007 gigatonn, dvs. 0,001 prosent. Tamme fugler og husdyr, hovedsakelig kyllinger, verpehøns, kyr og griser, utgjør mange ganger så mye biomasse som deres ville artsfrender. 60 prosent av alle pattedyr på jorden er i dag husdyr for kjøttproduksjon, for det meste storfe og griser. Faktisk er biomassen til slakte- og produksjonsdyr i landbruket 14 ganger større enn for ville dyr, mens biomassen til «spisekyl­linger» og verpehøns ifølge den nye forskningen er langt over det dobbelte av biomassen til alle ville fugler på planeten.

Men selv om biomassen til tamme fugler og dyr i landbruket er vesentlig større enn biomassen til alle mennesker, utgjør det likevel en svært liten del av jordens biomasse på 550 gigatonn. En annen overraskelse er at det yrende livet i verdenshavene kun utgjør én prosent av biomassen på jorden.

Hva er det da som virkelig monner i biomassesammenheng? Jo, som oppvakte lesere sikkert har gjettet er det plantene som dominer­er. De har en anslått biomasse på hele 450 gigatonn. Plantene står altså for 82 prosent av alt liv på jorden. Av dette utgjør trær en vesentlig del — nærmere 135 gigatonn. Overraskende for de fleste er det nok at biomassen til alle bakterier på jorden utgjør 70 gigatonn. Det betyr at for hvert kilo med biomasse av oss selv, finnes det godt over tusen kilo med biomasse av bakter­ier. Som kjent består menneskekroppen av 1-3 kilo med bakterier.

På andre plass i total biomasse etter bakterier, følger sopp med 12 gigatonn. Det meste av soppen lever under bakken. Tatt i betraktning at verdens største og trolig også eldste levende organisme er en sopp, er det kanskje ikke like overraskende at sopp utgjør 2,2 prosent av all biomasse på jorden. Det vil si 220 ganger mer enn menneskenes samlede biomasse. Soppen som skal være verdens største levende organisme har fått navnet Humongous Fungus, og lever i Malheur-skogen i Oregon i USA. Soppen dekker ifølge National Geographic et område på rundt 9,7 kvadratkilome­ter. Det er over 20 ganger mer enn Frognerparken i Oslo. Den enorme soppen er estimert å være mellom 2400 og 8650 år gammel.

Den fjerde største biomasse-gruppen er arker med syv gigatonn. Arker kalles også arkebakterier da de av utseende ligner bakteri­er, selv om de utviklingsmessig ligger langt fra «ekte» bakteri­er. Ifølge Store norske leksikon var det amerikaneren Carl Woese som ved genetiske studier i 1970-årene viste at arkene utgjør en egen gruppe organismer.

På femteplass følger protoktister med en samlet biomasse på fire gigatonn karbon. Protoktister er en samlebetegnelse for de eu­karyote organismene som verken er flercellede dyr, flercellede sopper eller planter. De aller fleste protoktister er encellede.

Batseba er vår!

Så til noe helt annet.
Vi skal til festmiddagen på Landsmøtet i Norges Fiskarlag i begynnelsen av november, der Inge Halstensen nettopp har entret scenen for å motta Fiskarlaget «Kystkulturpris» for 2019. Stor jubel i salen for en velfortjent utmerkelse. Inge er seg selv lik, og har forberedt en skikkelig takke­tale:

«Kjære Landsmøte.
I kveld har de gnikka egoet mitt godt. Ufatteleg at de kan gi ein Helgolands væreigar frå Vestlandet ein slik pris. Men eg må dela han med svært mange. Langs heile vår lange norske kyst, til dømes i Sulen, Fosnavåg, Træna, Vesterålen og Båtsfjord, har gravemas­kinene stått og brumma i 10-år etter 10-år, borremaskinane har dura og hamrane har hamra. Me har bygt kulturhus, idrettsbanar, sherpa-trapper, bryggjer, byggjefelt og handlesenter. Og fiskeri­næring har vore med i stor grad. Me byggjer grender; det er faktisk ein del av samfunnsoppdraget vårt. Derfor står det mange fiskekroner bak når kyst-Norge i dag lever og blømer. Dette er altså ein del av norsk fiskerinæring. Nokre oppvakte politikarar kallar det skatt på ressursrenta. Men dei fleste — dei uoppvakte — veit dessverre lite om denne delen av næringa vår.

For nokre år sidan vart det vedteke at fisken ikkje lenger er vår. Den «ligger til fellesskapet», mellom anna Elverum, Finnsko­gen, Gudbrandsdalen og dalstroka innanfor. Denne oppfatninga har glitt inn og er godteke. Men fiskerinæringa er noko heilt anna. Den er vår! Smak på det; den er di.

Gjennom 100-vis av år har fedrane og mødrene langs kysten skapt norsk fiskerinæring. Dei fann fisken, merka seg dei beste grun­nene, tok sine me’, tolka fuglen og kvalen, fann opp handloddet, skaffa seg ekkolodd og seinare sonar og radar. Dei var kreative og fann ut korleis dei skulle fanga fisken. Dei laga anglar av bein, batt seg garn, henta trål- og snurpe-teknologien frå Eng­land og Canada. Joakim Andersen frå Ålesund drog til fiskerimessa i Philadelphia alt i 1875, og lærte at me kunne bruka dampmaski­nen i fiskebåtane. Så kom semi-dieselen og no er det snart bat­teri. Me fann ut korleis me kunne konservera fisken; tørking, salting, kjøling og frysing. Dei som kjøpte fisken vår reiste ut i verda og fann marknader over heile globusen. Me strevde med kvalitetskrava, men vart etter kvart mellom dei beste i verda.

Det har vore stein på stein, blodslit og tårer, døgn utan svevn og alt for mange offer. Skuter forsvann sporlaust, barn og kvin­ner venta i fortviling. Det var berre ein 4 toms planke mellom liv og død der ute på Islandsfeltet eller i Vesterisen. Forgangne generasjonar av kystfolket har gjort jobben; no er det vår tørn. Fiskerinæringa er oss. Det er kystfolket som har skapt næringa, ikkje staten;. Det er vi som må ta ho vidare, ikkje staten.

Verdas nest største eksportnæring er vår og ikkje fiskeriminis­teren sin når han masar om sine 100 milliarder kroner i eksport­verdi. Og verdas beste fiskekvalitets-næring er også vår. Ho er vakker som ei rose, attråverdig som ei kvinne — ho er vår. Ingen har tort å reisa tvil om det så langt.

Men berre inntil i dag. No har me fått kvotemeldinga og sjokket. Norsk fiskerinæring skal ikkje lenger vera vår. Statsmakta har oppdaga og «kastet sine øyne» på juvelen. Staten vil ta næringa vår. Den som slektane vår har skapt; arven vår. Vi skal bli hus­menn; med hatten i handa må vi kjøpa, låna eller leiga kvotar frå ei meir eller mindre nådig faderhand. Me vert dei nye leiglendin­gane. Diktarpresten Claus Frimann i Sunnfjord fortel i diktet «Den norske Fisker» om tilhøva på 1700-talet. Fiskaren måtte betale skatt og leige for hus og jord. Greide han det ikkje, tok futen like godt alt det vesle av verdi i den fattigslege heimen — til og med grautgryta til mor. Men når han fekk fisk, gleda han seg. Stresset vart gløymt; no skulle han klara seg:

Det har ei Fahre
Nu faar jeg Vahre
I aar skal Fogden min Gryde spare
for Skat og Told!

Kjære Landsmøte. For 3000 år sidan står kong David i palasset sitt i Jerusalem. Han er Israels desidert største heltekonge gjennom alle tider. Der, i kveldssola, ser han utover hustaka i Jerusalem og får auge på Jerusalems vakraste kvinne, Batseba, kona til venen og hærføraren sin, hetitten Urias. Ho bader naken der på hustaket. Dette er ikkje porno, Landsmøte; det står i 2. Samuelsbok i Bibelen. No misser David sitt gode, sunne vett; snurrebassen tek over: «Han kastet sine øyne på henne. Han syn­test om henne og sendte bud på henne. Og han fikk henne.» Han kort og godt tek henne frå venen Urias, som måtte døy.

Dette er ein av dei mest grisete historiane i verdslitteraturen. Samstundes er det forteljinga om norsk fiskerinæring. Om vår Batseba, om kongemakta i det norske Jerusalem der aust, der stats- og finansministeren har kastet sine øyne på næringa vår. Dei vil ha henne! Maktarrogansen sine regissørar — byråkratane i finans- og fiskeridepartementet, er klare i tale: «Den korpora­tive perioden i norsk næringsliv er over. Dette er en sak av alt for stor samfunnsmessig interesse til at dere kan ble hørt».

Vekk med korporasjonane og organisasjonane våre!
Men Landsmøte; denne gongen skal ikkje Urias døy. På dette his­toriske landsmøtet i Norges Fiskarlag si snart 100-årige histor­ie, reiser me oss. Eg treng ikkje minna om sigrane, Råfiskloven i 1938, deltakarloven i 1971, EU-kampane i 1972 og 1994. Me har stått saman før — og vunne! Takk for debatten i dag, Roger, August, Einar Helge, Reidar og alle andre. Takk og til Arne Pedersen. Gud signe han og gud signe meg, me gamle menn som ikkje vil gi oss. Sanninga skal fram for det norske folk. Me har ei regjering som har svikta lovnadene sine, og som no sviker oss, seg sjøl, ideologien sin og sjela si.

Men aldri om dei skal få ta frå oss Batseba. Ho er vår!»

Inge vet å formulere seg. Han er en ordkunstner av rang. Av og til kan han bli litt vel dramatisk, men det kan nf’s blå akseptere — særlig ved en anledning som denne. Batseba er vår også!
For ordens skyld; innlegget er gjengitt med forfatterens tilla­telse.

Rett skal være rett

Av og til er det smart å legge seg flat. Nylig holdt vår redaktør et foredrag under en markering av Sjømat Norges 25-årsjubileum. Det foregikk i NHO-huset i Oslo og mange prominente gjester var til stede med fiskeriminister Harald Tom Nesvik i spissen.

Naturlig nok prøver man å løfte jubilanten litt ekstra frem ved en anledning som dette. Ikke slik å forstå at innleggets tittel — «Sjømatnæringens fremste talerør i 25 år», var feil. Den står vi definitivt inne for. Men skal noen løftes opp blir det lett til at andre dyttes litt urettferdig ned. I foredraget hevdet vi at Norges Fiskarlag har 2.500 hovedyrkesfiskere som medlemmer — altså bare hver fjerde hovedyrkesfisker i Norge. Rett tall er nærmere 2.600. Men vi hoppet bukk over et ganske viktig forhold, som åpenbart har betydning for Fiskarlagets innflytelse. Lagets medlemmer står for mellom 70 og 75 prosent av ilandført kvantum i Norge. Fiskarlagets «tyngde» som talerør for fiskeflåten kan og bør ikke bare knyttes til antall medlemmer, slik redaktøren gjorde. Det må også knyttes til omfanget av den virksomheten de driver. La det følgelig ikke være noen som helst tvil: Norges Fiskarlag er flåteleddets ubestridt fremste talerør. Det er ingen over, og det er ingen ved siden!

Innlegget “Sjømat Norge 25 år – sjømatnæringens viktigste talerør” er forøvrig gjengitt i denne utgaven. Der er dette rettet opp.

Logg inn

Logg inn

Prøv gratis i 24 timer

 

 

Få innsikt og oversikt

Bli abonnent