Ny giv i FAO

1. august i år fikk FAO, altså FNs Matvareorganisasjon i Roma, ny toppsjef. Generaldirektør er den korrekte tittelen. Det er en svært mektig posisjon. Generaldirektøren sitter på toppen av FNs største underorganisasjon. Totalt har FAO et sted mellom 5.000 og 6.000 ansatte, og organisasjonen spiller en svært sentral rolle når det gjelder produksjonen av mat i verden.

Generaldirektørens interesser og stil har gjennom tidene hatt stor betydning for FAOs arbeid, og ikke minst for de ansattes arbeidsforhold og ve og vel. Under FAOs forrige generaldirektør, brasilianeren José Graziano da Silva, ble de ansatte holdt i stramme tøyler. Han innførte blant annet regler for hvor mye de øverste sjefene i FAO kunne reise i løpet av året. Sjefen for Fiskeri- og oppdrettsavdelingen fikk f.eks. ikke lov til å ha mer enn 30 reisedager per år, hvilket sterkt begrenset hans nærvær ved viktige møter og arrangementer.

En av generaldirektørene som vel har satt sterkest preg på organ­isasjonen var libaneseren Edouard Saouma, som styrte FAO med jernhånd i hele 17 år fra 1976 til 1993. Opprinnelig ble general­direktøren valgt for en periode på fem år, og kunne gjenvelges bare én gang. Men Saouma endret raskt på dette; han fikk utvidet perioden til 7 år, og fjernet regelen om gjenvalg bare én gang. For øvrig en ganske vanlig teknikk blant statsledere i en del land.

Saouma ble fotfulgt av to livvakter som åpenlyst bar på maskinge­vær, og oppførte seg som et statsoverhode. FAO-ansatte spøkte med at han regnet seg selv som overordnet statsoverhoder, og var usikre på om han så på seg selv som likemann eller overordnet Gud. Saoumas etterfølger, Jaques Diouf fra Senegal, foretok seg ikke så mye. Han ble omtalt i korridorene som «Fader Jakob», sannsynligvis med hentydning til sangen «Fader Jakob, sover du?».