Hva vet vi om vindkraft i havet?

Vindkraft hørtes fint ut så lenge vi kunne holde det på minst et rotorblads avstand. I dag er det like omdiskutert som ulv i Glåmdalen. For fiskerne blir introduksjonen av havvind og såkalt flytende havvind en gryterett av et problemområde. Hvordan virker det inn på vandrende fisk? Stasjonær fisk? Gytende fisk? Raudåte? Hvor mye areal vil det legge beslag på? Skal man virkelig godta at slike vindparker i havet kommer på toppen av olje, seismikk, havbruk til havs, algeoppdrett og alt annet man plasserer i veien?

Spørsmålene er viktige. Kunnskapsbehovet stort. Diskusjonen ofte preget av sterke fronter. Det nettbaserte seminaret om vindkraft og marint liv i Bergen i oktober hentet frem eksisterende kun­nskap i tillegg til at man søkte veier ut av konfliktlandet. De veiene er ikke alltid brede og slake.

«Alle aktører har tilpasningsplikt», meldte havvindmannen Harald Dirdal. Det må han gis rett i. Samtidig er det ikke urimelig å tenke at fiskeriene har en slags forkjørsrett med tanke på konti­nuiteten de representerer. Endring kommer vi uansett ikke utenom, og det må ikke glemmes at vindkraft er ment som et av de mange grepene som må til for at vi skal klare å bremse og dempe kli­maendringene. Skjønt mange vil være skeptiske til både dette og klimaendringene.

Fiskeridirektoratets Bård Aarbakke pekte ut havområder med liten fiskeriaktivitet, men argumenterte ikke spesielt overbevisende for at disse egnet seg for vindkraft. Han trakk frem muligheten for samlokalisering av noen interesser, samtidig som det gikk frem at havbasert vindkraft og havbruk ikke gikk bra sammen. Algeanlegg derimot; og fredede områder dersom vindkraften er skånsom nok. Det siste er et punkt vi kanskje skal følge litt ekstra med på. Mye forskning underbygger og mange jobber for at flere områder fredes for fiske — også med tanke på at det vil styrke bestandene totalt. Selv om fiskerne var der først og er alene om å vite hva fisket krever, er det godt mulig man på sikt kan tjene på dialogviljen Fiskebåt og Dingsør demonstrerer.

Vindmøllene skulle redde lufta, fossene og klimaet, men lager bråk så det holder — ikke minst i lokalsamfunnene som får dem tett på. Hjelper det å flytte vindparkene til havs? Eller blir det marint liv og fiskerne som da må lide for vindkraft-anstrengelsene? Høstens vindkraftwebinar i Bergen avdekket hva vi vet, og hva vi ikke vet.

At konferansen om havvindkraft og påvirkning på marint liv endte som rendyrket webinar, var på sett og vis på sin plass. Tross alt sto energi og klima sentralt, og uavhengig av smitterisiko, var det greit at et slikt arrangement ikke slurpet for mye flybensin. Webinar-vert og innleder Frank Emil Moen var snar med å løfte klimaendringene frem i fokus. I utgangspunktet er det lov å møte med en viss skepsis når organisasjonen Norwegian Offshore Wind Cluster står som en av to arrangører, og klyngekommunikasjonssjef Moen skal styre ordet. Men også vindkraftklyngefolk har en fortid — og en utdannelse, og i Frank Emil Moens tilfelle snakker vi om en fullrigget marinbiologiutdanning og et forfattervirke som gjør han til en av dem med best allmenn oversikt over hva som rører seg i havet rundt oss. Moens bok «Dyreliv i havet — nordeuro­peisk marin fauna», kom nylig i sjuende utgave. Moen begynte faktisk forestillingen med å hente noen kjendiser og «slett ikke»-kjendiser fra den innholds- og artsrike boka: Kuskjell — verdens eldste dyr, blåprikket solsnegl, rødflekket kutling. Fantastiske skapninger, men noen er rett og slett nye i boka. Den rødflekkete kutlingen var ny, men har tatt seg nordover, og Moen og forskerne han baserer seg på, har uansett sitt svare strev med å oppdatere utbredelsen til de ulike artene.

— Virvelløse dyr og fisk flytter seg nordover. Vi har store næringsnett i bevegelse på grunn av temperaturøkning, sa Moen og overlot ordet til dokumentarfilmskaperen sir David Attenborough, rett nok i filmsnuttversjon, men med et gjennomtrengende budskap om at vi har mye å miste av livsformer på jorda og at vi er i ferd med å miste svært mange av dem om ikke ting gjøres. Frank Emil Moen fulgte opp med scenariene som viste hva som vil skje om vi ikke klarer å nå de viktige målene om å holde snitttemperaturen i verden nede. Savanneaktig Amazonas og sommerisfritt Arktis var bare første steg mot en svært trøblete virkelighet og ikke helt gjenkjennelig og beboelig klode.

Attenborough, som trolig er den i verden som har sett mest plante-og dyreliv, sier det er én mulighet; å handle nå og kutte fossilt brensel, fortsatte Moen og fikk dermed frem hovedmotivas­jonen for å hente energi av vindmøller. Webinartilrettelegger og energidirektør hos medarrangør UiB/Bergen Offshore Wind, Kristin Guldbrandsen Frøysa, svarte litt senere i programmet på et spørsmål om hva som er vitsen med å flytte vindkraftverk til havs.

— Vindturbiner til havs kan være større, og de kan produsere mer energi enn vindturbiner på land siden det jevnt over er mye mer vind på havet. Dessuten er det mindre naturinngrep ved havvind, og større areal å ta av, sa Guldbrandsen Frøysa. Lenkegjenger på land, veisperringer og proteststormer på nettet mot landbasert vindkraft skulle kanskje tilsi at konfliktene også er mindre. Riktig så enkelt er det ikke. «Norsk Fiskerinæring» var jo til stede på Midsundkonferansen «Havblikk 2020», som stort sett var viet havvindproblematikk. Ornitolog Alv Ottar Folkestad var redd for sjøfuglene, Nils-Roar Hareide fra Runde Miljøsenter fryktet ikke minst for at vindmøllene ville forstyrre NVG-silda. Det gjør også tidligere informasjonssjef i Norges Fiskarlag og medspaltist i dette blad, Knut Arne Høyvik, som nå har tatt rollen som fis­kerirådgiver for vindkraftmotstanderne i Motvind Nordvest. Areal­konflikt mellom fiskeri og vindkraft er en utfordring. Hovedtan­ken bak webinaret i Bergen var likevel å få frem hva vi vet om hvordan vindkraft til havs påvirker marint liv. Vi begynner der.

Lite dokumentert skade

Thomas G. Dahlgren, som forsker på miljø og molekylær økologi hos NORCE, har nettopp prøvd å skaffe oversikt over hva forskningen sier om hvordan havinstallasjonene virker inn på fisk, bunndyr og marine pattedyr. Han kunne ta utgangspunkt i totalt 600 for­skningspubliseringer om emnet, med en kraftig økning fra den første:
— Vi ser kanskje at det avtar litt nå. Det har trolig å gjøre med at det blir vanskeligere å få publisert artikler siden andre har forsket på det samme og med samme resultat.

Antall siteringer fra slike artikler øker imidlertid fremdeles. Vi anvender denne kunnskapen mer enn noen gang, sa den svenske forskeren. I gjen­nomgangen gjorde han et klart skille mellom virkning i anleggsfa­sen og driftsfasen.

— Særlig det å slå ned stolpefundamenter i bunnen utløser mye energi og lyd i bunnen. Samtidig er myndighetene opptatt av at dette skal håndteres best mulig og på kort tid, sa Dahlgren, som hadde gått mest inn på forskning rundt driftsfasen. Det er fak­tisk forsket mye på vindmøller og fisk, og med resultater som kanskje er overraskende for mange.

— Da man gjennomgikk 96 studier av fisk, i hovedsak bunnfisk, og vindkraftverk, var den samlende konklusjonen at det faktisk ble mer fisk ved vind-installasjonene, meldte Dahlgren. I de samme studiene sto nok samtidig opphør av trålfiske som den viktigste årsaken til dette. En nederlandsk undersøkelse på fisketetthet fra 2017 viste at fisk gjerne holder seg nær vindkraftkonstruks­jonene. Lena Bergstrøm har ledet et prosjekt på hvordan etabler­ingen av vindkraftverket på Lillgrunn har påvirket bunnliv og bunnfauna, både krabbe og fisk. Forsøket baserte seg blant annet på rusefiske.

— Man fant ingen påvirkning fra lyd eller elektromagnetisme. Man har en såkalt rev-effekt som kan gi en økt produksjon på inntil 55 prosent. I tillegg gir stopp av bunntråling økt produksjon, sammenfattet Dahlgren, og plusset på et fransk studium som viste at livet ved vindkraftverkene igjen tiltrakk seg topp-predatorer.

	I dag er det 42 vindkraftverk i Norge med til sammen over 850 turbiner. Disse har en samlet installert effekt på over 2.600 megawatt, og en årlig normalproduksjon på 5,4 milliarder kilowat­timer. Det tilsvarer strømforbruket til over 340.000 husstander.Mens landbasert vindkraft er i ferd med å stå på egne ben økono­misk, har havvind et godt stykke igjen. Teknologien er mindre moden og kostnadene langt høyere. Dypt hav utenfor norskekysten gjør at turbinene må stå på flytende fundamenter, mens de kan monteres på havbunnen andre steder i Europa. I tillegg er det naturligvis langt dyrere å drifte et kraftverk til havs enn på land. Det er heller ikke slik at havvind er konfliktfritt bare fordi vi ikke ser installasjonene — også her må det tas hensyn til fugleliv, fiskeri og turisttrafikk. På sikt vil havvind utvilsomt melde seg på i konkurransen, skriver Energi Norge, organisasjonen for de selskapene som produserer, transporterer og leverer fornybar energi.

Ålen tåler

Et annet studium sammenlignet det svenske vindkraftområdet Lill­grunn med Bredgrund i nærheten. Her konsentrerte man seg om den populære «forsøksfisken» ålekvabbe. Over to år fant man ingen forskjeller i miljørelatert stress hos bestandene. Samtidig har vi også vandrende fisk som kan påvirkes av de store vindparkene, det være seg fra elektromagnetisme eller lyd. Også her ble det forsket i forbindelse med havvindparken på Lillgrunn. Såkalt gulål ble merket og målt under sin kryssing av Lillgrunn både før og etter at vindparken var installert og i drift.

— Man kunne ikke se noen effekt i det hele tatt på ålers van­dring gjennom dette området, sa Dahlgren. Ål er en litt spesiell art, og vi kan ikke ta for gitt at det som gjelder for ål, f.eks. gjelder for vandrende sild. «Norsk Fiskerinæring» skjøt inn følgende spørsmål her under webinaret: — Gir studiene av ålemi­grasjon grunn til å berolige dem som er bekymret for at havvin­dinstallasjoner og tilhørende lyd kan virke inn på NVG-sildas vandring?

— Selve sildevandringen har jeg vondt for å tro kan påvirkes av vindparkene. Silda vandrer jo oppe i vannmassene, i motsetning til ålen som følger bunnen. Så jeg tror risikoen for sild er mindre enn for ål, svarte Dahlgren. På et annet spørsmål om mulig påvirkning på torskens gyting, viste han til en svensk undersøkelse der man ikke klarte å påvise noe slikt. Når det gjelder sildegyting, ser han ikke at de aktuelle prosjektene av i dag er lokalisert så nær gytefeltene at det blir problematisk.

Mer liv og røre?

Med tanke på virkning på primærproduksjon og plankton har man så langt bare modellstudier, altså ikke slikt som er prøvd ut i felt. Men modellforsøk har vist at endret vindmønster rundt et vindkraftverk også kan gi endrede strømmer i havet, økt oppbland­ing av ulike lag i vannmassene og følgelig økt primærproduksjon.

— Ved en skikkelig oppskalering av vindkraft til havs, kan dette faktisk virke inn, sa Dahlgren. Det er ikke vanskelig å se posi­tive sider ved dette. Samtidig ble det under webinaret stilt spørsmål ved om vindkraftparker med sine habitater og økt nær­ingsproduksjon også kan gjøre at introduksjonen av fremmede arter går enda fortere. Det er også nylig forsket på virkningen alle de dyreplanktonspisende skjellene på konstruksjonen kan ha på pri­mærproduksjonen. Effekten er påvist, men faktagrunnlaget dårlig, og også dette er bare noe å snakke om hvis det blir mange og store vindparker. Forskning på et vindkraftverk nær utløpet av Themsen har vist at strøskiftninger ved fundamentet har ført til oppvirvling av fine bunnsedimenter.

— Vi vet lite om de økologiske virkningene av dette, men man kan tenke seg at dårlig sikt hemmer jakt på bytte og at mindre sollys hemmer primærproduksjonen, reflekterte Dahlgren, som tror fremti­dige anlegg i større grad plasseres dypere og med andre bunnfor­hold. Han har ikke funnet studier som har påvist negativ virkning på nise eller sel, samtidig som han ikke har funnet studier i det hele tatt på virkning på vandrende hval. I sum har ikke den svenske NORCE-forskeren funnet forskning som påviser negative virkninger på fisk, bunnliv eller marine pattedyr i driftsfasen, mens det er kjent at installasjonsfasen virker inn. Store fly­tende vindkraftinstallasjoner er noe av det vi vet lite om — Hywind i Skottland er et av svært få i verden. Fugl var ikke tema.

Lyd under lupen

Forskningen Dahlgren har gjennomgått, berørte også støy, men støy er samtidig en spesiell problemstilling som også ble påspandert sin egen sekvens i seminaret. Det gjør også vi. Geir Pedersen på Havforskningsinstituttet FG Marin Økosystemakustikk viste først til at forståelsen av havet som en stille verden var en gammel misforståelse, understreket betydningen lyd har for marint liv — som ikke alltid har så mye lys å ta av.

— Støy kan gi adferdsendringer for individ, for populasjoner og i noen tilfeller også påføre skade eller død, sa Pedersen, som også gjennomgikk de viktigste kildene til lyd under vann. Av ikke-naturlige lydkilder gjør moderne skipsfart klart mest av seg, og Pedersen kunne også vise hvordan corona-pandemien hadde gitt hvalene i Alaska stillere dager grunnet redusert trafikk. Også Geir Pedersen markerte et skille mellom konstruksjons- og operasjonsfasen, i tillegg til rivningen, som det så langt ikke er så mye å si om.

— Konstruksjonsfasen har en begrenset tidsperiode på under en måned. Lydkilder i denne perioden kan være pæling, boring, grav­ing og økt skipstrafikk. For bunnmonterte vindturbiner blir det ofte brukt pæling der en hydraulisk hammer slår påler ned i havbunnen, forklarte HI-forskeren. Produksjonslyden vil være mye lavere.

— Men dette er permanente lyder som vil være der så lenge vind­turbinene er i drift, i tillegg til at vindkraftverk vil gi økt skipstrafikk også i driftsfasen. Lydnivået varierer og vil i stor grad påvirkes av vindstyrke, poengterte han. Flytende vindturbin­er kan gi installasjonsstøy under utplassering av sugeankere, oppkobling av turbiner og kabellegging. Under driftsfasen kan det bli støy fra turbinene og eventuelt fra forankringssystemet og trafikk i forbindelse med vedlikehold.

— Vi trenger mer informasjon om hva lydfeltet rundt vindturbin­parker vil bli i produksjonsfasen. Ellers er teknologien under utvikling og støybildet vil endres i forhold til tidlige måling­er, sa Pedersen. Han konkluderte med at vi har begrenset kunnskap om effekt av vindkraftanlegg på marine økosystem, spesielt når det gjelder flytende vindturbiner. «Norsk Fiskerinæring» spurte Pedersen om det var grunn til å tro at støyproblemer fra flytende havvind kan være sterkere enn fra faste installasjoner, og fikk svar i «chaten»: — Jeg tror ikke det er grunn til å tro at lyden fra selve turbinen vil være sterkere (flytende vs bunnfast), men øker dimensjonene så vil lyden øke. Man kan få andre lydkilder i tillegg ved flytende, f.eks knyttet til oppankring. Det har man observert ved Hywind.

Ja, tja og nei

Havforskningsinstituttet har også vært nødt til å forholde seg til havvind-problematikken på en annen og mer konkret måte; ved å avgi høringssvar ved aktuelle utbyggingsprosjekter. Forskningss­jef Henning Wehde gikk blant annet inn på disse, som slår begge veier. Utgangspunktet var konsekvensutredning gjennomført av NVE, der Sandskallen ved Sørøya nord i Finnmark, Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II ble behandlet. Lengst nord vendte HI tommelen ned.

— Sandskallen ligger inntil et av verdens nordligste registrerte korallrev, er innenfor gyteområdet for lodde og gytevandringsrut­er for nord-østarktisk torsk, begge nøkkelarter i Barentshavsys­temet. Særlig den bunngytende lodda er sårbar overfor fysisk påvirkning fra havvindanlegg, sa Wehde, som også kunne fortelle at Havforskningsinstituttet frarådet vindkraftutbygging her. Går vi til Utsira Nord, har dette området høy biologisk produksjon og ligger også innenfor gyteområdet for norsk vårgytende sild.

— Men gytingen skjer primært grunnere enn dybdene innenfor utredningsarealet. Området overlapper ellers i mindre grad med reke og sjøkrepsfelt. Basert på dagens kunnskapsnivå fraråder Havforskningsinstituttet ikke vindkraftutbygging i dette området, slo Wehde fast. Sørlige Nordsjø II viser seg å være en slags gråsone. Her er det tobis det står på. Denne bunnglade nøkkelar­ten i Nordsjøen har begrensede geografiske gyteområder.

Tobis er sårbar og utsettes allerede for høy menneskelig belastn­ing fra fiske og petroleumsvirksomhet. Havforskningsinstituttet fraråder vindkraftutbygging i de deler av området som overlapper med gytefeltene for tobis, men ikke i øvrige deler av området.

Grunner til konflikt

Selv om det skulle vise seg at havbasert vindkraft ikke forstyr­rer livet i havet i alvorlig grad, innebærer det ikke at man går klar av konflikter med andre næringer, som f.eks. fiskeri. Kro­neksempelet på dette er Hywind Tampen, der 11 vindturbiner skal legges i et fiskefelt i Nordsjøen. Prosjektet ble godkjent i april og skal komme i sving våren 2022. Vindkraftindustrien har tatt selvkritikk på at man ikke har vært gode nok til å lytte til fiskerne og deres organisasjoner.

— Vindturbiner til havs, både bunnfaste og flytende, må som regel plasseres på relativt grunt vann. Slike grunner i havet vil ofte være sammenfallende med våre aller beste fiskebanker og gyteområder, sa ressursforsker Gjert E. Dingsør i Fiskebåt. Temaet arealkonflikt er på grensen av spørsmålet om hva vindkraft gjør med marint liv og også litt på siden av FoU-stoffet som pleier prege disse sidene. Samtidig vil forskningsbasert kunnskap være nødvendig for å håndtere disse konfliktene på en god måte. Det kan vi også spore i Fiskebåt-forskerens tilnærming til ak­tuelle vindkraftutbygginger.

— Vindkraft på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II kan aksepteres under gitte forutsetninger, herunder tidlig dialog med fiskerne og at gyteområdene for tobis unngås. Det må være grundige konsek­vensutredninger i forkant, og det må gjøres en innsats for å tette kunnskapshull, sa Dingsør. I en viss forstand blir det en liten kontrast mellom gjennomgangen til NORCE-forsker Dahlgren og Fiskebåts egen forsker. Sistnevnte er opptatt av at vi ennå ikke vet nok.

— Direkte arealkonflikter mellom vindkraftverk og fiskerinærin­gen bør kunne løses. Det er særdeles viktig å avklare hvordan vindkraft til havs kan påvirke gyteatferd og rekruttering hos viktige fiskebestander. Støy og elektromagnetisk stråling må kartlegges og effekten på marint liv må avklares. Eksisterende og planlagte vindkraftverk til havs, som Hywind Skottland og Hywind Tampen, må brukes som «laboratorium» for å lære mer om hvordan vindkraft til havs kan påvirke overflatevind, strømforhold, upwelling, planktonproduksjon og rekruttering. Dette er vanske­lige problemstillinger. Det kan ta tid og kreve betydelige re­ssurser å finne klare svar, sa Dingsør, som tok til orde for føre var-prinsippet og at man lytter og lærer av fiskernes erfaringer i andre land.

— Det er viktig med et ryddig skille mellom politiske standpunkt og forskningsfaglige resultater, poengterte han til slutt.

Dirdal om restrisiko

Vi er nå litt utenfor det vanlige terrenget til «Fisk og For­skning», men etter synspunktene til Dingsør blir det naturlig å ta med litt fra det engasjerte innlegget til Harald Dirdal, som er daglig leder eller styreleder i flere selskap med vindkraft­planer. Og en aktiv deltager i diskusjonene.

— Vi må ha respekt for hverandre og de rollene vi har og samti­dig erkjenne at vi har en felles utfordring vi må løse sammen. Vi må også erkjenne at vi har en tilpasningsplikt. Det gjelder både gamle og nye bransjer, sa Dirdal, som samtidig godtok at fiskeri­ene har status som rettighetshavere og at kompensasjonsordninger er en helt naturlig del av diskusjonene. Han åpnet også for at fiskeriene tar del i utformingen av spesielt kabelsystemer og turbinplassering. Mest interessant og ikke helt ukontroversielt er at Dirdal mener restrisiko må vurderes på en måte som noen vil mene kommer på kant med «føre var».

— Man vil aldri kunne konkludere med 100 prosent sikkerhet omkring konsekvenser, verken for naturmiljø eller sameksistens med andre brukere av områdene. Man må vurdere restrisiko opp mot nytten av tiltaket, og opp mot det å ikke gjøre noe i det hele tatt. Man må vurdere risikoen også med ikke å gjøre noe opp mot «føre var». Restrisiko må aksepteres og håndteres — ikke brukes som argument for å si nei, avsluttet en dedikert Dirdal. Så får vi se hvor vinden blåser.