Landbasert oppdrett av matfisk vil vokse, men det er mange fallgruver. Norge og Chile vil uansett holde skansen de neste ti årene. Luseproblematikken vil bli løst, og det kommer neppe påbud om lukkede anlegg i sjø på denne siden av 2030. Til syvende og sist er det produksjonskostnadene som vil bestemme valg av teknologi. Hovedutfordringen for landbasert matfiskproduksjon er kostprisen og uforutsette hendelser med massedød.
I september arrangerte vi konferansen «Laks på Land» i samarbeid med Jørgen Borthen. Denne skulle skje digitalt og sendes på direkten fra et studio i Oslo. Så skjedde det som ikke skulle skje. Akkurat i det sendingen skulle starte brøt nettet sammen. Alle skjermer gikk i svart. Løsningen ble å gjennomføre konferansen som planlagt, filme alle foredrag og paneldebatter og legge det hele ut i opptak på nettet. Der ligger konferansen fortsatt — seks timer kun om landbasert matfiskoppdrett. Den som måtte være interessert i tilgang, kan kontakte oss.
En av de som skulle holde foredrag, var Mowis tidligere konsernsjef Alf-Helge Aarskog. Han ledet konsernet fra 2010 til 2019. Noen dager før konferansen måtte han dessverre melde avbud av uforutsette årsaker. I stedet har vi laget dette intervjuet med Aarskog om de problemstillingene han var ment å snakke opp. I det følgende skal det altså dreie seg om landbasert matfiskoppdrett av laks. Men vi starter litt mer generelt:
— Hvilken vekst forventer du i lakseproduksjonen på 2020-tallet?
— Andre har bedre forutsetninger enn meg til å svare på det spørsmålet. Jeg tror det kommer til å gå ganske bra. Bransjen har en rekke utfordringer, men de er til for å løses. Utgangspunktet er uansett et sterkt laksemarked. Akkurat nå befinner vi oss i litt ulendt terreng på grunn av covid-19, men det vil gå over. Så lenge folk gjerne vil ha laks — faktisk i alle verdenshjørner — og bransjen ikke slurver med produktutvikling og markedsføring, ligger alt til rette for stabil vekst. Jeg forutsetter at den norske laksen sikres god markedsadgang.
Mange faktorer vi påvirke veksten, ikke minst hvor godt man lykkes med å løse næringens fiskehelse- og miljøutfordringer. Utviklingen i landbasert produksjon vil også spille inn. I fjor ble det neppe produsert mer enn 10.000 tonn matfisk av laks på land. Selv om mange har store vyer og det rapporteres om nye prosjekter nesten daglig, vil det ta tid. Det tar i alle fall et par år å planlegge et prosjekt, to år for å gjennomføre det og ytterligere to år før man kan begynne å slakte. Kostnadsutviklingen i tradisjonelt oppdrett av laks har også vært en utfordring de senere årene. Fiskefôret har steget mye i pris, både som følge av inflasjon og ved at råvarene er blitt dyrere. Den største kostnadsøkningen er likevel knyttet til det jeg vil kalle «helsekostnadene», med lakselusa nevnt først. Her må mye gjøres bedre enn i dag.
