Brev fra leserne
300.000 tonn pelagisk fisk er tapt!
Norsk fiskerinæring kan ikke lenger fortsette å tape andeler av de verdifulle pelagiske bestandene. Det er på tide å reagere!
Skrevet av:
Sigurd Teige
Herr redaktør:
Jeg har med stor interesse lest artikler fra tidligere ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet, Johan H. Williams, i «Norsk Fiskerinæring» nr. 2 og nr. 4 i 2021. Artikkelen i nr. 2 hadde tittelen «En stø kurs mot grunna». Her dokumenterer Williams utviklingen i de norske kvoteandelene de siste 20 årene, og hva som har skjedd i forhandlingene mellom de involverte partene. Leserinnlegget i nr. 4 har tittelen «Pelagisk på bunnen». Der kommer han med konkrete forslag til politiske tiltak og handlinger.
Williams tar for seg de internasjonale kvoteforhandlingene om de tre store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren. Han oppsummere status slik:
«De siste 20 årene har det foregått et spill innen internasjonale forhandlinger i pelagisk sektor, og hvor Norge er den store taperen! Vi har tapt på nvg-sild, makrell og kolmule — ja, vi har tapt på alle fronter. Den norske fangstandelen av makrell er redusert fra 24 til 19 prosent, av nvg-sild fra 61 til 54 prosent og av kolmule fra 37 til 19 prosent. Vi har redusert vår andel av disse artene fra 40 til ca. 30 prosent. Sagt på en annen måte; i løpet av de siste 20 årene har Norge mistet 25 prosent av sine kvoteandeler. Vi er kort sagt blitt skviset.
I det spillet som har foregått, og der grådighet representert i første rekke ved Island og Færøyene trumfer måtehold og ansvarlighet, har Norge havnet med svarteper. Om Norge hadde hatt samme fangstandeler fra 2015 til 2020 som fra 2000 til 2005, hadde norske fiskere kunnet fiske over 300.000 tonn mer pelagisk fisk per år.
Det dreier seg altså om store tapte milliardverdier.»
Jeg synes Williams gir en god og innsiktsfull gjennomgang av hva som har skjedd i de internasjonale forhandlingene om forvaltningen og fordelingen av disse tre artene. Han konkluderer med at Norge har tapt på alle fronter, og har selvsagt rett i at jo lenger forhandlingene trekker ut, jo større er sannsynligheten for at de nasjonale kvotene som settes blir retningsgivende for den fremtidige kvotefordelingen. Her har vi altså ingen tid å miste.
Manglende prioritering og engasjement
300.000 tonn er veldig mye fisk, og det er merkelig at saken ikke har fått større fokus i fiskerinæringens organisasjoner og i media. Basert på den gjennomgangen Williams har foretatt er det på høy tid at «noen» spør om hva som har skjedd; og hvorfor det har skjedd!
Saken har slike dimensjoner at den burde hatt svært høy prioritert i næringens organisasjoner på sjø og land, og ikke minst i pelagisk sektor. Men det er ikke tilfellet! Tvert imot hører vi bare noen svake «rop i skogen» på Fiskebåts årsmøter, før det blir helt stille til neste årsmøte. Det er god grunn til å spørre om dette kunne skjedd i torskesektoren. Svaret er «selvsagt ikke». Pelagisk sektor er dessverre nedprioritert, noe som har vært situasjonen i fiskernes organisasjoner gjennom alle tider. Her kommer regningen!
Mange spørsmål må besvares; først og fremst hvordan denne situasjonen kunne oppstå. Det er ingen tvil om at hele pelagiske sektor må gå i seg selv. Som tidligere deltager i de internasjonale forhandlingene er jeg «medskyldig», og jeg nøler ikke med å hevde at vi har mislykkes. Næringens utøvere har på mange måter følt seg handlingslammet. Vi har ikke hatt nok innsikt om hva som skjer og hvorfor, og har latt humla suse: Det ordner seg nok!
Næringens aktører må spørre om denne saken har vært nok prioritert av Norges Fiskarlag, Sjømat Norge, Fiskebåt, Pelagisk forening og Sildelaget? Har vi hatt en klar felles strategi og har vi prioritert rett? Har vi hatt nok ressurser på saken, og bør vi ha en langt mer kritisk holdning til de i fiskeridepartementet som er ansvarlige for mandat og resultater? Eller for å snu om på Williams påstand: Bør vi slutte å sitte på fanget til embetsverket i fiskeridepartementet?
Dersom svaret er at næringens aktører har gjort alt de kunne, hvorfor reagerer ikke da politikerne? Har næringen for liten påvirkningskraft eller er den feil organisert? Mangler politikerne informasjon, har de innsikt og bryr de seg nok? Eller er det som Williams sier: Det er næringen som har hatt for stor makt! Hva som i alle fall er klart: Ledelsen og styrene i fiskerinærings organisasjoner må snarest møtes for å legge en ny strategi.
Hvem har ansvaret
Helt til slutt i innlegget i nr. 4/21 stiller Williams spørsmålet: Hvem skal vi høre på? Det er en merkelig vinkling. Rett spørsmål må være: Hvem har ansvaret for at dette har skjedd?
Williams klargjør sitt syn med å hevde at han «ikke ser noen grunn til at fiskernes representanter skal være med i forhandlingsdelegasjonene». Fiskerne er nemlig ikke opptatt av hva som er felleskapets beste i et langsiktig perspektiv, men kun ute etter å mele sin egen kake på kort sikt. Williams foreslår derfor at forhandlingene løftes opp på statsminister-nivå. Det er altså statsministeren som skal ta beslutningene for «fellesskapets beste».
Etter min mening er det oppsiktsvekkende at en ekspedisjonssjef i fiskeridepartementet med 25 års erfaring kan ha en slik oppfatning. Williams mener åpenbart at det å ha med næringens folk i forhandlingene har vært ødeleggende for resultatet. Hans modell ser ut til å være at embetsverket i fiskeridepartementet skal ha en slags enerådig innstilling til politikerne og statsministeren. Det skal med andre ord være departementet og embetsverkets oppgave og ansvar å forvalte fiskeressursene og ivareta næringens og fellesskapets interesser best mulig.
Alle som har representert næringen i kvoteforhandlingene de siste årene vil være svært negative til et slikt opplegg. Det er min påstand og erfaring at en delegasjon uten næringens innsikt i de mer operasjonelle spørsmålene verken har tillit eller kompetanse til å gjennomføre forhandlingene på vegne av fellesskapet. Etter min mening mangler Williams en logisk tilnærming i sitt forhold til næringen. Det er jo ingen i de norske delegasjonene de siste 25 årene som har vært mer opptatt av å få på plass en god forvaltning og fordeling av ressursene enn næringens representanter! De er opptatt av å bygge verdier, skape sysselsetting og aktivitet langs kysten. I all beskjedenhet tror jeg næringens fokus og kunnskaper ligger langt foran embetsverkets på dette område.
Etter mitt syn kan det ikke være særlig tvil om at ansvaret for den situasjonen som har oppstått ligger hos norske politikere og ledelsen i fiskeridepartementet. Også embetsverket har hatt en betydningsfull rolle.
Manglende politisk styring og ledelse
Jeg var med i de fleste forhandlingene fra 1995 til 2006 som representant både for flåte og industri. Følgelig var jeg direkte involvert i flere av de forholdene Williams beskriver. I disse årene vil jeg påstå at Norge dessverre hadde relativt få politikere — og bare i korte perioder, som hadde vilje til å involvere seg nok i problemstillingene. For å kompensere dette ba Fiskebåtredernes Forbund flere ganger myndighetene om å bygge opp en egen avdeling i fiskeridepartementet med spisskompetanse om internasjonale forhandlinger. Dessverre var embetsverket i departement sterkt imot dette.
Stadige skifter i ledelsen av de norske delegasjonene ga manglende kontinuitet og kompetanse. Dermed maktet ikke Norge å håndtere strategien i det spillet som de andre partene satte i gang. Dette var også årsaken til at næringen i denne perioden fikk med seg Utenriksdepartementet og utenriksminister Jan Pettersen i prosessen. Det viser hvor viktig kvoteforhandlingene ble ansett å være. Problemet var imidlertid at dette var svært upopulært og ble motarbeidet blant enkelte i fiskeridepartement.
Likevel fikk vi med oss fiskeriminister Svein Ludvigsen og statssekretær Thorhild Widvey som viktige støttespillere, og senere også utenriksminister Jonas Gahr Støre. Ut fra dette ble ass. utenriksråd i UD, Per Ludvig Magnus, engasjert som ny forhandlingsleder. Han var en meget dyktig forhandler og gammel sjefsveteran i UD som gjennom tiår hadde styrt Norges forhold til EU og Europa. Etter min mening ga dette delegasjonene en helt annen tyngde og respekt enn tidligere. Dessverre ble Magnus overflyttet til en ambassadørstilling i Madrid i 2006. I ettertid er det mer enn beklagelig at vi ikke lykkes med å videreføre dette opplegget.
Grunnleggende politiske årsaker
Det er min klare oppfatning at manglende koordinering og svak strategi fra Norge og EU er hovedårsaken til at Island og Færøyene har kunnet holde på med sitt spill. Når det ikke kom noen form for reaksjoner fra de som er «forpliktet» til å opptre ansvarlig, kunne cowboyene fortsette sitt spill. Etter hvert forsto de også at Norge alltid var klar til å inngå kompromisser.
Gjennom lang tid har fiskerinæringen manglet en politisk ledelse med tyngde i regjeringen. Den har heller ikke hatt nødvendig kompetanse om næring eller forståelse for det strategiske spillet som foregår i kvoteforhandlingene. Dermed har det også vært umulig å få utarbeidet et grundig og sterkt mandat for disse forhandlingene. Til tider har det vært sterk uvilje fra embetsverket mot å stå fast på viktige prinsipper. Konfliktene mellom departementet og næringen har ofte vært et tema.
Næringens inntrykk er at embetsverket har vært mer opptatt av å følge i EUs fotspor for ikke å «skade» det overordne politiske ønsket om et godt forhold mellom Norge og EU. EU har et stort byråkrati — også med embetsfolk, og som på avstand synes å være mest opptatt av seg selv, sine posisjoner og høye lønninger.
Et nytt forhold som etter hvert utviklet seg, var fremveksten av sterke næringsinteresser, spesielt i Holland og på Island. Disse internasjonale selskapene etablerte seg strategisk i flere land — både på sjø og land, og har de senere år helt klart påvirket forhandlingssituasjonen.
Det er også grunn til å spørre om land som Island og Færøyene virkelig har en grunnleggende forståelse for sin deltagelse i internasjonale forhandlinger. Dette gjelder både næringsutøverne, politikerne og havforskerne. Her synes innstillingen å være at man kan gjøre akkurat som man vil. Da må det gå galt!
Time out
På et område er jeg enig med Williams. Det er nå nødvendig å legge en helt ny strategi fra norsk side. Jeg er også enig i at kvoteforhandlingene må løftes opp på et høyere politisk nivå. Vi trenger en ny plattform for forhandlingene, der vi særlig sammen med EU og UK fastsetter klare prinsipper for hvordan de skal foregå. Ikke minst må det på plass et «regelverk» overfor de av partene som opptrer egenrådig og uansvarlig. Slik oppførsel må få konsekvenser!
Dersom vi nå ikke kommer videre, bør næringen selv vurdere å følge redaktør Tandes forslag om at kvotefordelingene må avgjøres av domstolen i Haag eller FN. Norsk fiskerinæring kan ikke lenger fortsette å tape andeler av de verdifulle pelagiske bestandene. Det er på tide å reagere!
Fosnavåg, august 2021
Sigurd Teige