Sandøys kommentar
Bureaucratic cock-up
Våren 1989 lå vi i rimelig godt fiske vest av Irland, i området som kalles Black Rock. Det kan være en rakkerplass å arbeide på selv om strømmen er moderat. Men været var fint, strømforholdene gode og dagsfangstene — hovedsakelig lange — var godt innenfor det vi regnet som brukbart. Vi lå godt plassert, med Måløybåten «Vågstein» på vestsiden og «Hordagutt» fra Bømlo østenfor oss. Alle var vi vel fornøyde med det vi fikk.
«Sjøvær» var på det tidspunktet forholdsvis ny, og etter det norske målebrevet bare knappe 200 BRT. Dermed var vi fritatt for å ha en fysisk fiskerilisens for fiske i EU-sonen om bord. Det var nok å være registrert i byråkratiet i Brüssel, noe som var ordnet via fiskerisjefen i Måløy og Fiskeridirektoratet.
En torsdag ble vi bordet av det irske fiskerioppsynet. At vi ikke hadde lisens i form av et dokument om bord var i orden, men navnet vårt var ikke å finne i deres papirer. Tillatelse til å fiske i disse farvannene måtte dermed gåes god for av de rette instanser. En voldsom telefonaktivitet fant sted, men ingen kunne bekrefte at vi var registrert i Brüssel. Med en beklagende mine — som sikkert var ektefølt nok, fikk vi beskjed av lederen for bordingslaget: «Sorry, guys! We have to take you in».
Gemyttelig arrestasjon
Vel, vel! Det var jo ingen hyggelig beskjed å få, men vi regnet med at dette var nærmest en beklagelig misforståelse som ville bli ordnet opp i på nokså kort tid. Vi halte til oss bruket, og kursen ble satt for nærmeste havn, som var Killybegs på nordvestkysten av Irland. Etter rundt seks timers gange var vi inne neste morgen. Skipper og båt ble formelt arrestert, noe som foregikk i ytterst gemyttlige, nesten humoristiske former. Politiet syntes innforstått med at vi var offer for det som de kalte «bureaucratic cock-up».
Men nå seg alvoret mer og mer inn over oss. Dette var en fredag, og ovenikjøpet selve den irske nasjonaldagen, St. Patricks Day. Dermed var det rimelig å anta at alt som het offentlig virksomhet var lukket og låst, og at helgen ville gå før vi kunne vente en avklaring. Gode råd var dyre, men heldigvis ble vi satt i kontakt med agenten Jim Parkinson. En ytterst behjelpelig og effektiv herre, som gikk i gang med å trykke på enhver knapp som kunne tenkes å være til nytte. I det norske Fiskeridirektoratet var det ingen hjelp å få. Vi ble nærmest avfeid med en beskjed om at vi bare fikk forlate EU-sonen.
Foreløpig endte det med at agenten fikk i stand et rettsmøte i den lille byen Letterkenny, en times biltur inne i landet. En advokat ved navn Diarmuid P. Barry ble stilt til vår disposisjon, og man greidde å finne fatt i en dommer, og noen rettsbetjenter som var villige til å ofre noen timer på en fridag. Rettsmøtet var fort unnagjort, der vi til vår lettelse kunne registrere at sympatien var på vår side. Ordene «bureaucratic cock-up» gikk igjen. Skipper Jonny og jeg ble eskortert om bord igjen, med forsikringer om at vi øyeblikkelig ville bli kontaktet om enhver eventuell utvikling i saken.
Gramme i hu kom vi tilbake til Killybegs. Vi fryktet det verste. At helgen i alle fall ville gå med, og hva som siden ville skje måtte Gudene vite. Og så; under over alle undere: Klokken ni om kvelden kom en av politimennene som hadde eskortert oss i retten med følgende beskjed: «Alt i orden, karer. Det hele skyldes en banal computerfeil i Brüssel, og alle misforståelser er nå oppklart. Dere er fri til å stikke til havs igjen»!
