Et nytt fagblad

Vis mer

Den 15. oktober 1961 er en merkedag i vår historie. I redaksjonen i Måltrostveien 16 B på Holmenkollen i Oslo pustet mor og far lettet ut. Det første nummeret av tidsskriftet «Norsk Fiskerinær­ing» var pakket i sekker og kunne kjøres til postkontoret. Hele helgen hadde familien sitte hjemme på kjøkkenet for å skrive adresser på nesten fem tusen blader. Noen naboer hadde også hjulpet til.

Det første nummeret var altså datert 15. oktober — merkelig nok en søndag. Bladet ble levert til posten dagen etter, altså mandag 16. Kanskje hadde det gått litt for fort i svingene de siste ukene? For fotballnerder kan vi som en kuriositet nevne at cupfi­nalen i 1961 ble spilt nettopp søndag 15. oktober. Fredrikstad knuste Haugar 7-0.

Overskriften på den første lederen var ikke overraskende «Et nytt fagblad for fiskerinæringen». Redaktøren var en sindig mann, og nøyde seg med å love grundige vurderinger av aktuelle problemer og spørsmål i fiskeridebatten. Han lovet også mye statistisk materiale som kunne bidra til å gi leserne saklig grunnlag for egne meninger.

Den første utgaven hadde 40 sider, nesten ingen bilder og var uten farger. Som utgiver sto oppført Fiskeriøkonomisk Opplys­ningskontor, cand. oecon. Thv. Tande. De fleste artiklene — åtte i tallet — var knyttet til handelspolitiske tema, ikke minst en lang artikkel fra daværende byråsjef, senere ekspedisjonssjef Carl Bjørge i Fiskeridepartementet. Hva ville et medlemskap i Det Europeiske Økonomiske Fellesskap bety for fiskerinæringen? Re­daktøren fulgte selv opp med en lang artikkel om hva landene i EFTA og fellesmarkedet hadde av betydning for fiskerisektoren i Norge. Fiskeeksport og markedsforhold kom i det hele tatt til å prege de første årgangene av bladet. Redaktøren var en sterk tilhenger av fri eksport, hvilket ofte brakte han i tottene på Frionor-ledelsen, som kjempet innbitt for å beholde sine eksport­privilegier og sentraliserte markeder for frossenfisk.

Denne debatten er for lengst historie.
I 1961 kostet et årsabonnement 12 kroner. For det fikk man seks utgaver. I løssalg var prisen to kroner. Det var med andre ord ingen penger å tjene på å bli abonnent.

NYLIG VAR VI MED PÅ FEIRINGEN av 350 års-jubiléet til Mathiesen Eidsvoll Verk, eller MEV som vi sier lokalt. Det er en lang bedriftshistorie. Men 60 år er ikke så verst det heller. Den gjennomsnittlige levealderen for norske bedrifter er neppe mer enn 15 år, og nesten 75 prosent av alle nystartede bedrifter er borte etter fem. Da er det god grunn til å markere at man har klart seg i 60!

Om mor og far en søndags ettermiddag i midten av oktober 1961 gjorde seg noen tanker om hvor lenge bladet skulle eksistere, vet vi ikke. Men vi vet at de hadde vært utrolig stolte av dette jubileumsnummeret. 40 sider er blitt til over 300. Sort/hvit er blitt til fager og et par tre grovkornete bilder til en fargerik billedkavalkade. Og seks nummer per år er blitt til ti pluss flotte nettsider. Dessverre er mor og far borte. Men fortsatt er bladet i familiens eie og fortsatt er vi frittstående og uten bindinger i noen retninger, verken økonomisk eller organisato­risk. Fortsatt heter redaktøren Thorvald Tande og tredje-generas­jon har overtatt den daglige ledelsen.

Far var ingen journalist. Han var en meningsytrer. Han skrev de fleste intervjuene selv, og fikk deretter intervjuobjektene til å godkjenne. På den måten fikk han nesten alltid frem det han selv ønsket. Og så var han en unik annonseselger — en egenskap som ikke kan fremheves nok dersom man skal overleve som uavhengig tidsskrift i 60 år.

VED ET JUBILEUM KAN DET være fristende å skryte av egne bragder. Det skal vi prøve å unngå. Vi nøyer oss med å hevde at «Norsk Fiskerinæring» har vært med på å påvirke utviklingen i sjømatnær­ingen i positiv retning gjennom disse 60 årene. Mye av det vi har stått og kjempet for er blitt realiteter. Så skal vi erkjenne at næringens betydning for sysselsetting og bosetting ikke er like stor som da far kjørte de første 100 sekkene med blader til postkontoret på Besserud en mandag i oktober 1961. Den voldsomme produktivitetsveksten har bidratt til en kraftig reduksjon i antall næringsaktører og selskaper. I våre øyne har likevel dette vært en uunngåelig og helt nødvendig utvikling — en utvikling som har rammet alle primærnæringer. I 1961 var fiskerinæringen et offentlig subsidiesluk. Foreldre advarte barna mot å satse på en fremtid i næringen og arbeidsdagene om bord eller i fiskeindus­trien på land var lange og slitsomme.

I dag er det ikke slik. I dag diskuterer ikke lenger politikerne hvor mye penger de skal overføre til næringen; i dag diskuterer de hvor mye mer penger de skal hente ut av den. På toppen har vi fått et lakseeventyr. Om noen hadde spurt far i 1961 hva som hadde overrasket han mest med sjømatnæringen anno 2021, vet vi svaret: At vi produserer og eksporterer halvannen million tonn oppdrettslaks til en snittpris på rundt 55 kroner per kilo!