Sundnes kommentar
Bredside mot laksenæringen eller nysgjerrighetsdrevet invitt?
Her handler det om lakselus, rømming, vekst, vyer, tukling med sunnhet, gift, leppefisk, lidelse, klimaregnskap, fortielse
Selv om høstens laksedebattbok er uvanlig velskrevet, bruker man litt tid på få unnagjort en bok på nesten 430 sider innimellom øvrige slag. Imens har forfatterne lagt ut på tour. Ikke minst ser bibliotekene langs norskekysten ut til å ha fylt høsten med forfattermøter og laksebokdebatt. Mens anmelderne for lengst har fylt sine spalter. «En rystende bok om oppdrettsnæringen» meldte Stavanger Aftenblad. «Lakseeventyrets skyggeside» sto det i Aftenposten. «Løgner og tortur» kunne vi lese i Dagbladet. «Det lukter råtten fisk av hver side», skrev Vårt Land.
«Om temmingen av laksen og alt det forunderlige som fulgte» er undertittelen på boken som har skapt all denne bevegelsen. Forfatterne er Simen Sætre og Kjetil Østli. Førstnevnte er vel mest kjent fra tiden som Morgenbladet-journalist, men også for bøker som «Den lille stygge sjokoladeboka», der det er sjokoladenæringen som får unngjelde. Østli er en brageprisvinnende journalist, forfatter og en av dem som står bak det nettbaserte naturmagasinet Harvest. Man danner seg et inntrykk av at Østli har hatt litt flere timer i gummistøvler underveis, Sætre litt mer tid i maktens korridorer og e-poster. Uansett jobber de tydeligvis godt i lag. Satsbrettet til prosjektet var Morgenbladets kritiske serie om oppdrettsnæring og forskning, men «Den nye fisken» er en god del mer.
I sum snakker vi om 36 kapitler som går inn i enkelte problemstillinger eller delhistorier, men som til sammen er ment å gi et helhetlig bilde og en retning. Det innebærer at det meste, for ikke så si nesten alt, av kontroversielle og vriene laksetemaer er berørt: Lakselus, rømming, vekst, vyer, tukling med sunnhet, gift, leppefisk, lidelse, klimaregnskap, fortielse og ikke minst det forfatterne legger frem som et omfattende samrøre mellom næring, forskning og forvaltning. Det meste er berørt før og noen ganger endatil forsøkt kokt sammen i tette, iltre aviskommentarer, men det er ikke gjort på denne måten, og her har forfatterne og forlaget Spartacus altså spandert over 400 sider.
Hold skansene og hold kjeft!
Et eksempel er en etter hvert eldre sak om da Russland i 2005 stoppet norsk laks fordi de hadde påvist for høyt innhold av bly og kadmium. Mange som fulgte norske medier, leste vikarierende motiver inn i russernes handling og begrunnelse. Slikt har vi tross alt kontroll på i Norge, og det sendes i hvert fall ikke ut laks med for høye mengder av disse tungmetallene. Mens nasjoner som Kina og Russland gjerne bruker slike påstander politisk, i maktspill eller av andre grunner, viste det seg at det faktisk hadde kommet betydelige nivåer av kadmium i fôrråstoff fra nettopp Kina, og som igjen blant annet gikk ut til laksefôr. NIFES-forskeren, amerikanske Claudette Bethune, mente det kunne være sammenheng mellom denne leveransen og de russiske målingene. Hun tok kontakt med media, noe som etter hvert førte til at staten startet sak mot henne og at hun ikke lenge etter forlot Norge for godt. Sætre og Østli skriver selvfølgelig mer utførlig om dette, like selvfølgelig som at det blir deres versjon. Det viktigste i dette og en del andre eksempler er ikke i hvilken grad det faktisk var giftige tungmetaller i laksen i Moskva, men hvor viktig det ble å holde skansene og å holde kjeft her hjemme. At næring, myndigheter og forskning i Norge kan se ut til å stå på samme lag og at de som melder et annet syn, risikerer å fryses ut eller få en hump i karrieren.
Kapitalistisk vekstvilje og iver etter å finne nye grep som hele tiden opprettholder veksten eller i hvert fall stagger for tilbakeslag, er et annet ankepunkt. Lakselusa blir ett eksempel. Først erfarte man jo at luseopphopning rundt de store mengdene vi etter hvert har fått av oppdrettslaks i fjordsystemene, truer villaksen. Siden følger stadige forsøk på å løse dette, der noen av løsningene viser seg å skape nye problemer, som spredning av lusegift, velferden til rensefisk eller det som kan se ut til være pinefull varmtvannsbehandling. Et annet eksempel forfatterne trekker frem, er utprøvingen av triploid laks. Altså å prøve å redusere rømmingsproblemet ved å produsere laks som har fått presset inn tre kromosomer og er steril. Problemet var at fisken også hadde deformasjoner, grå stær, høyere dødelighet og gjerne var stresset og full av sår. «Hvor mye kan vi mennesker tillate oss å tukle med andre skapninger?», spørres det i boken. Og videre: I hvilken grad er det riktig å ta slike eksperimenter videre i fullskala?
