INGES hjørne
VESTERHAVSBRØDRENE
Når Island ikke har et sonetilhørighetskrav, bør sonetilhørighetsprinsippet fases ut
Det finnes to slags nordmenn i verden: De norske nordmennene og de islandske nordmennene. Jeg skriver utfra historiske kjensgjerninger. Da kong Harald Hårfagre seiret i det dramatiske slaget i Hafrsfjord ved Stavanger i 872, var skjebnen ugjenkallelig beseglet for en hær av småkonger som prøvde å hindre han fra å samle Norge til ett rike. For å unngå å bli halshugget, heiste de i all hast sine villsau-vevede segl og dro mot vest, over det havet de kalte Vesterhavet til frihetens og mulighetenes land — Island. Den første var Ingolfr Arnarson, som kastet sengestolpene i havet da han nærmet seg land i 874. Der disse drev i land, på Reykjanes, slo han seg ned, fordi gudene Odin og Tor hadde valgt ut stedet for han.
I den påfølgende landnámabolkin (874-930) rømte 430 norske landnåmsmenn til Island for å berge livet. De fleste av disse var nordmenn, eller enda bedre; vestlendinger, som satte sitt definitive preg på den nye nasjonen i Nord-Europa. De kopierte vestnorsk næring, språk, religion, forfatning og kultur. Alltinget ble etablert i 930 av flyktningene med Gulatinget og Gulatingsloven i Vest-Norge som mønster. Ettertiden har løftet det islandske Alltinget opp som Europas første og eldste parlament, før britenes «parliament», men det var nok småkongene fra Vestlandet som regjerte når de red inn på Alltinget med sine brynjekledde hærfolk, opptil 100 i tallet.
Disse allmektige, egenrådige oligarkene var preget av store ego, og det nye samfunnet ble snart herjet av konflikter. Til slutt ble Island lagt under kong Håkon Håkonssøn i den norske hovedstaden Bergen og innlemmet i Håkons mektige Norgesvelde i 1264, sammen med Grønland, Færøyane, Vesterhavsøyene og Skottland.
