Sandøys kommentar
De elektriske tennene
Hvordan vil en massiv utbygging og drift av vindmøller til havs påvirke fiskens vandring, og forplantningsevne
Utnavn og kallenavn kan oppstå på det merkeligste vis. Det kan være utseende, en konkret hendelse og — dessverre, dessverre — en eller annet lyte. De kan være betegnende, beskrivende, morsomme og ikke sjelden ondskapsfulle. Forfatteren Norvald Tveit fra Leirvik i Sogn tar for seg dette fenomenet i boken «Med flatbrød attåt». Som eksempel nevner han mannen som skrytte av at han hadde hatt seg med en dame utenfor kirken, midt under gudstjenesten. Vi kan trygt si at det slo tilbake, da han ble beæret med kallenavnet «Kjirkjepipen».
Fortsatt er det kanskje noen blant oss som husker motortypen Gideon. De var noen gedigne treskeverk som bråkte noe aldeles infernalsk, og var tunge å håndtere og starte. En pike fikk utnavn etter denne motoren. Hun var stor og sterk, bygget mer for last enn for fart og ikke noe særlig for øyet. Dermed ble hun mye sittende som veggpryd når det var dans i bygden. En kveld hadde imidlertid en kar forbarmet seg over henne, og ut på gulvet bar det i en feiende reinlender. Dagen etter ble gutten spurt om hvordan det var å danse med vedkommende. Svaret var: «Da va omtrent so å dra i gong ein 15 hesters Gideon».
Hjemme i Bulandet var det heller ingen mangel på utnavn. Fantasien var upåklagelig, og det kunne utarte i rene sporten å finne på de snodigste benevnelser. «Skruen», «Skogen», «Revolveren», «Formularen», «Stuen» og av alle ting «De elektriske tennene».
Dette rant gjennom hodet mitt, og da selvsagt med bakgrunn i tidens store tema: Strømprisene og hele debatten rundt dagens og fremtidens strømforsyning. Jonas Gahr Støre hadde ganske sikkert ønsket seg en fredeligere start som statsminister, og jeg griper meg nesten i å ha sympati for ham. Skal det deles ut skyld og ansvar, er det i rettferdighetens navn ingen mangel på kandidater. Med solide stortingsflertall i ryggen er det lagt strømkabler til utlandet, og når Tyskland og Storbritannia har bygget ned egen strømforsyning blir det snakk om ren eksport av elektrisk kraft. Ikke utjevning, slik man var forespeilet. Samtidig strupes gassforsyningene fra Russland og Ukraina, og konsekvensene blir da forutsigelig nok et markant påslag på strømregningene til norske husholdninger. Som om ikke det var nok, fables det i fullt alvor om elektrifisering av oljevirksomheten på sokkelen. Det er da jeg spør om antatt oppegående politikere har hodet så fullt av grønne visjoner og Paris-avtaler at det skygger for all annen tankevirksomhet. Og om gassen brennes her eller der er Moder Natur revnende likegyldig.
Vindmøller til havs
Men fortvil ikke. På «Dagsnytt 18» 4. januar i år lanserte Rasmus Hansson i Miljøpartiet de Grønne selve universalløsningen: Vindmøller til havs! Her ligger i følge ham og partiet hans den helt store energikilden i fremtiden. En lampe som enn så lenge ligger gjemt bak det nye, norske industrieventyret, og som Aladdin bare trenger å gni på, så blir det lys i alle hus. Ingen nye inngrep i norsk natur. Vindmøller på land vil man jo ikke ha, og Hansson lover et salig bråk hvis noen bevingede monstre faller i synet hans. Attpåtil kan oljevirksomheten avvikles, og erstattes av tusenvis Aladdin-er som produserer den nye evighetsmaskinen. Joda, det er sannelig perspektiver!
