Nytt gir og ny giv?

FORSØK VISER AT OM man blir plassert midt i Sahara eller i en stor skog, og blir bedt om å gå så rett som mulig i én retning, vil man nesten uten unntak ende opp med å gå i sirkel. Noen ytterst få vil virre frem og tilbake, men ingen vil klare å holde retningen uansett hvor hardt de prøver. Har man solen eller andre himmellegemer å navigere etter, blir situasjonen en annen. Da har man jo noe som viser vei. Uten referansepunkter som kan hjelpe, går altså vi mennesker i sirkler eller virrer rundt. Litt sånn er det i norsk sjømatnæring også. Om vi ikke har tydelige mål, forutsigbare rammevilkår eller en opplevelse om hvor vi er på vei, er det vanskelig å komme videre.

For å få noen ledesnorer om hvor sjømatnæringen er på vei kan vi studere programmene til årets mange konferanser og møteplasser. Der kommer det frem hvem vi bør lytte til, hvilke saker som opptar næringen og hva som er aktuell politikk, problemområder og forslag til hvordan de kan løses. Møteplassene er blant våre viktigste referansepunkter. De forteller hvor vi er på vei og hvordan vi kan komme dit.

ETTER TO ÅR I DVALE virker bransjen nærmest utsultet på faglig og sosialt påfyll. De neste månedene går det slag i slag med årsmøter, samlinger, konferanser og en rekke messer — som det blir stadig flere av, og som trekker oss til Boston, Lillestrøm, Kabelvåg, Barcelona, Sotra, Ålesund, Trondheim og Kópavogur. Enkelte arrangement har blitt flyttet på og utsatt i to år, og skal nå endelig finne sted. Messekatalogene og deltagerlistene vitner om at det ikke bare er arrangørene som har noe å ta igjen. Lysten og behovet for å møtes er stort.

Om vi løfter blikket og ser på overordnede temaer på de viktigste møteplassene, er det særlig tre hovedtema som går igjen: grønn omstilling og bærekraft, markedsadgang i urolige tider og nær­ingspolitikk med særlig fokus på lokalt eierskap og verdiskapn­ing. Med grønn omstilling vises det til EUs taksonomi og den «blå bølgen», og forventningene om en ny verdensorden der matindustri­en må innrettes på en ny måte i møte med nye klimaforpliktelser. Markedsadgang er i år — ikke overraskende — særlig preget av pandemien og Russlands angrep på Ukraina. En tallfestet eksport­strategi vil kanskje også kunne åpne nye dører? Videre har Bear­beidingsutvalgets rapport blåst liv i den gjentagende debatten om hvordan man skal få mer aktivitet og bedre lønnsomhet i fiskein­dustrien, mens nye skattesatser og verdivurdering av oppdret­tskonsesjoner igjen har satt fokus på betydningen av lokalt eierskap og spredt struktur.

Av tema som kan regnes som «underkategorier» er det mange gjen­gangere. Vi får flere handelsplattformer på nett og nye digitale overvåkningsverktøy, laksen skal på land, i lukket og til havs, god fiskehelse er alfa og omega og restråstoff og fiskeslam — såkalte plussprodukter — blir løftet frem. Det kan virke som om det mange tidligere var skeptiske til, begynner å synke inn. Ingen vil stå igjen på perrongen når toget går. For å være relev­ant må man henge med. Det er en kjensgjerning at det er 30 år siden sjømatnæringen kom med rapporten «Fra mannsdominans til likeverd» og at man først nå får på plass anonyme varslingssys­temer for trakassering og at styrerommene søker mer mangfold. Om man vil være mer, må man henge på. Vi ser dessuten økt samhan­dling mellom ulike marine bransjer, og initiativer fra nye og gamle aktører. Nå skal fiskebåtrederi starte med brønnbåter, kystfiskefartøy med bløgging av laks og Røkke er inne i havbasert oppdrett. At fiskeri- og sjømatministeren nå går under tittelen fiskeri- og havminister, gjenspeiler skiftet.

DET STORE SPØRSMÅLET jeg stiller meg når vi nå skal begynne å møtes igjen, er hvordan møteplassene vil bli preget av de skif­tene som er på gang. Er tiden kommet for å ta tak i alt det vi har snakket om i en årrekke? Vil vi tørre å si hva vi mener i større grad nå enn tidligere? Er kanskje forventingene vi har til egen og andres deltagelse større i dag enn før?

En årrekke med møteplasser har lært meg at det er like mye rundt kaffemaskinene, ved bordene på festmiddagene og over de utstilte produktene i messehallene, at de virkelige ledestjernene finnes. Inntrykket så langt er i alle fall at folk møter med nytt gir og ny giv, og med større forventninger om at møteplassene må munne ut i noe. Innimellom alt det vi skal delta på skal det produseres og jobbes som før, og kunnskapen og de nettverkene man skaffer seg på veien skal anvendes. Det er kanskje også først da vi beveger oss fremover. Om vi klarer det vil fremtiden vise. Jeg tror uansett det blir en fest av et gjensyn!