Antallet aktører i norsk sjømatnæring går jevnt nedover. Det gjelder både på sjø og land. Mange mener i dag at strukturprosessen har gått for langt — i det minste at den har gått langt nok. Men i øyeblikket har politikerne ingen verktøy for å bremse eller stoppe utviklingen — ikke i flåteleddet, ikke i oppdrettsnæringen, ikke i fiskeindustrien og ikke i eksportleddet. Det er i realiteten fritt frem til å strukturere mer. Ønsker noen å sette foten ned? Det virker ikke slik.
Sjømatnæringen er ikke hva den en gang var. Takk og pris for det. Hadde det vært over 100.000 fiskere, mer enn tusen fiskeindustribedrifter og nesten like mange oppdrettsanlegg i dag, hadde knapt noen i næringen tjent til smør på brødet. Effektivitetsutviklingen i fiske, produksjon og oppdrett har vært formidabel. Akkurat som i andre primærnæringer. Antall aktører har stupt, mens fangstkvantum og produksjon per yrkesaktiv har økt voldsomt.
Saltvannsfiskeloven fra 1983 hadde ingen formålsparagraf. Da denne loven ble avløst i 2004 av «Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser», også kalt Havressursloven, lød formålsparagrafen slik:
«Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet, samt å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.»
Ønske om å sikre bosetting og sysselsetting langs kysten hadde vært en av de tre hovedmålene i norsk fiskeripolitikk siden slutten av 1970-tallet, og ble nå også nedfelt i lov. Det Havressursloven helt enkelt sier, er at det går en grense for hvor mye sjømatnæringen kan effektivisere og strukturere. Det er denne grensen Riksrevisjonen nå mener er passert. Strukturprosessen i fiskeflåten har svekket bosettingen og sysselsettingen langs kysten så mye at det er i strid med Stortingets intensjoner og Havressurslovens formål.
Det spørsmålet stadig flere politikere og næringsaktører stiller seg er følgelig om strukturprosessene på sjø og land har gått langt nok. Er det på tide å ta en pust i bakken? Politikerne vurderer helt seriøst å innføre nye eierbegrensninger både i flåteleddet og fiskeoppdrett. De vil hindre en fortsatt ukontrollert eierkonsentrasjon, og forhåpentligvis at stadig flere båter og oppdrettsanlegg blir borte.
I denne artikkelen skal vi se nærmere på den strukturutviklingen som har foregått i de ulike delene av næringen. Hvilke eierskapsbegrensninger har de ulike aktørene vært underlagt? Vi skal også se nærmere på hvilke muligheter dagens lovverk gir myndighetene for å hindre videre strukturering og eierskapskonsentrasjon. Vi starter på sjøen.
