Verden forandrer seg

NOEN VIL HA MER, NOEN VIL HA MINDRE, andre vil ha det som det er. Få, om noen bransjer i Norge er preget av flere interne motsetninger enn sjømatnæringen. Det er nord mot sør, land mot hav og liten mot stor. Satt litt på spissen; der to sjømataktører møtes er det minst tre ulike meninger. Dette brede spekteret av synspunkter og ønskemål har over tid gitt oss et voldsomt omfattende og komplisert lov- og regelverk. Mange liker å skylde på politikerne, men det er bare en liten del av sannheten. Alle er nemlig opptatt av likebehandling. Naboen skal ikke ha bedre rammevilkår enn det man har selv. Denne i og for seg forståelige streben etter millimeterrettferdighet er hovedårsaken til at vi trenger flere utgaver av «Norsk Fiskerinæring» for å få med alt som finnes av lover, paragrafer og forordninger. Det forklarer også at enkelte fiskere knapt tør å gå på havet i redsel for å gjøre seg til lovbrytere. Alt er regulert til minste detalj og med det for øye at alle skal behandles så likt som mulig.

Konsekvensen av all denne «rettferdigheten» er at alt henger sammen med alt. De fleste interessekonflikter har funnet sine løsninger gjennom skjøre kompromisser. Endrer man på ett element, raser korthuset sammen. Et typisk eksempel er Fiskarlagets omfattende kompromiss om ressursfordelingen mellom de ulike fartøygruppene, og som samtlige fiskeriministre de siste 25 årene klokelig nok har fulgt nærmest slavisk. Endrer man på én fordelingsnøkkel, må alt opp på nytt.   

Det er nesten litt paradoksalt, at det aktørene i sjømatnæringen synes å være mest opptatt av er stabilitet og forutsigbarhet i alle viktige næringspolitiske rammebetingelser. Rart fordi alle naturgitte betingelser varierer helt uavhengig av hva næringsaktører og politikere måtte ønske eller mene. Også rart fordi norsk sjømatnæring er nesten totalt prisgitt utviklingen i verdensøkonomien og internasjonal handel. 95 prosent av all sjømat eksporteres, og til markeder og verdensdeler der sjømatnæringens aktører i Norge bare må forholde seg til den handelspolitikken som føres. 

Kravet om forutsigbarhet kolliderer også mot den teknologiske utviklingen. Verden står ikke stille. Ny teknologi på sjø og land vil alltid utfordre det bestående. Da kan ønsket om stabilitet og forutsigbarhet veldig fort virke mot sin hensikt. 

NÅ VIL MANGE LESERE SIKKERT mene at nettopp alt det ustabile og usikre sjømatnæringens aktører må forholde seg til på så mange områder, gjør stabilitet i de næringspolitiske rammevilkårene desto viktigere. Men igjen; næringspolitikken må som alt annet forholde seg til at vi lever i en svært omskiftelig verden. Det normale er ikke stabilitet. Det normale er utvikling og endring.

Sjømatpolitikken er som nevnt utformet gjennom vanskelige kompromisser tuftet på verden slik den er — ikke slik den vil bli. Det som er riktig i dag, kan bli veldig feil i morgen.

I øyeblikket pågår et heftig arbeid med å få på plass en ny skattemodell for matfiskoppdrett av laks og ørret samt en ny kvotemelding. Fra alle kanter kommer kravet om at man må finne frem til brede politiske forlik som gjør at de vedtakene som blir fattet kan stå seg over tid. Kanskje er man litt for mye opptatt av å nå disse forlikene. Et eksempel er pliktordningen for trålerne. Dagens ordning har fungert i over 20 år, og flere forsøk på å endre den har strandet. Vi vil anta at en av grunnene til at kvotemeldingen tar sånn tid, er fortsatt uenighet om pliktordningen og dens fremtid. 

Misforstå oss rett. Brede politiske vedtak er som regel å foretrekke fremfor knappe flertallsvedtak. Vi skriver «som regel», fordi tverrpolitiske vedtak gjerne risikerer å stå seg lenger enn utviklingen og omgivelsene egentlig tilsier at de bør. Tverrpolitisk enighet blir jo normalt oppnådd ved kompromisser, og da kan det være utfordrende og «åpne opp» pakken. Ingen vet hva som ramler ut og hva som blir sluttresultatet. I stedet gjør man ingen ting. 

Jakten på tverrpolitisk enighet er derfor neppe så viktig som mange synes å tro. Slike rammebetingelser kan som nevnt være vanskelig å endre selv når utviklingen tilsier at det er fornuftig. For er det en ting vi vet helt sikkert; verden forandrer seg!

Helt til slutt og til noe ganske annet; de av leserne som er opptatt av rammebetingelsene for norsk fiskeoppdrett bør sterkt vurdere å delta på konferansen «Skjebneår for norsk lakseoppdrett».