40-årskrise

I 2024 FYLLER JEG 40 ÅR. Det er så gammel min far var da han for 30 år siden måtte vurdere om han skulle overta familiebedriften og drive Norsk Fiskerinæring videre, eller gjøre noe annet. I dag er han 70. I stedet for å nyte pensjonisttilværelsen i en solstol, har han sittet pal på kontoret for å gjøre ferdig denne utgaven. Ryggsmerter, øyeflimmer og nerver til tross; bladet skal ut! Min mor på 68 sitter på kontoret ved siden av og selger annonser. Klarer vi budsjett denne gangen, hvor finner vi nye kunder, har alle levert materiell? Presset er stort! Gleden desto større når vi lykkes. Og lykkes gjør vi ofte. 

«GÅR DET LIKAR NO?» står det på forsiden av denne utgaven. I det jeg går inn i 40-årskrisen står også jeg ved et veiskille, slik min far gjorde for 30 år siden. Hvordan er fremtidsutsiktene for Norsk Fiskerinæring?  Skal jeg videreutvikle den vel 60 år gamle «institusjonen», eller er tiden inne for å gjøre noe annet? Å drifte Norsk Fiskerinæring er en livsstil, med stadige reiser, nye deadlines og et regnskap som så vidt går i pluss, selv med svært moderate lønninger og lite «fritid». Døgnet har bare 24 timer. 

Samtidig kjenner jeg knapt noen som er så privilegert som meg. Jeg får holde på med noe jeg elsker, i en næring jeg elsker og med gode kollegaer. Som daglig leder, journalist og «alt-mulig-kvinne» i Norsk Fiskerinæring er jeg hver dag med på å levere innsikt og oversikt – med opplevelsen av å skape noe meningsfylt i en næring som betyr noe.

Da jeg startet i 2009 var vi 8 årsverk. I dag er vi 4,5. Til sammen har vi nesten 140 års virke i norsk sjømatnæring. Vi dykker like selvfølgelig inn i hvitfisk og tørrfisk som i pelagisk, laks og tare.  Er med om bord, tar turen på verft, ut til oppdrettsmerder, inn i styrerom eller i filet-, saltfisk- eller fiskemelfabrikker. Vi drar på Stortinget, i departementene, på børsen og til de mange FoU-institusjonene; på bedriftsbesøk og arrangementer fra nord til sør og ut av landet – alltid i sjømatens tjeneste. Med alt dette følger en god dose administrasjon, rutinearbeid og reiseregninger. Våre dyktige annonseselgere – Kristin og Elisabeth – og vi tre som skriver, Thorvald, Hans Morten og meg selv, er på en eller annen måte i kontakt med de fleste og det meste som rører seg i bransjen i løpet av et år. Tenk å få være så heldige! Verdiskapningen i næringen er enorm, engasjementet enda større! Særlig det siste er smittsomt.  

RESULTATET ER NYE NUMRE hver måned med i snitt 180 sider (selv om redaktør Thorvald alltid lover å holde seg til 140),  nettsiden NorskFisk.no, oppslagsverk, leverandørregister, årbok, nyhetsbrev og egen konferanse Seafood Talks. I 2023 produserte vi over 320 artikler, 2.300 sider stoff, 1.500 oppdaterte omtaler av bedrifter og personer samt 100 nyhetssaker. Videre hadde vi 1.125 annonser og flere tusen lister, figurer, tabeller og bilder.

Det hadde vi ikke klart alene! Vi er heldige og takknemlige som har med på laget yngre krefter og de som har skoene på. De får fritt spillerom i egne spalter “Meningspanelet”, “Tar ordet” og “Fra Toppen”. Samtidig tar «gamle ringrever» og bransjens skarpeste penner oss bakover og fremover i tid i sine kommentarer; Erik Hempel, Johan Williams, Petur Bjarnasson Øystein Sandøy og Knut Arne Høyvik. For ikke å glemme Inge Halstensen i egen spalte “Inges hjørne”,

Så passer vi i redaksjonen på å analysere aktuelle saker, intervjue relevante personer og holde leserne våre oppdatert. Det krever at vi alltid vet hva som skjer, også på bakrommene.

HVOR VIL JEG MED ALT DETTE? Mitt første intervjuobjekt for 15 år siden – da jeg startet i Norsk Fiskerinæring – var daværende fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen. Hennes fanesak var at sjømatnæringen måtte fortelle «de gode historiene».  Hennes nåværende kollegaer i Kruse Larsen drar dette lenger: Fortell hva dere gjør, hvordan dere jobber og hva dere skaper av verdier. Konsekvensene av å ikke bli anerkjent eller forstått er brutale!

Dette gjelder åpenbart ikke kun for sjømatnæringen. Norsk mediebransje er i knestående. Faktum er også at vår omsetning har stått stille de siste 15 årene. At vi fortsatt er her handler om effektivisering, produktivitet og kapasitet. Og alle trofaste følgere og støttespillere. Pressestøtte har vi aldri fått – og vil ikke ha heller!

NÅR ALT KOMMER TIL alt er vi helt avhengige av at noen andre enn oss selv har interesse og nytte av det vi holder på med og at de ser verdien i å ha oss her. Mitt mål for 2024 er følgelig at vi skal bli enda bedre til å levere det bransjen trenger av oss, og at vi blir flinkere til å fortelle hvordan vi jobber og alt vi bidrar til. Men det klarer vi neppe alene.

Derfor, kjære trofaste og mindre trofaste lesere; bruk oss, fortell om oss, del artiklene vi lager, betal abonnementet og vær med på å sikre vår eksistens. Så skal jeg bruke 2024 til å vurdere om det «går likar no» – og eventuelt hva som må til. Om du har noen gode råd eller forslag – ta gjerne kontakt! 

God jul og godt nytt år!