Urolige tider

VI LEVER I EN USIKKER tid. Redaktøren kan knapt huske en periode med flere ubesvarte spørsmål enn i dag, også for alle i norsk sjømatnæring. Hva skjer med kronekursen, verdensøkonomien, internasjonal handel, klima- og miljøutfordringene og ikke minst den lange rekken av uavklarte spørsmål knyttet til bransjens næringspolitiske rammebetingelser? Det er lett å miste motet og bakkekontakten i den tiden vi befinner oss i. 

Samtidig er det viktig ikke å bli for negativ og depressiv. Det vil helst gå bra. Mange av de underliggende driverne for norsk sjømatnæring er like sterke i dag som for fem eller ti år siden. Politisk uro og mer proteksjonisme endrer ikke på dette. Verdens befolkning øker og trenger mat. Frem mot 2100 vil det bli minst 25 prosent flere mennesker på jorden. Fisk er fortsatt sunn, smakfull og ikke minst klimavennlig kost som folk trenger og vil ha mer av. For å si det litt spissformulert; folk står i kø for å kjøpe. De offentlige kostholdsrådene i så godt som alle land anbefaler folk å spise mer fisk og sjømat — ikke mindre. Verken Donald Trump, Vladimir Putin eller Xi Jinping har noen planer om å endre på det. I mange av de landene som ifølge ekspertene vil få den sterkeste økonomiske veksten i tiårene som kommer står sjømaten sterkt i kostholdet. Det gjelder ikke minst i Asia, som i dag huser ca. 60 prosent av verdens befolkning. Å produsere mat går ikke av moten, for å si det slik. 

FIGUR 1 EN SVÆRT INTERESSANT, og bør studeres nøye av alle som er bekymret med tanke på norsk sjømatnærings fremtid. Verdensøkonomien vil hoppe opp og ned. Kriger og uår vil komme og gå. Priser og markedsadgang vil variere. Kronekursen også. Men det som til syvende og sist teller er evnen til å produsere og selge en vare, i dette tilfellet sjømat. Figur 1 viser at denne evnen på ingen måte er svekket de siste 40 årene. Tvert om, og mye takket være fiskeoppdrett, har Norge økt sin produksjon jevnt og trutt. På 1980-tallet var produksjonen 2,4 millioner tonn i snitt per år. De siste ti årene har den vært litt over 4 millioner tonn. Vi snakker om en økning på over 65 prosent! Og vi kaster aldri fisk. Det er alltid noen som vil kjøpe, og i snitt over tid til meget gode priser. Global oppvarming og mer ekstremvær vil sannsynligvis svekke matproduksjonen på land, og således øke etterspørselen etter mat produsert i havet. Knapt noen vil være i en bedre posisjon til å utnytte dette enn Norge, med en økonomisk sone på over 2 millioner kvadratkilometer, samt fiskerisoner rundt Jan Mayen og Svalbard.

BALLEN LIGGER PÅ VÅR banehalvdel. Vi holder skjebnen i egne hender, for å formulere det litt dramatisk. Potensialet for vekst i villfiskbestandene er begrenset, i alle fall om vi holder oss til de artene som vi fisker mest av i dag. Mye kan tyde på at vi har et langsiktig årlig fangstpotensial på rundt 2,5 millioner tonn. Det kan imidlertid økes betraktelig om vi begynner å fiske på lavtrofiske marine arter. Innen oppdrett er potensialet enormt. Her dreier det seg bare om hvor stort vi er villige til å tenke. Å doble produksjonen av oppdrettsfisk de neste 20-30 årene er kun et spørsmål om politisk vilje.

Vi skal ikke bagatellisere de utfordringene sjømatnæringen står overfor i dag. De er store og reelle. De er heller ikke noe vi kan fikse helt på egenhånd. Men om fire år er Trump historie, krigen i Ukraina et vondt minne og torskebestanden ventelig tilbake på et mer normalt nivå. Da blir det «business as usual». Og da vil salgsverdien av norsk sjømat fortsette å vokse med milliarder på milliarder av kroner hvert eneste år, både til glede for næringen selv og for Norge. 

Bare vent å se!