Meningspanelet nr. 2 – 2025

Spørsmål 1:
Frykter du handelskrig og høye tollsatser mellom USA og EU og at Norge kan bli stående alene på utsiden?

Spørsmål 2:
Er det på tide å erkjenne at over 50 prosent kutt i klimagassutslippene fra norsk sjømatnæring innen 2030 er umulig å oppnå?

Spørsmål 3:
Alle etterlyser mer bearbeiding av fisken her hjemme. Bør myndighetene innføre regler som gjør det vanskeligere å eksportere fisken rund?

Spørsmål 1: Frykter du handelskrig og høye tollsatser mellom USA og EU og at Norge kan bli stående alene på utsiden?

Einar Helge Meløysund: Nei, det frykter jeg ikke, men jeg utelukker ikke litt komplikasjoner. Jeg tror Norge er svært viktig for disse landene å handle med, i hvert fall med villfisk. Der går kvotene ned og det er stor etterspørsel etter våre produkter. Og nå har jeg ikke en gang nevnt olje og gass. 

Carl Aamodt: Ja, det er et aktuelt scenario. Jeg synes imidlertid det er vanskelig å være skråsikker på hvilken posisjon som tjener oss best fremover, selv om mange peker mot EU. Kanskje er det løsningen, men amerikanerne fører proteksjonisme for vern av egne arbeidsplasser. Vi har lite industriproduksjon som står i direkte konkurranse med amerikanske bedrifter, og importerer mer enn hva vi eksporterer derfra. Et godt og nært forhold til EU og markedet der er imidlertid svært viktig, uavhengig av Trump.  

Ingvild Dahlen: Man vet aldri med en ny president. Det er fristende å si at det virker som om det kommer an på dagsformen. En eventuell handelskrig vil slå ulikt ut for de ulike produktene fra Norge, og hvilke produkter som omfattes av toll kan man kanskje anta avhenger av hvilke produkter USA er mest avhengig av. USA er et viktig marked for snøkrabber, og Norge en viktig leverandør av kongekrabbe etter utestengelsen av Russland. Kun åtte prosent av norsk laks eksporteres direkte til USA, mens for filét av laks og ørret er USA et viktig marked. Det er allerede innført toll på import fra Kina, og endret vareflyt og handel mellom de største markedene vil helt sikkert påvirke norske sjømatprodukter. Men næringen har opplevd utestengelse av ulike produkter fra viktige markeder tidligere, og det har en tendens til å gå seg til over noe tid. Varene finner nye veier og nye markeder. Vi kan trøste oss med at vi produserer mat og det trenger verden.

Fredrik Greger: Hvis EU og USA innfører høyere tollsatser eller andre handelsbarrierer mot hverandre, kan det skape ustabilitet i globale markeder. Vi er sterkt avhengig av eksport, spesielt av sjømat. Dersom EØS-avtalen ikke gir oss tilstrekkelig beskyttelse, kan vi risikere at norsk eksport blir mindre konkurransedyktig.

Aino Olaisen: Det drives mye uforutsigbar politikk fra Washington for tiden, og mye kan skje. Noen norske selskaper er allerede delvis rammet av toll på stål og aluminium. Et Norge utenfor en handelskrig med EU kan nok gi både fordeler og ulemper for Norge. Det mest krevende er uforutsigbarheten den nye situasjonen i Det hvite hus gir.

Sondre Eide: Noreg er ein liten og open økonomi, og ein situasjon med globale handelskrigar vil påverke oss negativt. Havbruksnæringa kan verte råka sidan den er svært avhengig av gode handelsavtalar. Men for oss er framtidig vekstkraft vel så avhengig av gode rammevilkår som stimulerer til innovasjon og utvikling. Sagt enkelt: havbruksmeldinga er viktig for havbrukets framtid. Vi veit at verda kjem til å trenge meir berekraftig mat, og norsk sjømat vil kunne vere ein viktig del av løysinga dersom politikarane legg rammevilkåra til rette. Verdas befolkning treng meir berekraftig mat, sjølv om det er handelskrigar.

Spørsmål 2: Er det på tide å erkjenne at over 50 prosent kutt i klimagassutslippene fra norsk sjømatnæring innen 2030 er umulig å oppnå?

Einar Helge Meløysund: Ja, helt klart! Det lar seg ikke gjøre. 

Carl Aamodt: Jeg er ikke enig. Det er fortsatt mulig å nå klimamålene. Men i dag har vi kun én måte å gjøre det på som krever bruk av en medisin de færreste ønsker å ta. Vi må tilpasse flåten til det faktiske ressursgrunnlaget, effektivisere og ta ut overkapasiteten. Det er jo denne som gjør at utslippene vedvarer. Men det vil ha uønskede konsekvenser for flåtestrukturen, kjøperstrukturen og aktivitetene i kystsamfunnene. De harde fakta er at vi i valget mellom to onder; utslipp eller færre fartøyer, har valgt det første, noe jeg i de fleste tilfeller støtter.

Ingvild Dahlen: Jeg kan sitere en god kollega av meg i Lerøy Havfisk som uttalte seg til «Norsk Fiskerinæring» i november 2024. «Det er en umulig oppgave». Mitt svar er ja. Jeg tror nok dessverre ikke at vi klarer 50 prosent kutt i utslippene av klimagasser fra sjømatnæringen innen 2030.

Fredrik Greger: Ja, det er på tide å erkjenne dette. Spørsmålet er om det er umulig, men vi kan også spørre oss selv om det er realistisk? Svaret er nei. 50 prosent kutt er ekstremt ambisiøst.

Aino Olaisen: CO2-utslippene fra fiskeri og oppdrett har økt til dels betydelig siden 1990. Dette henger selvsagt sammen med økt produksjon. Innen havbruk går flere over til landstrøm og el-motorer, og det er positivt med hensyn til CO2-utslipp. Imidlertid ser vi konturene av en annen driftsform innen havbruk fremover som vil kreve mer energi. Dette kan være mer produksjon på land, lukket teknologi i sjøen og mer rensing. Alt dette vil kreve mer energi. Nå er vi heldige i Norge med at vi har mye vannkraft, men også for vannkraft er det både ventelister og til dels mangel.

Mange selskaper har etter hvert kommet godt i gang med målinger og viktige tiltak, og jeg har ikke helt mistet troen på at vi kan nå klimamålene. Men det vil nok ta lenger tid enn til 2030. De største faktorene for CO2-utslipp fra havbruksproduksjonen er fôr og transport, og de største kuttene må komme på disse områdene. Kan vi transportere fôringredienser og ferdigprodukter mer miljøvennlig, vil det gi betydelig effekt.

Sondre Eide: For det første er det viktig å understreke at norsk oppdrettslaks har langt lågare klimaavtrykk per kilo enn anna animalsk, landbasert matproduksjon. Det beste for verdas klima hadde derfor vore at vi produserte mest mogleg sjømat i Noreg, som erstatning for landbasert matproduksjon med langt høgare utslepp verda rundt. Dette tyder ikkje at vi skal slutte å arbeide for å redusere CO2-utsleppa frå næringa. I Eide har vi produsert verdas første karbonnøytrale laks, elektrifisert anlegg og fleire båtar, samstundes som vi kontinuerleg arbeider for å redusere klimaavtrykket ytterlegare.

Spørsmål 3: Alle etterlyser mer bearbeiding av fisken her hjemme. Bør myndighetene innføre regler som gjør det vanskeligere å eksportere fisken rund?

Einar Helge Meløysund: Nei! Men jeg tror det er viktig for Norge å ha en klar formening om hva vi ønsker at våre fiskeressurser skal gi som bidrag til nasjonen. Ønsker man verdiskaping og bosetting i ulike lokalsamfunn er bearbeiding en positiv ting. Imidlertid tror jeg ikke tvang er riktig løsning. Bedre infrastruktur, gode rammevilkår, mye mindre byråkrati og mindre skatte- og avgiftsbelastning er den medisinen som hjelper.

Carl Aamodt: Jeg tror det er vanskelig å regulere seg frem til lønnsomhet i bearbeidingsindustrien ved å bygge hinder for andre anvendelser av råstoffet. Jeg har ikke svaret på dette spørsmålet, men registrerer at vi sliter med stort sett all konkurranseutsatt og arbeidsintensiv produksjon i Norge, ikke bare bearbeiding av fisk.

Ingvild Dahlen: Det er en kompleks sak, og jeg kan kun kommentere i lys av villfisknæringen. Etter hva jeg forstår kan ikke norske myndigheter uten videre innføre begrensninger på eksporten. Det vil bli oppfattet som konkurransevridning eller proteksjonisme mot EU. Når det er sagt, er det et faktum at store volum av villfisk eksporteres sløyd, hodekappet ut av landet, og kunne vært bearbeidet i Norge. Det er krevende å drive industri i Norge og i den grad vi kan si at vi har et konkurransefortrinn sammenliknet med foredlingsindustrien på kontinentet, er det tilgang på råstoff og restråstoff. Vi kunne kanskje utnyttet dette konkurransefortrinnet bedre enn i dag. På et mer generelt plan er det viktig at myndighetene legger til rette for fiskeindustrien med stabile rammebetingelser, forutsigbare bestandsreguleringer, gode arbeidslivsvilkår og en fremoverlent samferdsels- og handelspolitikk — ikke minst følger opp sitt ansvar for å sikre en ren og ryddig næring. Det er flere av disse punktene de ikke følger tilfredsstillende opp i dag. Hvis rammebetingelsene for næringslivet legger til rette for det, vil økt bearbeiding komme av seg selv.

Fredrik Greger: Å gjøre det vanskeligere å eksportere rund fisk vil skape store utfordringer for norske eksportører. En mer effektiv strategi er å stimulere til bearbeiding gjennom incentiver, ikke forbud. Hvis kostnadene ved norsk produksjon reduseres og teknologien forbedres, vil markedet selv skape økt bearbeiding i Norge. 

Aino Olaisen: Transport av bearbeidede produkter er mer klimavennlig enn transport av hel fisk. Det i seg selv er et incentiv for å videreforedle mer. Mange kunder ønsker hel fisk, og et absolutt påbud er nok ikke veien å gå. Men av hensyn til klimautviklingen bør vi i hvert fall jobbe mot en høyere filétandel.

Sondre Eide: Vi må leggje forholda til rette for meir bearbeiding i Noreg gjennom gode og føreseielege rammevilkår. Eide satsar på bearbeiding i Noreg, og overtok så seint som i fjor slakteriet på Brandasund. Eg trur det er ein dårleg idé å innføre reglar som hindrar eksport av fisk. Handelsbarrierar og hinder ser det dessverre ut til å bli nok av i verda i tida som kjem. Havbruksnæringa har eit enormt potensial for berekraftig vekst, og det vil vere nok råstoff til bearbeiding både her heime og i andre land.

Dette er meningspanelet:

 

 

 

 

 

Vis mer