En glemt næring

Norge er en hav- og kystnasjon. Det er det ingen tvil om. Likevel virker det ofte som om sjømatnæringen havner langt ned på prioriteringslisten hos beslutningstakere og i det offentlige ordskiftet. Gang på gang hører vi næringens representanter snakke om utfordringer knyttet til kommunikasjon og omdømme. «Vi må få frem de gode historiene,» sies det. Men hvor mye tid, krefter og ressurser skal brukes på det som burde være selvfølgeligheter? Hvorfor må næringen stadig kjempe for å bli husket?

Det skulle vært unødvendig å minne myndighetene på at sjømatproduksjon naturligvis er en kritisk samfunnsfunksjon eller står i en særstilling mtp matvareberedskap. Eller at strømstøtte for norsk industri også bør gjelde denne bransjen eller at Norges nest største eksportnæring må være en del av satsinger som «Hele Norge eksporterer». Dette er ikke enkeltstående tilfeller – gang på gang må næringen kjempe for å bli inkludert. Vi ser det i forskningsbudsjetter, arealplaner og reguleringer. Vi ser det i skatte- og handelsbetingelser, der sjømat ofte havner i bakleksa. 

Noen ganger løftes sjømat opp i offentligheten, men ofte i en negativ kontekst. Når Dagsnytt 18, Debatten eller Brennpunkt tar for seg næringen, handler det sjelden om vekstmuligheter eller innovasjon – men om dårlig dyrevelferd, høy dødelighet, miljøutslipp, ressurskamp alla «ran av kysten» og kvotebaroner. 

Dette har medført at næringen til enhver tid må være på vakt, klar for å snu vinden. For 15–20 år siden var det knapt én kommunikasjonsansatt i næringen. De største organisasjonene hadde kanskje én hver, mens blant private aktører var det få som prioriterte dette. Ordet «samfunnskontakt» var nærmest ukjent. Nå er situasjonen snudd på hodet. Antallet kommunikasjonsrådgivere og samfunnskontakter har eksplodert. En næring som tidligere hadde 10–15 kommunikasjonsansatte, har nå over hundre, i tillegg til PR-byråer, advokatkontorer og næringsklynger som jobber med påvirkning.

Omdømme- og kommunikasjonsplaner kan naturligvis ha en viss effekt, men dette synes å være et grunnleggende problem som må tas ved roten. Og her spiller lederskap en avgjørende rolle. Altfor ofte har fiskeriministeren liten eller ingen tidligere erfaring fra sjømatnæringen. Ikke sjelden er det en politisk kabal som avgjør hvem som får posten, fremfor en vurdering av kompetanse og engasjement. Hvor mange ganger har vi ikke hørt en ny fiskeriminister erklære at vedkommende «skal bruke tid på å sette seg inn i næringen»? En av Norges viktigste næringer fortjener en minister som allerede har innsikt, ambisjoner og en tydelig retning.  

Sjømatnæringen er en av Norges store styrker. Den er en samfunnsbygger med enorme muligheter. Da burde den også være en av landets høyest prioriterte næringer. Spørsmålet er: Når vil den bli behandlet som det?