Leder
Rett vei!
De som mener at fiskeripolitikken ikke har beveget seg rett vei de siste 50 årene og særlig de siste 30 — eller at den ikke har beveget seg i det hele tatt, vet helt enkelt ikke hva de snakker om.
I 45 ÅR — I OVER 400 intervjuer med sjømatnæringens ledende kvinner og menn — mest det siste, har vi spurt om hva intervjuobjektene mener om næringens fiskeripolitiske rammebetingelser. Hvordan er det å drive fiske, fiskeproduksjon og havbruk i Norge? Hva er bra, hva er dårlig og hva bør helt konkret fjernes eller endres av lover og regler?
Uansett hvem vi har spurt og uansett hvilke bransjer de opererer i, har svarene stort sett vært de samme. Rammebetingelsene er til å leve med, men de er uforutsigbare og alt for kompliserte å forholde seg til. Følgelig er også standardsvaret når vi har spurt om hva intervjuobjektene hadde gjort aller først om de fikk være fiskeriminister med uinnskrenket makt for én dag, at de hadde innkalt næringens representanter til et stort møte for å diskutere og forhåpentligvis bli enige om hvordan regelverket kan forenkles. Ingen, eller ytterst få, har gitt seg til å ramse opp konkrete eksempler på lover eller regler som må endres eller fjernes. Kan det være at det ikke er så mange av dem!
Vi har aldri sluttet å forundre oss over at svarene har vært så lite konkrete. Følger man den fiskeripolitiske debatten i media og på sosiale plattformer, er det jo nesten ingen grenser for hvor mye som er feil; hvor vanskelig det er å navigere i jungelen av påbud og forbud, og hvordan regelverket rett og slett gjør hverdagen vond å leve.
Kanskje skyldes det alderen. Det sies jo at visdom kommer med årene. Men i det store og hele er vi kommet til at de fiskeripolitiske rammebetingelsene i Norge er gode. Næringens utøvere vet hva de har å forholde seg til. Ja, mye er rett nok uforutsigbart. Fiskekvotene hopper opp og ned — i det siste mest ned, verdensøkonomien og forbrukernes betalingsevne gjør det samme. I USA gjør Donald Trump alt han kan for å skape kaos i verdenshandelen. Det får også betydning for sjømatnæringen her hjemme. Norske oppdrettere må hele tiden være på alerten mot sykdommer, manetangrep og andre naturgitte forhold som påvirker produksjonen og gjør det krevende. Ikke minst lusa er en utfordring.
MEN SER VI DE SISTE 30-35 årene under ett, er det vår påstand at norske politikere har gjort veldig mye rett vis a vis sjømatnæringen. Strukturordningene i flåteleddet har gitt oss en topp moderne og svært lønnsom fiskeflåte. Ja vel, enkelte flåtegrupper har ikke utviklet seg like bra som andre, men i det store og hele er inntjeningen i dag på en annen planet i forhold til hvordan det var på 1970- og 1980-tallet. FOS-konkursen var vond å takle da den kom, men liberaliseringen av konsesjonsloven som fulgte i kjølvannet av konkursen la grunnlaget for utviklingen av den næringen vi har i dag.
Norsk fiskeoppdrett er en utrolig suksesshistorie, uansett hva kritikerne måtte mene. Politikerne ga ikke etter da næringen krevde mer vekst, og det har uten tvil bidratt til den svært gode prisutviklingen. Hvorfor produsere tre millioner tonn når man tjener like mye eller mer på det halve? Sammenligner vi med det «grepet» fiskesalgslagene hadde om fiskeindustrien frem til godt ut på 1990-tallet, opplever også denne delen av sjømatnæringen nå en ganske annen hverdag enn for 30 år siden. Det er vanskelig når kvotene på viktige arter stuper, men det kan man ikke bebreide politikerne.
Til alle som mener at norske politikere er tafatte og ikke i stand til å ta de grepene som må til for at næringen skal utvikle seg slik de selv ønsker, kan være greit å minne om at få, om noen næringer i Norge har så mange ulike og kryssende interesser. Fiskeripolitikk er resultatet av kompromisser. Ingen kan få det akkurat som de selv vil. Ofte dreier det seg for politikerne om å finne frem til minste felles multiplum, altså løsninger som gjør at alle blir like misfornøyde.
Vi skal gjerne innrømme at vi ofte har hørt blant kritikerne; blant de som mener at alt går alt for sakte, at fiskeriministeren er uten handlekraft og dytter problemene foran seg. Tidvis kan man sitte med følelsen av at det eneste som skjer er opprettelsen av utvalg og ekspertgrupper som utreder de samme tingene om og om igjen. Men hever vi blikket er jo ikke det riktig. Verden går videre, fiskeripolitikken er i kontinuerlig utvikling. Stort sett også i riktig retning. Det er ikke uten grunn at mange kommer til Norge for å studere hvordan vi har organisert sjømatnæringen og forvaltningen av den. Det er lett å kritisere. Særlig når man ikke får det akkurat som man vil. Men i fiskerinæringen og fiskeripolitikken kan det ikke være slik.
Redaktøren skrev sin første artikkel i 1979. Det begynner å nærme seg 50 år siden. Den gang diskuterte regjeringen seriøst å sentralisere hele norsk fiskevareeksport, fiskeoppdrett skulle helst være en «attåtnæring» for bøndene og salgslagene bestemte hvem som skulle få kjøpe fisken, hvor det skulle skje og langt på vei hva som skulle produseres. De som mener at fiskeripolitikken ikke har beveget seg rett vei de siste 50 årene og særlig de siste 30 — eller at den ikke har beveget seg i det hele tatt, vet helt enkelt ikke hva de snakker om.
Det kan være på sin plass å minne om dette i en tid da «alle» synes at det går alt for seint; at sjømatpolitikken står stille. Det gjør den ikke.