Når scenarioer blir virkelige?

KJÆRT BARN HAR MANGE NAVN, men kan tyde på at man ikke klarer å bestemme seg. Norge fikk sin første fiskeriminister i 1946 med opprettelsen av Fiskeridepartementet. I de første 60 årene lå navnet fast. Slik har det ikke vært de siste tjue årene. Det startet i 2004 med at Kyst- og havneavdelingen i Samferdselsdepartementet ble overført til Fiskeridepartementet, noe som førte til opprettelsen av Fiskeri- og kystdepartementet og med fiskeri- og kystministeren som politisk sjef. Dette varte i snaue 10 år, før Høyre-regjeringen i 2013 besluttet å legge ned Fiskeri- og kystdepartementet, flytte havner og kystverk tilbake til Samferdsel, og legge fiskeri- og havbruksfeltet inn under Næringsdepartementet. Det skjedde med virkning fra 1. januar 2014. 

I det nye Nærings- og fiskeridepartementet ble tittelen igjen fiskeriminister, noe den var i vel seks år til Fremskrittspartiets Harald T. Nesvik i 2019 fikk sitt ønske oppfylt. «Fra dag én har jeg understreket at jeg ikke bare er fiskeriminister, men også sjømatminister. Jeg er glad for at tittelen nå er offisiell», sa Norges første Fiskeri- og sjømatminister, som siden ble etterfulgt av Geir Inge Sivertsen og Odd Emil Ingebrigtsen, begge fra Høyre. Også navnet på departementet og direktoratet var under diskusjon i denne perioden med forslag som Havdepartement, Havbruksdirektorat og Sjømatdirektorat. I september 2021 kunne Odd Emil Ingebrigtsen kunngjøre at en navnendring i Fiskeridirektoratet var på gang; «Fiskeriene har vært den dominerende delen av direktoratets forvaltningsansvar, men havbruksnæringen har utviklet seg til å bli en betydelig del av norsk sjømatproduksjon og Fiskeridirektoratets oppgaver. Det er på tide at dette også reflekteres i navnet», sa han.  

«Fiskeri- og havbruksdirektoratet» ble imidlertid aldri noe av. Den nye regjeringen som overtok i oktober 2021 hadde andre planer. Med økt fokus på havnasjonen Norge og i et forsøk på å samle alt hav under samme tak, ble havner, kyst- og sjøtransport igjen lagt til Nærings- og fiskeridepartementet. Den nye statsråden Bjørnar Skjæran (Ap) fikk tittelen Fiskeri- og havminister. I Fiskeridirektoratet var en omorganiseringsprosess allerede i gang, men da planen ble iverksatt i oktober 2022 innebar det verken navnendring eller at havbruk skulle skilles ut som eget direktorat. Det er heller ingen ting som tyder på at en slik endring er under oppseiling: «Etter en grundig omorganisering har vi nå etablert oss som en effektiv og solid etat, og vi er bedre posisjonert til å oppfylle samfunnsoppdraget vårt», står det i årsrapporten for 2024 signert fiskeridirektør Frank Bakke-Jensen.  

HAR MAN SÅ ENDELIG LANDET en god og tilfredsstillende organisering av forvaltningen som alle er fornøyde med? Neppe. Men trenden synes ikke å gå mot mer splittelse, heller mer sentralisering og samarbeid. Likevel tar altså både den nyvalgte styrelederen Line Ellingsen og direktør for Havbruk Jon Arne Grøttum i Sjømat Norge i denne utgaven igjen til orde for at det bør etableres et eget Havbruksdirektorat.

Det bringer meg til et FHF-prosjekt fra 2020, «Havbruksforvaltning 2030». Som en del av prosjektet — som pågikk fra 2017 til 2020 — presenterte forskere fra UiT og Nofima fire scenarioer for hvordan verden kunne komme til å se ut i 2030. Scenarioene fikk titlene «Havbruksmakt», «Kommunemakt», «Statsmakt» og «Konsumentmakt», og artikkelen ble publisert i Norsk Fiskerinæring i november 2020. Forfatterne understreket at scenarioer ikke på noen måte er prognoser, at det naturligvis er «jokere», men at kildegrunnlaget like fullt var nøkkelpersoner med inngående kunnskaper om næring og forvaltning.  

Med tanke på hva som har skjedd siden, er det oppsiktsvekkende hvor godt man traff med scenarioet «Statsmakt». Det er nesten så man kan lure på om det i all hemmelighet er kjørt en scenariobasert strategiprosess. Om Havbruksmeldingen blir godkjent av Stortinget blir nemlig verden svært lik det man i 2020 så for seg i scenariet «Statsmakt»: sterkere statlig styring, grunnrentebeskatning etter massive protester, produksjonsavgift og at MTB-regimet på selskapsnivå avvikles. Det er bæreevnen til lokalitetene og miljøet som skal styre veksten.

Og skal vi tro scenarioet, er kanskje ikke et eget «Havbruksdirektorat» så utenkelig likevel? I scenariet «Statsmakt» skriver forfatterne:

«De miljømessige utfordringene var så store på slutten av 2020-tallet, at staten til slutt bestemte at det var nødvendig å opprette et eget Havbruksdirektorat, som fikk betydelige fullmakter. Blant annet ble det slutt på at enkelte departementer og etater hadde vetorett om nye lokaliteter. Nå var det bare ett departement som fattet endelig avgjørelse om lokalisering etter å ha vurdert alle sider, både positive og negative.»