Et treegget sverd

SPØRSMÅLET OM EIERSKAP og selskapsstruktur har opptatt havbruksnæringen fra tidenes morgen. Da myndighetene gikk vekk fra regulering av eierskap i 1991 var det til sterke protester fra næringen selv. Etter flere eierskifter i 2025 er temaet igjen brennhett. Flere etterlyser politisk handlekraft for å sikre de små og mellomstore familieselskapene langs kysten. Debatten kommer etter flere år med stadig strengere krav og skiftende eller uklare rammebetingelser, samtidig som generasjonsskifter i mange av selskapene som ble etablert på 1980-tallet slår inn. Vi vil hevde at dagens havbruksregime i seg selv har det meste av skylden. 

CEO Erik Osland i Osland Havbruk var blant dem som tok ordet i Seafood Talks Spørretime i november. Han ville gjerne vite hva statsråd Marianne Sivertsen Næss ville gjøre for å sikre de små og mellomstore familieselskapene fra glumske haier. Hun presiserte at det var uklart hva myndighetene kan gjøre – det er jo eierne selv som vet best for selskapene. 

FAKTUM ER AT VI PÅ 35 ÅR har gått fra ca. 800 eiere til dagens rundt 50-55. Av disse er fem på børs, fem-ti er “i spill” eller er “papir-eiere”, dvs. har driftsavtale med en annen aktør, mens i overkant av 40 er typiske familieselskaper. Mowi ASA ligger et lite hav foran SalMar, Lerøy (Austevoll) og Cermaq, som igjen ligger et lite hav foran de neste på listen – familieselskaper som Nordlaks, Firda og Alsaker. Resten er fortsatt små og mellomstore, og stadig flere av dem kontrolleres de facto av noen andre selskaper i bransjen. Det er likevel mange som har en ny generasjon som satser – slik som Eide, Klo, Meland, Olsen (Kvarøy) og Tombre. Andre har én tydelig hovedeier med barn som er aktive i driften og naturlige arvtakere. Det gjelder familiene Vassbotten, Bekkeli, Berg, Holmøy og Olsen (Bremnes). Men faktum er også slik DNB har advart om. Flere av familieselskapene har søsken, fettere, kusiner og tremenninger, gjerne fra ulike familier og med ulike eiersatser. At flere av disse til slutt ender som Landøy,  Bolaks eller Wilsgård, selskap som er «spist», er nærmest uungåelig. 

Generasjonsskifter er bare én sak. Noe annet er hvilke muligheter selskapene har for å utvikle seg – og for vekst. Slik det er nærmest utenkelig å drifte med bare én konsesjon i dag, vil det i fremtiden være utenkelig å drifte med under fem. Allerede er det svært mange som driver samdrift. Det handler ikke om hvor mange konsesjoner man har, men om behovet for lokaliteter for å sikre en god og forsvarlig drift. Som vi har sett de siste årene er det også her gjerne oppkjøpene først kommer. Se bare på hvordan Mowi og SalMar de siste årene gradvis har overtatt matfiskkonsesjoner fra mangeårige samarbeidspartnere. At det foregår posisjonering, er i alle fall helt sikkert. 

Mange roper opp om hvordan økt strukturering vil avfolke distriktene og legge kystkommuner døde. At lokalt eierskap er viktig og at man må ta ekstra hensyn til de små og mellomstore. Det samme argumentet ble brukt for 35 år siden, uten at noen vil tilbake dit.

Det er en uting om eierskapshensyn skal gå foran innovasjon, utvikling og bærekraft. Det er til alles beste – også de små og mellomstore – at det er lønnsomme og sultne bedrifter som står klare til å overta. Det er et sunnhetstegn. At kapital som er låst opp i et konsesjonspapir fristilles er heller ikke alltid så negativt. Ofte finner den nye prosjekter å investere i, nye næringsveier å satse på og nye arbeidsplasser som etableres der man er. 

Men det er en stor forskjell på dagens strukturprosess og den vi så på 1990- og 2000-tallet. Den gangen var det nødvendig for å sikre lønnsomhet, markedstilgang og driftsmessige fortrinn. Det vi ser oppskaleringen av nå handler om et feilet system.   

VI VIL TREKKE FREM SÆRLIG tre forhold som gjør det vanskeligere for små og mellomstore: 1) Skattesystemet, med formueskatt som rammer norske, familieeide bedrifter 2) Trafikklyssystemet, der de største og mest kapital- og lokalitetssterke aktørene vinner i konkurransen – både på fastpris, unntaksvekst og auksjon og 3) treg og krevende forvaltning der lokaliteter er en mangelvare. 

Kombinasjonen er et treegget sverd! Det er så godt som umulig for en ny, liten aktør å etablere seg eller kjøpe flere matfiskkonsesjoner uten lokaliteter. De som allerede har mange lokaliteter og/eller har en lokalitetsstruktur som gir fleksibilitet kommer i en særstilling. Se bare hvem som har kjøpt mest MTB gjennom trafikklyssystemet de siste seks årene. På toppen ruver – ikke overraskende – de som har mest fra før. 

Det blir følgelig for enkelt av ministeren å peke på at det er selskapene selv som vet best for sine virksomheter når vi har et havbruksregime som i seg selv bidrar til å svekke nye, små og mellomstore aktører. De store kommer i en særstilling, ikke nødvendigvis fordi de er så kapitalintensive, men fordi forvaltningen gjør det nærmest umulig å sikre forsvarlig drift. Systemet gjør det rett og slett enklere for de store å bli større, enn for de minste å vokse. 

Det blir som 2-graders målet. Når man først har nådd «taket» blir det vanskelig å stoppe. Om vi hadde vært fiskeriminister for en dag og var oppriktig interessert i å beholde en variert havbruksstruktur – som også gir rom for nye, små og mellomstore aktører – slik Stortinget har bedt om, ville vi gjort noe med det treeggede sverdet!

Forslag?

1) Fjern formueskatten. 2) prioriter de som har lite fra før i utdeling av ny MTB 3) sikre bedre og mer effektiv forvaltning av lokaliteter der de som står svakest prioriteres. På tide med et eget og samlet havbruksdirektorat?!