Leder
«Off-shore» – oppdrett
Dersom oppdrettsnæringen skal nå de produksjonsmålene både den selv og politikerne har satt seg — må det tenkes nytt.
Redaktør Thorvald Tande jr.
NORSKE FISKEOPPDRETTERE HAR ALLTID ment at de selv må kunne bestemme veksttakten i næringen. Som hovedregel har de også ment at denne veksten bør forbeholdes dem selv.
I det første har de møtt døve ører. Veksttakten i norsk lakseoppdrett har til enhver tid vært bestemt av myndighetene. Fra starten fordi fiskeoppdrett skulle være en binæring til landbruket. Så skulle den i alle hovedsak bestå av små anlegg med lokale eiere spredt langs hele kysten. Storkapital var et skjellsord. Deretter ville politikerne styre veksten for å unngå overproduksjon og markedskollaps, og så for å hindre straffetoll i EU. De siste 8-10 årene har myndighetenes begrunnelse for å regulere produksjonen vært at næringen setter for store miljømessige fotspor; les lakselus, rømming, sykdommer og utslipp av næringsstoffer og miljøskadelige gifter.
Nå kan man gjerne si at produksjonsveksten har vært formidabel selv om myndighetene har hatt foten på bremsepedalen. På 40 år har slaktekvantumet økt fra noen få tusen tonn til nesten 1,3 millioner. Det kan endog være grunn til å hevde, at uten den rigide konsesjonspolitikken hadde lønnsomheten i næringen aldri vært så god som den er i dag. Såpass ærlige bør også vi som har vært mostandere av konsesjonsloven og den politikerstyrte veksten være. Skjønt det får vi selvsagt aldri svar på. Kontrafaktisk historie, i dette tilfellet hva som hadde skjedd uten konsesjonsloven, får vi aldri vite.
