Kvotemeldingen til Stortinget

Sjømat er en av Norges viktigste næringer med en eksportverdi på 100 milliarder kroner i 2018. Dette skaper mange lokale arbeids­plasser, store lokale ringvirkninger og betydelige skatteinntekt­er til stat og kommune. De siste ti årene er eksporten fra sjømatnæringen mer enn doblet, og eksporten kan dobles igjen mot 2030. Dette forutsetter et blått taktskifte der næringen inten­siverer sitt arbeid for å løse bærekraftutfordringene, mens myndighetene utvikler hensiktsmessige rammevilkår. Både fiskeri og havbruk er sterkt konkurranseutsatte næringer som trenger store investeringer fremover. I Stortingets vårsesjon 2020 skal stortingsmeldingen om fremtidens kvotesystem og en eventuell re­ssursrente behandles. I denne kronikken vil jeg kommentere for­slagene om ressursrente og kvotesystemet, nærmere bestemt forsla­get om opprettelse av en statlig kvotebank.

 

Sikre sterke eierskapsmiljøer

Spørsmålet om å innføre skatt på ressursrenten i fiskeri- og havbruksnæringen etter modell fra petroleums- og kraftsektoren, er ingen ny idé. Hittil har Stortinget hver gang konkludert med at det av hensyn til verdiskaping, sysselsetting, bosetting og utvikling i kystsamfunnene, er bedre for Norge at ressursrenten i størst mulig grad forblir i næringen og reinvesteres der. Invest­eringene har gitt grunnlag for ny næringsaktivitet med høy ver­diskaping. Det har vi svært mange gode eksempler på langs hele norskekysten.

 

I innstillingen fra Eidesen-utvalget (NOU 2016:26 — Et framtids­rettet kvotesystem) heter det blant annet:
«Dersom kvotesystemet effektiviseres slik utvalget foreslår, bør det innføres en ressursrente i fiskeriene. Deler av ressursrenten bør kreves inn til fellesskapet. Utvalget har ulike forslag til hvordan deler av ressursrenten kan innkreves, men er enig om at endringer i kvotesystemet og innkreving av en ressursrenteskatt må skje samtidig.»