Åleevangeliet

Dette er noe så sjeldent — og ille — som anmeldelsen av en bok anmelderen ikke har lest. Bøker, i hvert fall de med litt tekst, er langtidsprosjekter som ikke alltid harmonerer med et liv på sprang mellom ymse gjøremål og Youtube-snutter. I et tidsskrift burde vi selvfølgelig klare å rydde plass, men så står deadline på dørstokken også for oss. Da blir det mest opplagte valget å pløye gjennom, skumlese, bla målrettet og gjerne late som om boka er lest på ordentlig. Men «Åleevangeliet» av Patrik Svensson fortjener å bli lest på ordentlig.

Nå er det ikke så mange som egentlig er bekymret for at den ikke blir det. Svenssons velskrevne, kunnskapsrike ålebok var solgt til 32 land før den i det hele tatt kom ut. Den nye «Hel ved» eller «Havboka»? Kanskje det, men nå er det ålegåten som skal endevendes.

«Fortellingen om verdens mest gåtefulle fisk» er undertittelen. Men vi kan ikke slippe selve boktittelen med en gang heller. Tittelen «Åleevangeliet» eller på svensk «Älevangeliet» er nær sagt alene nok til at boka fortjener plass under årets juletrær.

Man trenger egentlig bare lese 8-10 sider før man blir dypt fascinert av hvor fascinert man har vært av ålen. Og av mysteriet som har omgitt den og enda omgir den: Er ålen en fisk, hvordan formerer den seg, hvor skjer det og hvordan tar den seg fra dypet av Sargassohavet til langt på land i Europa — og tilbake? Hvor gammel kan den egentlig bli?

 

Av mudder og ingenting

Det er ikke måte på hvilke størrelser som har fordypet seg i ålemystikk. Aristoteles, mannen som nærmest har posisjon som vitenskapens far, mente ålen på mirakuløst vis oppstår av mudder og ingenting. Den er verken hann eller hunn, og følgelig ikke en fisk. Det lå lange studier bak, ja faktisk en tidlig versjon av systematisk observerende fremgangsmåte. «Aristoteles var kanskje en av de første til å dokumentere sine misforståelser om ålen, men han var selvsagt langt fra den siste», skriver forfatter Svensson. Etter å lest et par kapitler, er det bare å erkjenne: Europas grublende hoder har vært atskillig mer opptatt av ål enn av laks, torsk og sild.