Østensjøs kommentar
Kvotemeldingen til Stortinget
Skrevet av:
Harald Østensjø
Sjømat er en av Norges viktigste næringer med en eksportverdi på 100 milliarder kroner i 2018. Dette skaper mange lokale arbeidsplasser, store lokale ringvirkninger og betydelige skatteinntekter til stat og kommune. De siste ti årene er eksporten fra sjømatnæringen mer enn doblet, og eksporten kan dobles igjen mot 2030. Dette forutsetter et blått taktskifte der næringen intensiverer sitt arbeid for å løse bærekraftutfordringene, mens myndighetene utvikler hensiktsmessige rammevilkår. Både fiskeri og havbruk er sterkt konkurranseutsatte næringer som trenger store investeringer fremover. I Stortingets vårsesjon 2020 skal stortingsmeldingen om fremtidens kvotesystem og en eventuell ressursrente behandles. I denne kronikken vil jeg kommentere forslagene om ressursrente og kvotesystemet, nærmere bestemt forslaget om opprettelse av en statlig kvotebank.
Sikre sterke eierskapsmiljøer
Spørsmålet om å innføre skatt på ressursrenten i fiskeri- og havbruksnæringen etter modell fra petroleums- og kraftsektoren, er ingen ny idé. Hittil har Stortinget hver gang konkludert med at det av hensyn til verdiskaping, sysselsetting, bosetting og utvikling i kystsamfunnene, er bedre for Norge at ressursrenten i størst mulig grad forblir i næringen og reinvesteres der. Investeringene har gitt grunnlag for ny næringsaktivitet med høy verdiskaping. Det har vi svært mange gode eksempler på langs hele norskekysten.
I innstillingen fra Eidesen-utvalget (NOU 2016:26 — Et framtidsrettet kvotesystem) heter det blant annet:
«Dersom kvotesystemet effektiviseres slik utvalget foreslår, bør det innføres en ressursrente i fiskeriene. Deler av ressursrenten bør kreves inn til fellesskapet. Utvalget har ulike forslag til hvordan deler av ressursrenten kan innkreves, men er enig om at endringer i kvotesystemet og innkreving av en ressursrenteskatt må skje samtidig.»
