INGES hjørne
BARE SAMMEN ER VI STERKE NOK!
Mitt postulat i dag er at norsk fiskerinæring er aldeles spesiell. Ja, så spesiell at den ikke kan sammenlignes med noen andre fiskerinæringer i land som med rette kan kalles frie, demokratiske stater.
For 100 år siden opplevde de norske fiskerne og eksportørene en heidundrende blåmandag etter festen under 1. verdenskrig. Det var den såkalte jobbetiden, da prisen på f.eks. saltsild steg gjennom taket. Da freden kom, sviktet markedene. Prisene stupte. Landnotbasene i Austevoll fossrodde til Bergen for å berge pengene sine da det ryktes at bankene ville gå konkurs. De kom for sent. En av naboene våre på 1930-tallet var en klassisk fiskerbonde. Også han var ille ute, men fikk aller nådigst fremforhandlet en nedbetalingsplan over 40 år. Fiskerbonden begynte på avdragene i 1935. Det siste avdrag ble betalt av barnebarnet i 1975! Det fantes ikke konkursryttere blant fiskerne.
Vi lærer av dyreriket, men også av den menneskelige natur, at vi søker sammen når eksistensen er truet. Bisonoksene på den amerikanske prærien stilte seg i en sirkel når de ble skremt av jegerne, skanke ved skanke med lutende, hornkledde hoder. Fiskeridirektørene Johan Hjort og Sigurd Asserson kom på 1920-tallet til den oppsiktsvekkende konklusjon at tiden var inne for fiskerne til å organisere seg. «Det er klare, trenede hjerner i fiskerbåten, opplysning og dannelse finnes nå i fiskeribedriften likeså meget som på landjorden», uttalte Sigurd Asserson. Hjort og Asserson sto som faddere da fiskerne organiserte seg og kalte barnet Fiskernes Landslag. Det skjedde i Bodø 16. juli 1926. Noen år senere ble laget omdøpt til Norges Fiskarlag.
Sildefiskerneorganiserer seg
Det første slaget for å overleve kom allerede ved årsskiftet 1927/28. 9. desember 1927 konstituerte sunnmøringene Storsildlaget, anført av Knut Uksnøy, Peter Skarbøvik og Gustav Puntervold, sistnevnte direktør ved Statens Fryseri i Ålesund. Seieren ble registrert 12. januar 1928, da de første store sildefangstene begynte å komme inn. Kjøperne forventet at prisene ville stupe som de pleide, men ikke en eneste fisker solgte under den prisen Storsildlaget hadde fastsatt. Samtlige fiskere maktet å stå sammen inntil Dovres falle. Fiskerne hadde vunnet. Med forbauselse kunne de registrere noe de inntil da ikke hadde visst. Sammen var de sterke, liksom bisonoksene. Ja, sammen hadde de så mye makt at de kunne påvirke sin egen nasjonale lagnad.
Nå fulgte fiskerne sør for Stad opp gjennom etableringen av Stor- og Vårsildlaget. Regjeringen Mowinckel, med juristen Lars Oftedal som handelsminister — sønn til vekkelsespredikanten Lars Oftedal fra Stavanger, aksepterte sildefiskernes salgsorganisasjoner i kongelig resolusjon av 27. desember 1929: «Det er forbudt å utføre fersk storsild eller fersk vårsild med mindre silden er kjøpt til dette formål gjennom en fiskerorganisasjon hvis vedtekter er godkjent av Handelsdepartementet». Klarere kunne det ikke formuleres. Det måtte altså sønnen til en vekkelsespredikant til før fiskerne våknet og skjønte at de var sterke — når de sto sammen.
Det tok noen ekstra år før torskefiskerne i Nord-Norge greide å samle seg. Men omsetningsforholdene ble etter hvert så uholdbare at en løsning som i sildefiskeriene ikke kunne hindres. I begynnelsen av oktober 1936 kostet torsken i Finnmark 18 øre per kilo. To uker senere var prisen 6 øre! Stortinget vedtok «Midlertidig lov om omsetning av Råfisk» i juni 1938.
Det var faktisk en høyre-regjering som førte an da fiskerne fikk enerett til å omsette sin egen fisk. Regjeringen Mowinckel innså under stigende frustrasjon at eksportørene ikke greide å samordne eksporten av sild. De svære valutainntektene fra krigens dager tørket bort gjennom 1920-tallet. Men fiskerne maktet å etablere et fellesskap som holdt, og prisene stabiliserte seg. I ettertid har kjøperne kunnet handle på fiskernes markedsplasser — i dag på digitale fiskeauksjoner flere ganger om dagen. Minsteprisen er fortsatt et vern mot priskollaps, kaos og konkurser. De fleste av kjøperne forstår dette med en viss tilfredshet.
