Falt for eget grep
Onsdag 24. november. Norsk Villfisk, tidligere Fiskesalgslagenes Samarbeidsråd, er samlet for sitt årlige høstmøte på Bristol Hotell i Oslo. Det går et kuldegys gjennom rommet. Alle som er til stede rister vantro på hodet. Høyesterett har gitt Pelagia medhold! Selskapet var i sin fulle rett til å motta og omsette tobisfangsten til den danske pelagiske tråleren «Themis». Sildelagets fangststopp var ulovlig, følgelig var omsetningsstoppen ulovlig og dermed også lagets inndragning av fangstverdien. Dommen er endog enstemmig. Staten taper fullstendig, og idømmes alle omkostninger — nesten 2,5 millioner kroner.
Vi har omtalt denne saken flere ganger. La oss likevel ta en rask repetisjon for å oppfriske hukommelsen. I begynnelsen av mai 2017 blir Norges Sildesalgslag og Sjømat Norge uenige om minsteprisen på tobis. Kjøperne sier opp den prisavtalen som er inngått med Sildelaget, som på sin side innfører fangststopp og samtidig omsetningsstopp. Pelagia mener begge vedtak er ulovlig, og tar imot en tobisfangst fra «Themis». Sildelaget nekter å omsette fangsten og inndrar kjøpesummen. Pelagia anker til Nærings- og fiskeridepartementet, som gir Sildelaget medhold.
Departementets jurister mener at fangst- og omsetningsstoppen var lovlig. Pelagia går deretter til sak mot departementet, og vinner delvis i Tingretten. Staten anker, og i Lagmannsretten blir det tap. Men Pelagia gir seg ikke, og det viser seg å være fornuftig. Høyesterett gir selskapet medhold.
La oss starte med det alle parter er enige om. Et fiskesalgslag kan innføre fangststopp. Det må sies å være et svært inngripende vedtak — nærmest yrkesforbud, og kan ifølge fiskesalslagslova og dens forarbeider nesten utelukkende skje som følge av alvorlige avtaksvansker. Dersom det rent fysisk ikke er mulig for industrien å motta fisk, er fangststopp siste utvei. Alle parter er også enige om at salgslagene ikke kan innføre fangststopp som ledd i en strid om minsteprisene. Pelagia mente at nettopp dette var utgangspunktet for den fangst- og omsetningsstoppen Sildelaget innførte i mai 2017. Sildelaget på sin side blånektet, og hevdet at fangststoppen utelukkende kom som følge av en uavklart og meget vanskelig mottakssituasjon. Industrien ville jo ikke lenger kjøpe tobis.
Fiskeridepartementets jurister trodde på Sildelaget. Det gjorde ikke Knut Erik Sæther, førstevoterende i Høyesterett, og heller ikke de andre fire dommerne han hadde med seg. Alle mente at Sildelaget hadde brukt fangststoppen som et våpen i priskampen om tobis. Og mest irriterende av alt — for Sildelaget, Høyesterett brukte lagets egne ord for å begrunne sitt standpunkt.
I dommen heter det:
«Av protokollen fra møtet i Sildesalgslagets salgsutvalg 10. mai 2017, som kaster lys over overveielsene som ledet frem til fiskestoppvedtaket, fremgår følgende:
«Til nå har Norges Sildesalgslags (NSS) siste tilbud til Sjømat Norge (SMN) vært en minstepris på 1,6261. SMN har til nå avslått dette som for høyt, i hvert fall for utenlandske fangster. De ønsker at minsteprisene skal suspenderes for utenlandske fangster. Dette er p.t. utenkelig for NSS. SMN mener at kroner 1,50 per kilo er riktig minsteprisnivå for utenlandske fangster.
Forslag til Salgsutvalget:
1) Stå fast på en minstepris på kr 1,6261 per kilo.
2) Fiskestopp inntil man er kommet til enighet om en minstepris fabrikkene aksepterer.
3) Be om mekling etter fiskesalgslagsloven.»
Så skriver høyesterettsdommer Sæther, og de andre er enige:
«Denne protokollen gir klart inntrykk av at fiskestoppvedtaket inngikk i et forsvar av den fastsatte minsteprisen. Selv om bakteppet var en uoversiktlig omsetningssituasjon etter at Sjømat Norge hadde sagt opp minsteprisavtalen, slik lagmannsretten legger til grunn, må protokollen som forarbeid til forskriften leses slik at prismessige forhold sto helt sentralt i begrunnelsen for fiskestoppvedtaket. Samtidig er det ingen holdepunkter for at mengden av fiskeråstoff oversteg kapasiteten ved landanleggene eller kjøpernes behov for råvarer.
Det må etter dette konkluderes med at fiskestoppvedtaket — under slike omstendigheter — var basert på en uriktig tolkning av fiskesalgslagsloven pargaraf 13 første ledd første punktum. Begrunnelsen for fiskestoppvedtaket fjerner seg for langt fra det som etter ordlyden og forarbeidene er kjernen i bestemmelsen — avtaksproblemer fordi mottaksanleggene ikke er i stand til å ta unna for råstofftilgangen. Vedtaket knyttes for tett opp mot prismessige forhold. Den uriktige tolkningen av paragraf 13 innebærer at vedtaket om fangststopp 10. mai 2017 manglet nødvendig lovhjemmel, og må anses som ugyldig.»
Så langt Høyesterett.
Sildelaget ble altså ikke trodd, og falt i realiteten for eget grep. Så enkelt kan dommen oppsummeres. Hvilken betydning får den så for fiskesalslagslova? Ingen ting når det gjelder vedtak om fangststopp. Alle parter er jo enige om at salgslagene kan innføre fangststopp, og alle er enige om at dette må begrunnes med avtaksvansker, ikke uenighet om pris.
Under rettsapparatets behandling av saken hevdet Pelagia at et salgslag ikke kan innføre omsetningsstopp selv om det er innført en lovlig fangststopp. Høyesterett deler ikke dette synet. Førstevoterende skriver:
«Etter min oppfatning gir paragraf 13 om «Rett til å regulere hausting» ikke bare hjemmel for å stoppe fangsting på sjøen, men også samtidig å stanse omsetningen. Dette følger av paragraf 13 første ledd første punktum, som gir fiskesalgslaget adgang til ikke bare å forby høsting, men også å gjennomføre «andre reguleringar». På samme måte som et fangstforbud må også et omsetningsforbud være begrunnet i hensynet til avtaket.
Pelagia har anført at uttrykket «andre reguleringar» er begrenset til å gjelde fangst og annen fiskeriaktivitet på sjøen, og ikke omsetning. En tolkning som innsnevrer ordlyden på denne måten, kan jeg vanskelig se at det er grunnlag for. Det ville være en merkelig ordning om salgslaget ved en fiskestopp ikke også skulle kunne stoppe omsetningen. En omsetningsstopp vil i de aller fleste situasjoner være en naturlig forlengelse av et vedtak om fiskestopp, og føre til en likebehandling av fiskere — norske og utenlandske — i tråd med lovgiverintensjonen som jeg tidligere har vist til.»
Her gir Høyesterett en viktig avklaring som går i salglagenes favør. I den forstand dommen har rettslig betydning ut over inndragningen av fangstverdien til «Themis», kan altså Norsk Villfisk si seg godt fornøyd. Det var ingen grunn til kuldegys!
Dommen frikjenner på et vis også departementets jurister. De valgte å tro på Sildelaget. Det gjorde ikke Høyesterett, og det burde nok heller ikke departementet ha gjort etter å ha lest protokollen fra Sildelagets salgsutvalg.
I ettertid har vi fra Sildelaget oppfattet det slik, at salgsutvalget burde ha uttrykt seg på en annen måte. nf’s blå håper inderlig at man her ikke mener at utvalget burde ha «kamuflert bedre» hva som var den egentlige årsaken til fangststoppen.
Men dette får være nok om Themis-saken.
