Sundnes kommentar
Fiskende formødre og fiskernes fruer
Da Olderfjord-fiskeren Anne Marie Eriksen ble stedt til hvile fra Skjervøy kirke 22. mars 1968, merket gravfølget og pressen seg en vakker krans fra NRKs Erik Bye. Den til slutt åtti år gamle Troms-kvinnens innsats fra spissbåten gjennom et langt liv levner ingen tvil om at det har vært kvinnelige fiskere også før. At vi kunne lese om gravferden hennes i avisen, sier kanskje noe om at det ikke var så vanlig. Men også at vi har hatt kjente kvinnelige fiskere før i høst.
«Det er forskjell på ord og handling. Jeg liker best det siste», skrev Susanne Mortensen i sin andre kommentar på NRK.no. I den første fortalte fisker Mortensen om herjing, klåing, ydmykelser og ufine ord om bord. Den brøt lydmuren, og Mortensen hadde plutselig tatt steget fra «fettkjerring» i sjarken til talefør debattant i Dagsnytt Atten. Og videre til applaus på årsmøtet i Fiskarlaget Nord, tallrike intervjuer og kandidat til «Årets Tromsøværing». Årsmøtet og landstyrevalget i Norges Fiskarlag fikk mer oppmerksomhet om man hadde forært hele kystflåten til Helge Møgster eller blitt veganere. Og det var etter valget av nytt kvinnefritt landsstyre Mortensen kom med formuleringen i starten. For å være en som handler, var hun altså med å stifte organisasjonen «Hun fisker» for å drive frem endring. Det er delte meninger om hvor ille det egentlig er, og vi vet ikke hvor det bærer. Men det kan ikke være tvil om at 24-åringen fra Tromsø er en som går i bresjen.
Det var absolutt bevisst at Anne Marie Eriksen innledningsvis ble omtalt som fisker og ikke fiskerkvinne. Hadde vi skrevet fiskerkvinne, hadde det jo ikke vært noen tvil om kjønnet. Men man kunne lurt på hva hun drev med, om hun var på sjøen eller på land. Var hun fisker eller fiskerhustru? Fiskerkonestatuene langs kysten forteller om en spesiell skjebne for dem som ble igjen på land med ansvaret hjemme og med uroen og maktesløsheten overfor det som skjedde på havet. Samtidig forteller de om en tydelig kjønnsdeling i fiskerisamfunnene. Statuene av de skuende konene er også en honnør til hvor viktige de faktisk var for at fiskeriøkonomien skulle fungere. Gården var som regel et fundament uansett; med kyr, sauer og slått — også når karene var på sjøen. Og så måtte fiskerkarene kles opp og utstyres og ha med niste som dugde! Kvinnene kunne jobbe med regnskapet og være diskusjonspartnere — og egne liner og filetere.
Flere av fiskerkvinnene — altså konene — var utover på 1900-tallet organisert i landsomfattende lag som Sanitetsforeningen eller de var knyttet opp mot lokale fiskerlag. Etter krigen kom egne «damelag». Damegruppen Havglimt ble startet i Kristiansund i februar 1946, rett nok etter initiativ fra formannen i Fiskeriforeningen i Kristiansund. Siden kom det flere på eget initiativ. Målet var å bedre fiskernes kår, men også å styrke eget fellesskap. At de gjerne trakterte med kaffe og kaker på fiskernes årsmøter, er vel slikt man kan drømme eller grøsse seg tilbake til i dag.
