Bent Dreyer
Tar ordet
Min båt er så liten — havet så stort!
Fortsatt er det sånn at de fleste av dagens fartøy har kapasitet til å fange langt mer enn kvotene de har.
Skrevet av:
Bent Dreyer
Myndighetene har gjennomført tre sentrale tiltak for å beskytte bestandene mot overbeskatning; fastsettelse av årlige totalkvoter, begrenset antall fartøy som får delta i fiske og en markedsarena for å kjøpe ut overflødig kapasitet. Likevel sliter vi med å tilpasse kapasiteten i fiskeflåten til ressursgrunnlaget. Fortsatt er det sånn at de fleste av dagens fartøy har kapasitet til å fange langt mer enn kvotene de har. Hvorfor er det slik — og er det et problem?
Overkapasitet, dvs. kapasitet til å fange mer fisk enn bestanden tåler, har vært en stor utfordring både for forvaltning og næring. Det har gitt knuste bestander og røde tall på bunnlinjen i regnskapene til fartøyene. Kapasitetstilpasning har derfor vært høyt prioritert av myndighetene og næringen. Det har imidlertid vist seg å være vanskelig å tilpasse kapasiteten selv med totalkvoter, lukking, strukturkvoter og rasjonelle økonomiske aktører.
Det skyldes dels at ressursgrunnlaget har naturlige svingninger. Selv for våre mest overvåkede bestander svinger totalkvotene som berg- og dalbaner. I 2008 var f.eks. torskekvoten under 200.000 tonn. I 2014 var den over 450.000 tusen tonn og i 2022 ser den ut til å bli vel 320.000 tonn. De store pelagiske bestandene tenderer til å svinge enda mer. Sånn har det vært, og sånn ser det ut til å fortsette. Det viser at overkapasitet må vurderes over en periode som er lengre enn ett kvoteår.
