Sandøys kommentar
Samfunnets hjerteblod
Om krig og høye bensinpriser
Dette skrives dessverre mot et særdeles trist bakteppe. Noe vi trodde oss ferdige med i våre nærområder; noe vi jublende la bak oss i maidagene i 1945. Noe vi hørte om, og hoderystende snakket om. Det skjedde på fjerne steder langt fra oss, og angikk oss liksom ikke. Det fikk få eller ingen konsekvenser for vårt daglige liv, og vi nøyde oss med verbal sympati for den ene parten, og like verbale fordømmelser av den andre.
Krig!
Vi kan ikke lenger nøye oss med ord og humanitære hjelpetiltak. Dette foregår på vår egen kjøkkentrapp, med en nabo vi har felles grense med som den aggressive part. Vår hverdag påvirkes direkte, foreløpig med store ekstra utgifter for den enkelte husholdning og så godt som hele vårt næringsliv. Vi har en åpen økonomi, solid vevet inn i handel og samkvem over alle landegrenser, med Europa som våre nærmeste partnere. Nå er to av disse, Russland og Ukraina, i åpen væpnet konflikt. Den russiske bjørnen har våknet fra vinterdvalen, hvesser klørne, og drar sulten og grådig inn på en annens revir.
Jeg er verken politiker, statsviter, diplomat eller militær ekspert. Kyndige, orienterte og kompetente personer får forklare bakgrunner, beveggrunner, utvikling og mer eller mindre sannsynlige utfall. Jeg nøyer meg med å konstatere at det i Kreml sitter en mann som en barteprydet, brunkledd, mislykket kunstmaler fra Braunau i Østerrike trolig hadde klappet på skulderen, med ordene: «Sehr gut, mein freund. Diese ukrainischen Schweine haben es nicht besser verdient»! Og at Ukraina og dets folk blir gitt et ansikt og en stemme som selveste Winston Churchill hadde nikket anerkjennende til. Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj fremstår nesten som en type a’la John F. Kennedy, med sin ungdom, karisma og taleførhet. Jeg kan bare ønske ham og folket hans all tenkelig lykke til, og nære et inderlig håp om at de så snart som mulig atter kan puste fritt.
Bensinprisen til himmels
Vi påvirkes som sagt direkte, alle. Først og fremst når vi parkerer ved en bensinstasjon, og hoderystende ser at pumpeprisen på drivstoff i skrivende stund har passert kr. 26,-. Une Bastholm og Rasmus Hansson gnir seg nok i hendene, men jeg vil tro at de er blant de ytterst få som gjør det. Vi kan like det eller la være, men bilen er og blir det eneste realistiske fremkomstmiddelet i store deler av Norges land. Eller båten og ferja. Hesten og kjerra er ute på dato, evighetsmaskinen er ennå ikke oppfunnet, og selv de som lader el-bilene sine ser at det slett ikke er gratis, det heller. Akkurat nå har jeg snakket med fetter Jonny, skipper på «Sjøvær», og han kunne fortelle — til sin egen og min store overraskelse — at han kunne bunkre diesel til kr. 7,50. Prisen gikk ned over natten, men han hadde ingen illusjoner om at den ikke ville stige igjen. Prisen har i noen tid ligget på godt over 10 kroner per liter, og alle troverdige prognoser tilsier at den vil legge seg høyt, og sannsynligvis øke. Alt nå er oljeanalytikere ikke fremmede for at prisen på råolje sakte og sikkert kan nærme seg 200 dollar per fat.
