Sundnes kommentar
Back in the USSR
Skrevet av:
Hans Morten Sundnes
Denne gangen ble jeg bedt om å gjøre kommentaren tidløs. Det kan jo være mange grunner til slikt. Kanskje er det en risiko for at teksten blir stående over til neste nummer. Og i disse tider er det uansett vanskelig å treffe på tiden i et trykt medium. Hva rekker Putin å finne på innen ordene er i trykken? Hvilke byer er beleiret, tankskolonner slått tilbake, allianser inngått eller oppløst? Og hva rekker Støre å si, for ikke å si Slagsvold Vedum, fiskeriministeren eller Norges hær av kommentarister? Har SV blitt Nato-medlem? Hvem kan si sikkert hva strøm-, diesel-, lakse- og torskeprisen er om fire dager, for ikke å si tre uker? I løse tider er det gode grunner til å skrive tidløst.
Samtidig er det vanskelig å slippe den hendelsen som har satt tonen for hele denne våren, som så mange hadde sett frem til. Jeg er redd den tonen varer ved riktig lenge. Vi kan også si det slik: Det er kanskje ikke så vanskelig å skrive tidløst når klokka plutselig er skrudd ti år tilbake. Vi kan være i ferd med å miste tillitt, grensekryssende fellesskap og samarbeid som man har prøvd å bygge opp siden den forrige muren forsvant.
Egentlig var det noe før det også. Det må sies at Sovjetrussland var enda fjernere i den kalde krigen. Forestillingen om et folk som bevegde seg trist rundt i svart-hvitt og drakk vodka for å komme seg gjennom livet, delte jeg med mange. Dertil at en av disse altså satt med atomknappen. Trolig var ubåter det nærmeste mange av oss kom nærkontakt med det russiske. Landene rundt, ikke minst DDR, ble sett som varianter eller forlengelser av Stalins Russland. Ukraina visste man lite eller ingenting om. Litt som for to måneder siden.
Men helt kaldt ble det aldri. Selv husker jeg at jeg fikk i hende et brev en rumensk gutt hadde skrevet til sjefen for skipene eller skipsindustrien i Norge. Det endte på kontoret til min far i gamle Akers Mek, før jeg altså fikk en brevvenn på den andre siden av jernteppet. Siden fant jeg en flaskepost fra DDR i en bukt utenfor Stavern, og som jeg av uforståelige grunner aldri fikk svart på. Men disse brevene uttrykte en nysgjerrighet, en lengsel og en vilje til å strekke ut en hånd til den andre siden. Tross alt. Med Russland tok det lenger tid. Jeg inntok noen doser Dostojevskij og Tsjaikovski i senpuberteten, hørte hva Beatles, Elton John, Sting og DDE sang om den andre siden av muren, men det var selvfølgelig fisken som tok meg over grensen.
Da jeg var på skreiaften i Paris i 2001, hadde jeg alt skjønt at det fantes et annet Russland, et riking-Russland. Fire år før hadde jeg blitt kjent med et tyskerpar som hadde spesialisert seg på å eksportere sigarvennlig cognac til det nye ikke-kommunistiske riket i øst. Også i Paris var det russiske gjester, og før middag ble jeg invitert på deres egen russisk kaviar-restaurant — de hadde visst en kjede — etter stengetid. Så nølte jeg i noen minutter, og muligheten lukket seg. Året etter var tiden endelig inne for å følge silda til St. Petersburg.
