Damenes dans!

Det var herrene som bød damene opp til dans. Herrene hadde alle privilegiene; de kunne velge og vrake. Damene satt fint og stille langs veggen og bare ventet hele tiden til festen var over. De som aldri fikk danse utgjorde veggpryden. Helt mot slutten slapp jentene til, men bare en gang. Da var det damenes dans! 

Det begynte med en krusning på blikkstille vann. Snart blåste vinden liv i bølgene, som rullet skummende mot land. Til slutt kom tsunamien, som ingen kunne stanse; den skylte som den villeste revolusjon over folk og land. Jeg snakker om kvinnerevolusjonen, deres uttog fra hjemmene og gårdene og deres inntog i det norske samfunnet; vårt næringsliv, vår administrasjon, vår forskning, skoleverk, høyskoler og universiteter, vårt helsevesen, vår religion og ikke minst vårt politiske liv. En utvikling som best kan  akkompagneres av Johan Halvorsens mektige Bojarenes inntogsmarsj — NRK’s populære kjenningsmelodi til Ønskekonserten gjennom flere titalls år. 

Også kvinnerevolusjonen begynte som en krusning i 1913 da kvinnene fikk den stemmeretten som ble nektet dem i 1814. Norge var faktisk den første suverene staten i verden som ga kvinnene denne selvsagte retten. Men deretter gikk det sakte. Fremveksten av industriproduksjonen innen teko og fiskeri på 1920- og 1930-tallet lokket kvinner forsiktig ut i sårt savnet lønnet arbeid.  Spinnerier, veverier, ganesalting av sild og hermetisering av brisling. Kvinnene kunne tilby en billig arbeidskraftsressurs, en forutsetning for utviklingen av småindustrien langs kysten. 

Ingen damer kjørte bil. De fleste verken røykte eller drakk, men støttet alltid gubben hjem viss han var ustødig. De færreste fikk utdannelse etter folkeskolen. I det norske samfunnet før og etter siste verdenskrig minner mulighetene for kvinnene faktisk litt om forholdene i Afghanistan i dag!

En tsunami av kvinner!

På 1960- og 1970-tallet smuldrer det gamle bondesamfunnet opp. Ti-tusenvis av gårder legges ned eller struktureres og maskinene overtar tungarbeidet. Bondekvinnene går ut gjennom grinden og inn til sine medsøstre i et moderne Norge der kvinneinnsatsen er en absolutt forutsetning for utviklingen av et velstandssamfunn. 

Dette samfunnet overtar barna fra 1-2 årsalderen til de er voksne. Det skjer i barnehager, grunnskoler og videregående skoler. Alle, også familier med svak økonomi, får nå en mulighet til en valgfri retning i livet. De strømmer videre til høyskoler og universiteter. Som nevnt; en tsunami er på gang og vi er midt i flodbølgen. Dedikerte, strukturerte, ansvarsbevisste og selvbevisste kvinner stormer ut i samfunnet. Bojarenes inntog. 

Når selvbevisstheten vokser, kryper skjørtekanten over kneet og videre oppover. Tidlig på 1970-tallet forskrekkes et fortsatt puritansk samfunn av hot pantsmoten. Med skrekkblandet fryd og bak mørke briller kan herrene beundre damenes frivole, svaiende hofter nedover Karl Johan eller Torgalmenningen. Også det er et element i kvinnefrigjøringen. 50 år senere kom Metoo-opprøret. Da ble det definitivt slutt på et eldgammelt privilegium som ga tilårskomne herrer rett til å klå på damene. Fra nå av er det bare «se, men ikke røre». 

Men det gjelder visst ikke i det norske forsvaret. I disse dager avdekkes uholdbare forhold i kaserner og soverom, som kvinner må dele med menn! Jentenes fortvilte rapporter vitner om at den gamle Adam lever i beste velgående i militærleirene. 

Et mannsdominert politikermiljø åpnes opp for skrive- og taleføre damer med meninger og holdninger de kan målbære uten å innhente godkjennelse fra ektemannen. Gro Harlem Brundtland blir statsminister i 1981, Erna Solberg i 2013. Fra 1980 til i dag har Norge vært styrt av kvinner i 18 år; regjeringene har i tillegg hatt god kjønnsbalanse.

I dag er LO kvinnestyrt, likeså Statnett, Norges Bank, DNB, Schibsted og Norsk Hydro, for bare å nevne et lite knippe. Finansanalytikerne i mediene er skarpskodde økonomer — Sara Midtgaard i Handelsbanken Capital Markets, Kjersti Haugland, sjeføkonom i DNB Markets og Cecile Lanum Becker i DN/TV2. Rettsvesenet, dvs. politi og domstoler representeres oftest av kvinnelige jurister. 

Kirken slet lenge med en konservativ holdning blant de eldre i menighetene. I dag har det snudd. Vi ser at 30 prosent av prestene og 7 av 12 biskoper er kvinner i den norske kirke. Blant legene, psykologene, juristene og økonomene teller vi et flertall av kvinner allerede i dag eller de nærmeste årene.

Lenge trodde mennene at idretten var deres. Men fra tidlig på 60-tallet strømmer jentene inn over fotball-, skøyte-, friidretts- og tennisbanene. De ror, seiler og bokser! Tenk at hoppsjef Torbjørn Yggeseth kunne nekte dem å hoppe på ski på 80-tallet, når Maren Lundby lander på ny bakkerekord, 139,5 meter, under VM i Planica i 2023. I dag innehar kvinnene toppvervene i norsk idrettsliv, blant annet i Norges Idrettsforbund og Norges Fotballforbund.

Fiskeriene henger etter

Hva så med norsk fiskerinæring?

I fiskeriene og handelsflåten henger vi nok fortsatt etter. Men det vi trodde var umulig er i ferd med å bli mulig. Kvinner står frem og drømmer om å bli fabrikksjef eller skipper. Særlig hvitfiskflåten er attraktiv for jentene. Av 70 fiskere på vår fabrikktråler «Granit» teller vi 6-7 kvinner. Vi er i begynnelsen. Den ene har vikariert som fabrikksjef. De er ekstremt effektive. Da jeg pakket torskefilét på «Granit» sto mørejenta Solveig ved siden av og pakket akkurat dobbelt så raskt. Jeg gikk opp til skipperen og fortalte at uten jentene og hvis alle var så lite effektive som jeg, kunne vi forlate feltet og avslutte fisket. Uten jentene ville døgnproduksjonen gi negativt resultat. Han var enig.

Fiskebåtrederiene har fått et nødvendig tilsig av damer til regnskap og administrasjon. I Bekkjarvik administreres tre ringnotbåter og to trålere av kvinner. De er umistelige. Og vi er ikke atypiske for næringen. Det samme gjelder for Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet, offentlige og private sjømatselskaper, salgslag og faglag. Eksempelvis kan nevnes Bente Torstensen, som snart overtar ledervervet i Nofima, Marianne Elisabeth Johnsen, styreleder i Norges Sjømatråd og Inger-Marie Sperre, før leder av Sjømat Norge, nå leder for Bransjegruppe industri i samme organisasjon, Videre Solveig Strand, tidligere statssekretær og nestleder i Fiskebåt, Janne Grethe Strand Aasnæs, styreleder av Fiskebåt Vest, Nina Rasmussen, adm. leder av Fiskebåt Sør og Mariann Frantsen, daglig leder av Pelagisk forening. Jeg glemmer helt sikkert mange; men en skal i hvert fall ikke glemmes Ann Kristin Westberg, mangeårig forhandlingsleder i de årlige bilaterale og multilaterale kvoteforhandlingene med våre vestlige fiskerinasjoner, i første rekke EU. Hun bærer den flotte tittelen Deputy Director General/Chief Negotiator og har gjort en formidabel jobb. Bojarenes inntog. 

Flinke jenter dukker til stadighet opp i kronikk- og kommentarfeltene i fiskeripressen. Som eksempel kan nevnes fiskeribiologen Monica Langeland. 10. februar skriver hun en kommentar i Fiskeribladet. Det slår meg at hun evner å konsentrere en rekke fundamentale problemstillinger i en strengt begrenset kvote på spalteplass. Hun tar utgangspunkt i sjømatnæringens enorme produksjon og eksport av «høykvalitets, næringsrik, sunn og klimavennlig mat». Så spør hun hvorfor dette faktum ikke er tatt med i regnestykket som konkluderer med størrelsen på selvforsyningsgraden. Og hun fortsetter med klimaavtrykket: «Visste du at 25 porsjoner torsk eller 40 porsjoner sild har samme klimaavtrykk som 1 porsjon storfekjøtt?» Hun spør videre hvorfor vi ikke makter å informere hjemmemarkedet og landets politikere om Norge, verdens nest største sjømateksportør? Hun etterlyser en plan for hvordan vi endelig skal nå frem til f.eks. Stortinget om en næring som de bør være stolt av, og ikke behandle som en problematisk ugagnskråke.  

Spørsmålet er særdeles betimelig. Bare tre dager etterpå arrangertes representantskapsmøtet til interesse- og tarifforganisasjonen Fiskebåt på hotell Bristol i Oslo, bare fem små minutters gange fra Stortinget. Sammen med Norges Fiskarlag representerer Fiskebåt 80 prosent av fiskerne og fiskebåtrederiene i Norge. 400 mennesker fra kyst-Norge hadde satt seg stevne i Oslo; fiskere, redere, representanter fra kjøpere og industri, salgslag som omsetter for 30-35 milliarder kroner i året, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og Kystvakten. Alle var samlet til en god gjennomgang av situasjonen for en næring som hver dag realiserer norske fiskeverdier gjennom fiske, produksjon og eksport, proveny til staten, sysselsetting og bosetting. Sammen med oppdretterne eksporterer denne næringen årlig fisk for 150 milliarder kroner. I løpet av vårsesjonen skal Stortinget behandle kvotemelding 2 etter mye uro både i næringen og på Stortinget. Derfor trenger stortingsrepresentantene mye info. De fleste har ikke peiling, og det vet de. 

Fraværende fiskeridirektør

Fiskebåts representantskapsmøte og Norges Fiskarlags landsmøte er de absolutt beste anledningene til å ta fiskerne på pulsen. Har ikke fiskerne i denne fiskerinasjonen puls lenger? Har denne en gang så stolte og verdifulle næringen blitt fratatt sin egenverdi? Er vi i ferd med å bli redusert til leilendinger som skal hente opp baronens ressurser og la fogden hente ut provenyet? I så fall nærmer vi oss ny-kommunismen; oppdretterne er snart kommet dit.

Det kom som et sjokk på forsamlingen: Fiskeridirektøren var fraværende, trolig for første gang siden 1946. Kun 5-6 stortingsrepresentanter deltok i forhandlingene i representantskapsmøtet, noen flere på middagen om kvelden. Vet de andre allerede nok om fiskerinæringen til å ta ansvaret for nye rammer til våren? Selvfølgelig gjør de ikke det. Det sies at av 169 representanter er det et fåtall, kanskje bare 5-6, som har en viss innsikt i de problemer og dilemmaer som må løses av folkevalgte som vi har gitt tillit og tror på.

Men stortingspolitikerne er ikke interessert i vår nest største eksportnæring. Heller ikke fiskeridirektør Frank Bakke Jensen. Han glimret med sitt fravær. Det var en kaldgufs fra vår fremste forvalter, en gufs som nettopp nå er i ferd med å bli den store snakkisen på Vestlandet. For i disse dager river han Fiskeridirektoratet i Bergen i filler og strør det rundt omkring i nord-norske byer. Regjeringen og Senterpartiet ivrer for å flytte statlige arbeidsplasser ut av byene. Men akk, de bommer på nytt når de flytter statsansatte fra Bergen, som har 14 prosent statsansatte, til Bodø med 33 prosent statsansatte og Tromsø med 24 prosent!

Turte han ikke å møte frem i en forsamling som har erfart gjennom generasjoner — i 123 år, at Fiskeridirektoratet er vårt ankerfeste, den best fungerende institusjonen i forvaltningen av de norske fiskeressursene. Der loser dyktige menn og ikke minst jenter oss gjennom en jungel av lover, regler, forordninger og lisenser for fiske i egen og fremmede soner? Hvorfor ødelegge det som fungerer best? 

Fylkesordfører Jon Askeland (Sp) i Vestland fylke og byrådsleder Rune Bakervik (Ap) i Bergen har omsider våknet og rensket halsen. Men deres rustne røster er for veike og seine. De sviktes av sine egne i hovedstaden, som ruler også over fiskerne. Jeg tør be Bergen Næringsråd komme bergenspolitikerne til unnsetning snarest mulig. Vi fiskere har lært at det er alltid mulig å rette opp en dårlig dag.

Herrene som veggpryd

Mitt tema i denne artikkelen er jentenes inntogsmarsj. Jeg ønsker dem hjertelig velkommen, og jeg blir faktisk fristet til å nevne at fiskeridirektøren, fylkesordføreren i Vestland og byrådslederen i Bergen er alle tre tilårskomne, garvede politikere av det mannlige kjønn. Den ene roter det til, de andre to kommer for seint med brannslangen. Trengs det noen jenter her?  

Fiskeriene hadde sin egen komité på Stortinget i mange år. Allerede for 30 år siden (1993) ble komiteen avviklet og tillagt Næringskomiteen. Det forteller litt om fiskernes status i Oslo og underbygger mitt postulat om en nasjonalforsamling uten interesse for og kompetanse til å ivareta sjømatinteressene, som faktisk står bak den nest største verdien i den norske eksportstatistikken. Blant næringskomiteens 16 representanter finner vi 5 kvinner. Trengs det kanskje noen flere jenter her også? 

Kvelden før Fiskebåts representantskapsmøte ble dog vestlandsdelegatene invitert til stortingskjelleren av representantene Helge Andre Njåstad fra Austevoll, Nils T. Bjørke fra Voss og Ove Trellevik fra Øygarden. Vi fikk faktisk noen i tale. Det var gjensidig, forbilledlig og det varmet.  

Pendelen som viser kvinnedeltagelsen i samfunnet, har lenge beveget seg mot nullpunktet, der menn og kvinner deler likelig på samfunnsoppgavene. Men ofte stanser ikke slike pendler; de svinger over på motsatt side. Herrene bør derfor være forberedt på at damene kan komme til å overta deres tapte privilegier. Det kan bety at når damene har tatt over og når Bojarenes inntogsmarsj er til ende, sitter herrene som veggpryd og venter allernådigst på en dansesjanse. Eller de må vente helt til slutt, slik damene gjorde. Og da må vi vel kalle det herrenes dans? 

Du store tid.