I skyggen av fremtiden

DEN SVENSKE FILOSOFEN OG idéhistorikeren Sven-Eric Liedman utforsker i sitt hovedverk «Den moderne verdens idéhistorie — I skyggen av fremtiden» hvordan forestillingene om rommet, dvs. alt som omgir oss og idéen om tid, en målenhet fundamentalt relatert til forandring, har endret seg gjennom historien. Slik klokken i sin tid ble formet etter hvordan man så for seg verdensaltet, fra start med jorden og menneskene i sentrum, har mennesket og verdensaltet nærmest blitt en kopi av klokken. Mekanisk og lineært beveger vi oss fra det ene til det andre — fra start til slutt.   

Stadig oftere møter jeg folk som har følelse av at tiden ikke strekker til og at hverdagen oppleves kaotisk. Ikke bare skal man levere som forventet — og gjerne mer enn forventet, man skal også være til stede der ting skjer, få med seg alt av oppdateringer, gjøre seg synlig, «vokse» og utvikle seg. Mange løper fra møte til møte mens de har produksjon og oppgaver «som brenner». Vi har all verdens kommunikasjonsplattformer, hele verden er et tastetrykk unna, vi har kunstig intelligens og et hav av nye teknologier som vi bare ser begynnelsen av eller ikke kjenner til enda. «Den hårde går segrande fram; den mjuka blir stundtals dess offer», skriver Liedmann, og refererer til hvordan «harde» vitenskaper som teknologi, industri og økonomi utfordrer og endrer på «myke» idéer og verdier.  

«Vi lever fortsatt i skyggen av fremtiden, forvisset om at den tiden som venter oss, vil overgå den nåværende og på alle måter bli større og mer underlig, kanskje bedre, kanskje enda mer grusom», oppsummerer han.  

I ÅR ER DET 20 ÅR SIDEN Facebook ble lansert. Dette sosiale fellesskapet omfatter både dem man treffer daglig og dem man aldri før har møtt. Grenser for hvem man samhandler med eller hva man ytrer viskes bort, på godt og vondt. Verdens største økonomiske fagavis, «The Economist», markerte SOME-jubileet med å melde at «Social media is dead». Vi benytter ikke lenger sosiale plattformer for å være sosiale, hevdes det. Vi bruker SOME (sosiale medier) i stadig økende grad på personlige interessefelt, styrt av algoritmer, reklamer og små filmsnutter. Vi er ikke lenger begrenset av vårt «sosiale nettverk», det er ingen grenser og kampen om oppmerksomheten, om å bli sett og hørt, øker. Vil du være med, så heng på! Før mobiltelefonen snakket vi lavmælt og høflig til hverandre, nå deles all verdens tanker og former usjenert for hele verden.   

Digital teknologi og økt tilkobling gjør oss kanskje mer effektive, men det endrer også våre forventninger til hastighet og tilgjengelighet, og påvirker hvordan vi organiserer og opplever selve livet. Den moderne punktligheten ble i sin tid innarbeidet langsomt — over flere hundre år — fordi den forandret hele livsrytmen så grunnleggende. I dag forventer vi raske svar, umiddelbar tilgang og øyeblikkelig oppdateringer. Noe som igjen fører til en følelse av at alt går raskere og at det er vanskelig å holde tritt med alt som skjer. Ifølge psykologer varer opplevelsen av «et øyeblikk» i tre sekunder. I en verden uten tidsbevissthet kan det umulig ha vært slik.

I DAG HAR DE ALLER FLESTE aktører i sjømatnæringen egne SOME-profiler på plattformer som Facebook, Instagram og LinkedIn. Det er en kamp om synlighet som måles i antall eksponeringer og engasjement — klikk, reaksjoner, kommentarer og re-delinger. Bak hver post sitter en eller flere personer som publiserer, analyserer og engasjerer seg med «sine følgere». Å styre SOME er en heltidsjobb og vel så det. Nyhetsbrev syntes ellers å ha fått sin renessanse. I kampen om oppmerksomheten til folk er det viktig å gjøre det lett. Kilden kommer til deg. Samtidig er det stadig flere om beinet også når det gjelder å skape møteplasser og å ha noe nytt å melde. Plutselig skal «alle» lage rapporter, seminarer, kurs, konferanser og messer. De fysiske møteplassene er fortsatt viktige, men hvorfor?  

Kanskje lurer det bak et behov for å stoppe litt opp og få kontakt med «virkeligheten». Kanskje er det bare gjennom faktisk sosial integrasjon at vi får svar på hvordan aktivitetene våre kan skape et bedre samfunn, verdiskaping og tryggere rammer for neste generasjon. Det snakkes høyt og lavt om bærekraft og omstilling, men jeg ser ærlig talt ikke bærekraften i all den tiden vi benytter til alltid å måtte henge med.  

Fortsatt bygger vi ned natur med et umettelige behov for stadig mer. Fortsatt setter vi dyr og menneskers rettigheter til side. Fortsatt utføres kriger og undertrykkelse med en grusomhet vi trodde historien hadde lært oss å vike fra, og vi tar museskritt i den fantastiske omstillingen vi står ovenfor mot et lavutslippssamfunn. Det er smått ironisk tatt i betraktning all den tiden vi bruker på å fôre hverandre med idéer og verdier — i skyggen av fremtiden!