Usosiale medier

Noen kaller det sosiale medier, jeg kaller dem usosiale. Nesten hver dag er det en eller annen fiskeripolitisk debatt på Facebook. De som deltar kan være sikker på én ting; de blir aldri kontaktet med spørsmål om de vil ha jobb i diplomatiet. 

Det er trålerne som er hatobjektet. Av og til legger organisasjonen Fiskebåt ut en videosnutt med en fisker som forteller om livet om bord i en tråler. Han stiller alltid spørsmål om hvorfor trålerne skal miste kvoter til kystflåten. Selvsagt vil trålfiskerne tape inntekt, men det gjør ikke inntrykk på kystfiskerne. Noen kaller det propaganda, selv om det er sannheten. Mange av de som deltar i hylekoret hater trålere, og mener at disse fartøyene har tatt sine kvoter fra kystflåten. Det er selvsagt ikke riktig. Men blir det bare sagt mange nok ganger, begynner noen å tro på det. 

Trålerne blir beskyldt for det meste. De fisker små fisk, ødelegger havbunnen og fører til store utslipp av CO2. Og sist, men ikke minst: de sender all fisken direkte til Kina. De skaper ikke en eneste arbeidsplass på land, blir det hevdet. De som påstår dette er skråsikre. Slik ser det nemlig ut i deres verden. Det verste av alt, er at mange journalister tror på påstandene. 

Dersom noen av ulik grunner føler behov for å forsvare trålfisket, får de gjennomgå i kommentarfeltet. En gjeng med kystfiskere kaster seg umiddelbart over tastaturet for å diskreditere trålerne. Rederiene er grådige kapitalister som gir blaffen i kystens ve og vel. De mest radikale hevder, at dersom man faser ut trålerne og overfører alle kvotene til kystflåten blir det velstand og lykke i fiskerilandet. 

Jeg håper i det lengste at de ikke hevder dette fordi de er dumme, men jeg er ikke sikker. Problemet deres er jo at heller ikke denne påstanden er sann. Dersom man fører over kvoter fra trålerne til kystflåten, vil mye av denne fisken bli landet i løpet av noen få måneder fra februar til april. Det er selvsagt ikke bærekraftig, og drømmen om helårlige arbeidsplasser i industrien kan gravlegges for godt. 

Kystfiskerne må snart forstå at havfiskeflåten er viktig også for kystfiskerne. Ikke bare leverer den fisk når kystflåten leverer lite fisk. Men den er også viktig for å opprettholde historiske rettigheter i hele vår økonomisk sone. Havflåten har spilt en viktig rolle for at vi i dag fordeler torskekvoten 50/50 med russerne. Uten trålernes tilstedeværelse i Barentshavet gjennom mange tiår hadde russerne sittet med god kort på hånden da kvotene i Barentshavet i sin tid skulle fordeles. 

Det er heller ikke riktig at all fisken fra trålerne går til Kina. Store kvantum frossen fisk går til klippfiskindustrien. Men siden mye av denne industrien ligger på Sunnmøre, gjelder den visst ikke for kystfiskerne. Alt som skjer sør for Trøndelag hører jo til i en annen verden. Det som er det verste for sånne som meg, er å registrere at kunnskapsnivået er på et skikkelig lavmål. Heldigvis står ytringsfriheten sterkt i annerledeslandet, og jeg har ingenting imot at folk ytrer seg. Men mye av det jeg leser er ikke ytringsfrihet, men sutringsfrihet. 

På alle områder i samfunnet er det viktig å akseptere at vi er ulike, og har ulikt utgangspunkt. Kystfiskerne må forstå at en variert flåten med store og små båter er viktig for fiskerinasjonen Norge. Så må man finne balansen når man fordeler kvoter til de ulike flåtegruppene. Så langt er det ingenting som tyder på at kystfiskeflåten er tapere i denne kampen, selv om de hevder det aldri så mye.

Noe av argumentasjonen mot trålerne er at de har tjent godt med penger i noen år. Men man skal ikke langt tilbake i tid før det ikke var slik. Hukommelse ser ikke ut til å være en velutviklet sans for de som hevder seg i kommentarfeltene. Sosiale medier kunne ha vært en arena for saklig diskusjon og utveksling av erfaringer. I dag er det mer rett å kalle dem usosiale.