MARIANNE SIVERTSEN NÆSS

FISKERIPOLITIKERE KOMMER OG går — fiskeripolitikken består. Så enkelt er det. Siden redaktøren hadde sin første arbeidsdag i «Norsk Fiskerinæring» en sommerdag for ganske nøyaktig 45 år siden, har han forholdt seg til 22 statsråder, 52 statssekretærer og 46 politiske rådgivere i Fiskeridepartementet. I tillegg har partiene på Stortinget hatt nesten 100 fiskeripolitiske talspersoner. Det har verken manglet på politikere eller fiskeripolitikk, for å si det slik. Samtlige av de 22 fiskeristatsrådene har vært månedens intervjuobjekt. Lenge lot vi det gå et års tid før vi meldte oss på døren. Det er jo mye å sette seg inn i når man overtar som leder av et departement, uansett hvor godt man behersker de viktigste sakene på forhånd. Ved to anledninger var det bare så vidt båten bar. Senterpartiets Lars Peder Brekk var fiskeriminister i åtte korte uker i 2000, men intervjuet rakk heldigvis å komme på trykk før han måtte levere fra seg kontornøklene til etterfølgeren Otto Gregussen. Særlig aktuelt var det ikke. Det må innrømmes. Klok av skade — og i takt med de stadig hyppigere statsrådsskiftene, lar vi det ikke lenger gå måneder eller år. Nå er vi lynraske på ballen. Selv Høyres Geir Inge Sivertsen, som bare fikk seks uker som fiskeriminister, rakk å være månedens intervjuobjekt. Det intervjuet kom rett nok på trykk først tre dager etter at han hadde takket for seg, og var i alle fall ikke særlig aktuelt.

Om vi går 30-40 år tilbake i tid kunne det ha sin misjon å vente. Vi skal ikke påstå at nyvalgte statsråder kunne sette seg til kontorpulten med blanke ark og fargestifter. Også den gangen var det viktig med kontinuitet og forutsigbarhet i fiskeripolitikken. Men vi vil likevel hevde at påtroppende fiskeriministere sto mye friere enn i dag til å sette sitt eget preg på politikken. De siste 20 årene har det vært utarbeidet svært detaljerte samarbeidsavtaler i forbindelse med etableringen av de mange koalisjonsregjeringene. Om ikke alle, så i alle fall langt de fleste kontroversielle saker har fått sin avklaring i disse avtalene, og gitt en svært detaljert kjøreplan — eller skal vi heller si et svært snevert handlingsrom for nyvalgte statsråder. De mange avtalene og plattformene, som regel med navn etter stedet de ble fremforhandlet, har nærmest fått karakter av å være politiske bibler.

Slik sett trenger vi ikke lenger å vente. Nye statsråder liker fortsatt å si — eller tro — at de kan sette sitt eget preg på fiskeripolitikken. Det kan de ikke. Dagens fiskeriministre skal sørge for at regjeringens avtalte fiskeripolitikk blir gjennomført. Verken mer eller mindre. For Marianne Sivertsen Næss betyr det helt enkelt å gjennomføre flest mulig av de 31 konkrete målpunktene i Hurdalsplattformen for den tradisjonelle delen av fiskerinæringen og de 14 målpunktene for havbruk. «Plattformen» er kort sagt en kjøreplan med 81 tettskrevne A4 sider om hvordan Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker å utvikle Norge i stortingsperiodene 2021-2025. Av disse er tre sider viet sjømatpolitikken.

Månedens intervjuobjekt trenger følgelig ikke tid til å finne ut hvordan hun stiller seg til trafikklysmodellen for vekst i havbruksnæringen, tidsbegrensede oppdrettstillatelser eller et eget konsesjonsregime for oppdrett til havs. Alt er nedfelt i Hurdalsplattformen. Hun trenger heller ikke lure på om fangst- og landingsmønsteret til fiskeflåten skal ta hensyn til industriens behov for stabil tilgang på råstoff, om kompensasjonsordningen for CO2-avgiften skal videreføres eller om det skal innføres eierbegrensninger i kystflåten. Alt er omtalt — og avtalt — i regjeringsplattformen.  

Dette betyr også at fiskeriministere rent politisk er blitt ganske kjedelige intervjuobjekter. På alle sentrale områder er de bundet av regjeringsplattformen, og i den daglige driften av departementet er det sjelden politisk sprengstoff å hente. For all del; de daglige gjøremålene kan være krevende og viktige nok, men er ofte veldig detaljorienterte. Og så er det ett forhold til som gjør det krevende å lage «spenstige» intervjuer med statsråder — og særlig de uten nevneverdig rikspolitisk erfaring. Alle er livredde for å trå feil; si eller gjøre noe som skaper oppstyr. Det er bedre ikke å si eller gjøre noe som helst, enn å tabbe seg ut.

Nå skal vi ikke påstå at dette gjelder Marianne Sivertsen Næss mer enn andre relativt uerfarne statsråder, men det må være lov å mene at hun ikke akkurat kommer med nye eller oppsiktsvekkende utsagn i dette intervjuet. Vi kunne — for å si det litt flåsete — formulert de fleste svarene selv. Så er nok dette minst like mye vår feil som hennes. Journalister liker gjerne å si at det ikke finnes dumme spørsmål, bare dumme svar. Spør hvilken som helst politiker i Norge, og de vil le rått. Det er utrolig hvor mange dumme spørsmål journalister kan få seg til å stille. Nå er du uansett advart.  

Marianne Sivertsen Næss virker som en svært blid og trivelig person. Og hun har ingen planer om å la det bli med halvannet år ved Kongens bord. Spør noen oss er det i overkant optimistisk. Neste høst overtar Erna, og da er det over og ut også for månedens intervjuobjekt.  

DETTE INTERVJUET SKULLE etter planen ha foregått i fjerde etasje i Kongens Gate 8 i Oslo onsdag 10. juli kl. 13.00. Det skar seg — både for han bak og hun foran mikrofonen. Redaktøren har de siste snart åtte månedene knapt vært i stand til å gå. I et anfall av galskap tok ha likevel sjansen på å avtale en tur til Nærings- og fiskeridepartementet i Oslo. Det gikk selvfølgelig ikke. Heldigvis skar det seg for intervjuobjektet også, som på vei hjem fra et COFI-møte i Roma ble tvunget til å lande og overnatte i Belgia på grunn av dårlig vær. Intervjuet foregikk følgelig per telefon mellom Eidsvoll Verk og en flyplass ved Brüssel. 

Marianne Sivertsen Næss er født og oppvokst i Hammerfest. Faren var trålfisker og flyttet fra Nordreisa til Hammerfest, der han ble gift og fikk tre barn. Marianne er den mellomste, og har en eldre søster og en yngre bror. Hun ble født 28. mars 1974, som dette året sammenfalt med skjærtorsdag. At 5.000 mennesker samme dag mistet livet under en stor flom i Brasil, nådde neppe nyhetene i Hammerfest — den gangen kjent som verdens nordligste by. 1974 var forøvrig et svært hendelsesrikt år. Sportsentusiaster glemmer selvsagt ikke «The rumble in the jungle», en av tidenes mest fantastiske og bisarre VM-kamper i tungvektsboksing mellom Muhammed Ali og George Formann. Den foregikk dypt inne i jungelen  i Kinsahsa i Zaire. I Norge husker vi også Magne Myrmo, som tok VM-gull på 15 kilometer i Falun som den siste på treski. De som er opptatt av musikk minnes ABBA og seieren i Melodi Grand Prix med «Waterloo». Israelske Uri Geller holdt halve Norge foran TV-skjermene med sine unaturlige evner til å få nøkler, kniver og skjeer til å bøye seg ved hjelp av psykokinetiske krefter. «Bare humbug», måtte han senere innrømme. Ingen politisk interessert glemmer selvsagt Watergate-skandalen og Richard Nixons pinlige avgang som president i USA 8. august. «Bør Børson jr.» og «Den siste Fleksnes» trakk fulle kinosaler i Norge, mens Inger Lise Rypdal og Hans Petter Hansen toppet hitlistene med «En spennende dag for Josephine» og «Jeg kommer snart igjen». I fiskerinæringen var debatten preget av fiskerigrenser og økonomiske soner, og utover høsten kludret det seg skikkelig til både for eksporten av frossenfisk og klippfisk. 1974 ble kort sagt et elendig eksportår. Men intet av dette fikk nok månedens intervjuobjekt med seg. Det første leveåret er det jo knapt noen som kan erindre. 

Etter barne- og ungdomsskolen i Hammerfest og deretter videregående i samme by, dro hun høsten 1993 til Oslo for å studere. Hun var aktiv fotball- og håndballspiller hjemme i Hammerfest, gikk også på ski og drev med svømming. Men der stoppet idrettskarrieren. I Oslo studerte hun først sosiologi og deretter historie, før hun høsten 1995 dro til Tromsø for å studere sosialpolitikk og etter hvert ta en mastergrad i spesialpedagogikk. Da hadde hun fått kjæreste hjemme i Hammerfest — Reidar Næss, som hun ble gift med nyttårsaften i 2003, og ville nordover. Mens hun var i Oslo jobbet hun en periode som praktikant — passet barn og vasket hus.

— Litt eventyr ble det også tid til, forteller hun. 

— Sammen med en venninne fra Gamvik reiste jeg bokstavelig talt verden rundt som backpacker. Det var våren 1996. Vi startet i California, dro videre til Mexico og Fiji og deretter til Australia, Indonesia, Singapore, Hong Kong og Thailand. Lærerikt og spennende. Vel tilbake i Tromsø gjorde jeg unna studiene i ekspressfart våren 1997. Med cand.mag-tittelen i bagasjen flyttet jeg hjem til Hammerfest samme høst, og fikk jobb som lærer på Reindalen skole like nord for byen. Området kalles Prærien hvor jeg også vokste opp, og jeg var følgelig «jenta fra Prærien». Det var ganske langt unna Kongens bord, for å si det slik, sier hun og fortsetter:

— I 1999 fikk vi vårt første barn — en jente. Hun fikk dessverre kreft, og døde i 2003 etter en sykdomsperiode på halvannet år. En forferdelig opplevelse. I tillegg har vi fått tre jenter — den yngste bor fortsatte hjemme, den mellomste skal i høst følge i mine fotspor og reise jorda rundt — skrekk og gru (haha), mens den eldste studerer i Oslo til en bachelorgrad i internasjonale relasjoner. Hun skal nå ta det andre semesteret på Hawaii.

— Hvor lenge jobbet du som lærer?

— Frem til vår eldste datter ble syk. Etter at hun gikk bort, måtte jeg rett og slett ha en pause. I 2006 fikk jeg jobb som seksjonsleder i Finnmarkssykehuset med kontorsted i Hammerfest, -etter hvert også med ansvar for lederopplæringen i selskapet. Der var jeg i fem år, før det ble ett år i Husbanken i Hammerfest. Da fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å søke på stillingen som rektor på Hammerfest videregående skole. Det kunne jeg, og der var jeg i fem år før jeg i 2016 ble politiker på heltid. På det tidspunktet var jeg både varaordfører og gruppeleder for Arbeiderpartiet i Hammerfest. I 2019 ble jeg valgt som ordfører i kommunen, høsten 2021 havnet jeg på Stortinget og 19. april i år overtok jeg som fiskeri- og havminister etter Cecilie Terese Myrseth. Jeg har fortsatt permisjon fra stillingen ved Hammerfest videregående skole.   

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT ER Norges 32. fiskeriminister siden vi fikk verdens første Fiskeridepartement i 1946. Hun er den eneste som har tiltrådt i april måned. Bare seks av de 32 er kvinner. Oddrun Pettersen, også hun fra Finnmark, var den første i 1990. Tar vi også med Helga Pedersen er altså halvparten av våre kvinnelige fiskeriministre fra Finnmark, to fra Tromsø og én fra Nordland. Alle er altså fra Nord-Norge. Fire av de seks har jobbet som lærer.

— Min politiske karriere begynte i 2007, da jeg ble innvalgt i kommunestyret og formannskapet i Hammerfest. Jeg hadde ingen bakgrunn fra AUF og var heller ikke politiske aktiv før jeg ble  medlem av kommunestyret. Jeg har heller ikke hatt noen partipolitiske verv på fylkes- eller landsplan. I 2009 og 2010 var jeg fungerende varaordfører, før jeg ble valgt som varaordfører i 2011 og deretter fra 2016 i en heltidsstilling.

— Hvorfor ble det Arbeiderpartiet?

— For meg handler det om verdier og om å skape et samfunn som stiller opp når man trenger det. Noe ballast fikk jeg sikkert med hjemmefra og fra svigermor, men velferdssamfunnets betydning fikk Reidar og jeg virkelig føle på kroppen da vi mistet vår eldste datter. I mange andre land må man klare seg selv. Vår velferdsmodell er unik og vi opplevde et sikkerhetsnett som det er vel verdt å sloss for. Arbeiderpartiet har også kjempet frem et samfunn der alle barn skal ha like muligheter, f.eks. til utdanning. Det er en politikk jeg vil være med på, styrke og og føre videre.

— Hva vil du trekke frem som de viktigste årsakene til at man bør stemme Arbeiderpartiet?

— Verdigrunnlaget. «Gjør din plikt og krev din rett» er en utrolig sterk leveregel. Alle må bidra. Samtidig skal vi alltid være der for dem som faller utenom eller ikke har så mye å komme med. Jeg vil jobbe for et samfunn der alle har like muligheter uansett lommebok og utgangspunkt.

— Hva hadde du stemt om du ikke kunne stemme Arbeiderpartiet?

— Det har jeg tenkt på, og svaret er pass. Arbeiderpartiet er mitt parti.

— Og hva om du måtte velge mellom FrP og Rødt?

— Da hadde jeg stemt blankt. Ingen av dem er et alternativ.

— Hvilke politikkområder har engasjert deg mest?

— Jeg kom inn i politikken med utgangspunkt i oppvekstvilkår og helse for barn og unge. Men det jeg har brukt mest tid på er næringsutvikling, arbeidsplasser og bosetting; sikkert ikke så merkelig når jeg kommer fra landets nordligste fylke der dette alltid er sentrale tema på den politiske dagsorden. Mitt mantra, for å bruke en slik betegnelse, er at naturressursene må skape verdier og aktiviteter der de høstes — enten vi snakker om olje og gass eller fisken i havet. Som varaordfører og senere ordfører har jeg hatt et mer overordnet ansvar og vært engasjert på de fleste politikkområder.

— I 2021 valgte du å satse på rikspolitikken. Var det et vanskelig valg?

— Jeg elsket jobben som ordfører i Hammerfest, og valget ga seg ikke selv. Men jeg kunne ikke si fra meg muligheten til å jobbe for Hammerfest, Finnmark og Nord-Norge på nasjonalt nivå. Arbeiderpartiet har to mandater i Finnmark. Runar Sjåstad fra Kirkenes har det første, jeg det andre. Mens jeg er fiskeri- og havminister møter Sigurd Kvammen Rafaelsen i Kjøllefjord, ordfører i Lebesby, som min faste vararepresentant.

— Arbeiderpartiet har gått mye ned på meningsmålingene de siste par årene. Hva vil du trekke frem som de viktigste årsakene?

— Vi lever i en urolig og svært krevende tid uten noen «quick-fix» på de mange utfordringene vi står overfor. Regjeringen har måttet ta en rekke tøffe prioriteringer som nå heldigvis er i ferd med å gi gode resultater, men som underveis ikke akkurat har gitt strålende utslag på meningsmålingene. Vi har lyktes, pris- og rentenivå er på rett vei og folk får bedre råd. Så har det også vært mye oppmerksomhet om saker som ikke handler om politikk, og som har tatt fokus bort fra den snuoperasjonen regjeringen har gjennomført. Hyppige skifter av statsråder har skapt veldig mye turbulens.

— Hvordan har Arbeiderpartiet gjort det i Hammerfest de siste årene sammenlignet med på landsplan?

— Vi har tapt terreng. Ved kommunevalget i 2019, da jeg ble valgt som ordfører, fikk Arbeiderpartiet 49,8 prosent av stemmene og rent flertall i kommunestyret. Ved valget i fjor var oppslutningen mer enn halvert. Vi fikk fortsatt flest kommunestyrerepresentanter, men mistet ordførervervet til Høyre. Det var et veldig dårlig valg for oss. Arbeiderpartiet har faktisk hatt ordføreren i Hammerfest sammenhengende siden 1914 — bare avbrutt av 1924-25, noen år under andre verdenskrig og fra 1995 til 1999. Byen har vært en Arbeiderpartibastion i snart 110 år. Det føles veldig uvant at Høyre har ordførerkjedet. 

DET ER SIKKERT MANGE forklaringer og teorier om hvorfor Arbeiderpartiet har mistet så mye oppslutning. Månedens intervjuobjekt har pekt på noen av de mest opplagte. Vi spurte om partiets fiskeri- og havbrukspolitikk også har ført til stemmeflukt. 

— Nei, det tror jeg ikke. Vi har tatt tøffe valg også på dette området, men mener at vi har spilt godt på lag med denne for kysten og Norge særdeles viktige næring. Det akter jeg å fortsette med. I det store og hele må vi nok erkjenne at fiskeri- og havbrukspolitikk kommer litt ned på listen over de politikkområdene som opptar folk mest i Norge.

— Var du overrasket da tilbudet kom om å overta etter Cecilie Terese Myrseth?

— Selvfølgelig. Det er ikke mange som får en slik telefon. Jeg skulle akkurat til å holde et innlegg på Barentshavskonferansen da jeg fikk høre at Jonas Gahr Støre var på jakt etter meg. Når passet det at han kunne ringe? Jeg må innrømme at tankene løp litt sine egne veier da jeg sto på talerstolen.

— Var du i tvil om å påta deg oppgaven? 

— Nei. Å få en slik tillits-erklæring og tilbud om en så viktig post for Norge kan man helt enkelt ikke avslå. Jeg var leder av energi- og miljøkomitéen på Stortinget, også det en viktig oppgave, men svarte ja på direkten.

— Skjønner du at mange i næringen er bekymret over det stadige skiftet av fiskeri- og havministre? Bare siden 2020 har vi hatt seks forskjellige?

— Både ja og nei. Det kan være mange gode grunner til at statsministeren gjør endringer. Ser vi litt historisk på det har vi ikke hatt hyppigere skifter av fiskeriministre enn av andre statsrådsposter. Vi har som alt nevnt hatt 32 fiskeriministre siden 1946. I samme periode har vi hatt 34 landbruksministre og 33 forsvarsministre. At det har vært hyppige endringer akkurat de siste tre-fire årene er nok mer tilfeldig. Jeg har uansett ambisjoner om å sitte lenge.

— Lenge? Det blir vel i beste fall til neste høst. Da overtar Erna på nytt.

— Å nei, du. Det er ikke vår målsetting. 13 måneder er en hel evighet i politikken.

— Enkelte tar de mange byttene som et tegn på at fiskeri og havbruk ikke har så stor politiske betydning. Fiskeri- og havministerposten brukes mest til å balansere kjønn og geografi i regjeringen. Hva sier du?

— Jeg er uenig. Sjømatnæringen har aldri hatt så stor betydning som i dag, og er et politikkområde som engasjerer bredt, også på Stortinget. Fiskeri- og havministeren har aldri hatt et så omfattende ansvarsområde som i dag, og sitter på ingen måte «nederst» ved Kongens bord. Mine oppgaver omfatter blant annet all maritim politikk, som tidligere lå under næringsministeren, samt hele kystforvaltningen, som tidligere lå i Samferdselsdepartementet etter å ha blitt flyttet dit fra daværende fiskeri- og kystdepartementet i 2013. Spør bare folk i Finnmark hvilken ministerpost fylket helst bør ha. Nesten alle vil svare fiskeriministeren. Så kan jeg som sagt forstå at folk blir litt urolige over manglende kontinuitet. Men la meg slå fast at politikken er den samme. Som fiskeri- og havminister er det min intensjon å videreføre det arbeidet mine forgjengere i regjeringen har gjort.

— Interessant. Både Bjørnar Skjæran, Cecilie Terese Myrseth og du også var tidlig ute med å forsikre at dere ønsket å sette deres eget preg på fiskeripolitikken. Jeg trodde at den lå ganske fast i Hurdalsplattformen; at det ikke er slik at nye statsråder kan gi seg til å drive politikk etter eget forgodtbefinnende?

— Du har helt rett. Min oppgave er å styre fiskeripolitikken i henhold til det som er avtalt i Hurdalsplattformen. Vi har hatt tre fiskeriministre fra Arbeiderpartiet i løpet av et snaut år, men politikken og målsettingene er de samme.

— Med jevne mellomrom dukker det opp forslag om å etablere et eget havdepartement i Norge. Hva mener du?

— At dette neppe er så aktuelt som før i og med at fiskeri- og havministeren allerede har fått utvidet sitt ansvarsområde betydelig. Men departementsstrukturen står ikke skrevet i stein, og jeg kan selvfølgelig ikke utelukke endringer.  

— Hva er dine målsettinger, eller kanskje jeg skal si ønskemål for den perioden du skal være fiskeri- og havminister?

— Å opprettholde og styrke Norges posisjon som en av verdens ledende sjømatnasjoner. Videre har jeg et sterkt ønske om å øke bearbeidingen av fisk her hjemme, sikre bærekraftig vekst og øke verdiskapingen både i sjømatnæringen og maritime næringer.

— Du nærmer deg så smått dine første fire måneder som fiskeriminister. Har det vært som forventet?

— Både ja og nei. Jeg visste at det ville bli hektisk, men ikke så hektisk — og fantastisk — som det faktisk har vært til nå. Jeg fikk en pangstart med Kvotemelding 2.0 som ble landet kvelden før jeg ble utnevnt, og den har selvfølgelig satt preg på mye av det jeg har gjort. Jeg har møtt utrolig mange dyktige, interessante og engasjerte folk, hvilket er en berikelse. 

— Hva oppfatter du som det mest spennende ved jobben? 

— Møte med folk og næring. Jeg har vært mye på reisefot.  

BJØRNAR SKJÆRAN FORSIKRET I 2022 at det ikke var aktuelt for regjeringen å innføre grunnrenteskatt på fiskeriene i inneværende stortingsperiode. Arvtakeren Cecilie Therese Myrseth gjentok dette da hun overtok som fiskeri- og kystminister i fjor høst.  Kan Marianne Sivertsen Næss si det samme? 

— Ja. Jeg kan si det samme som Arbeiderpartiet har forsikret i mange år. Vi ønsker ikke å innføre en grunnrenteskatt på fiskeriene, men at grunnrenten skal tas ut i form av verdiskaping, sysselsetting og bosetting langs kysten. Så er det — som du vet like godt som meg — ingen politikere som kan forsikre eller garantere at verden vil fortsette akkurat som før. Nå jobber samtlige politiske partier med sine valgprogrammer for neste stortingsperiode. Om grunnrenteskatt på fiskeriene dukker opp som et tema, er vanskelig å spå i dag. Jeg er ganske trygg på at Arbeiderpartiet ikke vil stille seg først i køen av partier som vil løfte frem dette som et valgkamptema. Jeg tror ikke at et slikt forslag havner i vårt program. Programkomitéen, som forøvrig ledes av nestleder Tonje Brenna, skal sende sitt utkast til nytt partiprogram ut på høring i partiet i september i år. Det endelig utkastet til program skal leveres til sentralstyret innen 8. januar 2025, og programmet skal vedtas på landsmøtet i mai. Det blir god anledning for alle interesserte til å følge med på denne prosessen.

— Vil SV og Rødt forslå grunnrenteskatt?

— Aner ikke. Det vil jeg heller ikke spekulere over i dag.

— Dersom det blir innført grunnrenteskatt på fiskeriene, ser du for deg en løsning der en slik skatt bare vil gjelde for de mest lønnsomme gruppene i havflåten?

— I forbindelse med Kvotemelding 2.0 har Arbeiderpartiet nettopp vedtatt i Stortinget at vi ikke ønsker grunnrenteskatt på fiskeriene. Noe mer får du meg ikke til å si. Det blir bare hypotetisk.

— Havforskerne ønsker over 30 prosent kutt i torskekvotene til neste år — på toppen av de kuttene som kom i år og i fjor. I så fall vil torskekvantumet bli mer en halvert på noen få år. Hva kan — og vil — du og myndighetene gjøre for å hjelpe næringen gjennom denne meget vanskelige situasjonen?

— Et svært aktuelt spørsmål. For å starte med det viktigste. Hovedavtalen er avviklet for lengst og regjeringen ønsker ikke å vende tilbake til en situasjon med store offentlige overføringer til næringen. Det tror jeg ingen av næringsaktørene ønsker heller. Det er videre ikke aktuell politikk å ignorere de rådene havforskerne kommer med. Derfor er det i dag særlig viktig med en god dialog mellom politikere, myndigheter, forskere og næring for å finne ut hva alle parter kan bidra med. Heldigvis er næringsaktørene både på sjø og land godt vant med svingninger, og har gang på gang dokumentert at de kan takle slike utfordringer. Men du har selvsagt rett; dette blir vanskelig. Og sikkert like vanskelig for industrien som for fiskerne.

— Hva sier du til de mange kystfiskerne i nord som føler seg lurt av Arbeiderpartiets forsikringer i forbindelse med behandlingen av Kvotemelding 2.0 om at det nå var kystens tur til en skikkelig kvoteøkning?

— At vi har gjort vedtak som sikrer en omfordeling av fisk til den minste kystflåten. Det er overhodet ingen tvil om at flåten under 11 meter kommer best fra det. Dette vil etter vår mening også bidra til økt bearbeiding og verdiskaping på land.

— Mange kystfiskere er likevel misfornøyde? 

— Stortinget har vedtatt en strukturmelding som overfører fisk til de minste. At enkelte kystfiskere gjerne skulle ønske seg enda mer er neppe en overraskelse. Så vil jeg tro at mye av misnøyen er mer knyttet til den dramatiske kvotenedgangen på torsk både i år og til neste år, enn til kvotemeldingen.

— I forliket om Kvotemelding 2.0 står det at havflåten heretter skal prioriteres ved fordelingen av ubrukte tredjelandskvoter. Hvordan tolker du denne formuleringen?

— Nøyaktig slik den er formulert. Havflåten skal prioriteres, men fortsatt skal det være opp til fiskeri- og havministeren — i dette tilfellet meg — å bestemme hvordan ubrukte tredjelandskvoter skal fordeles. Det er slett ikke slik at hele kvoten skal gå til havflåten, om noen skulle tro det. I år var det vel 2.800 tonn tredjelandskvote av torsk til fordeling, det minste kvantumet på mange år. 1.000 tonn gikk til lukket gruppe under 11 meter, 1.000 tonn til åpen gruppe og resten ble fordelt til den øvrige flåten. Man kan jo se for seg et lignende opplegg også til neste år, men hvor vi sikrer at havflåten blir prioritert i det kvantumet som ikke går til den minste flåten.

— Og det vil etter din mening etterleve Stortingets intensjon?

— Jeg skal ikke forskuttere hvordan vi gjør det. Mitt poeng er bare at det er fiskeri- og havministeren som til syvende og sist bestemmer. Hvis Stortinget hadde ment at alt eller det aller meste av ubrukt tredjelandskvote heretter skal gå til havflåten, hadde man vedtatt det. Det gjorde man ikke.

— Mener Arbeiderpartiet at kvotefordelingen mellom kyst og hav heretter skal ligge fast?

— Vi gikk til valg på å omfordele fisk mellom flåtegruppene. Det har vi nå gjennomført i kvotemeldingen. Jeg forholder meg til de vedtakene som ble fattet der.

— Om vi finleser Næringskomiteens innstilling med vedtak, finner man ikke ett eneste ord om at kvote-fordelingen skal ligge fast.

— Naturlig nok. Det er jo opp til etthvert sittende Storting å bestemme hvordan man ønsker at fiskekvotene skal fordeles. Derfor blir det også meningsløst av meg å si at kvotefordelingen skal ligge fast i all fremtid. Det jeg derimot kan si, er at også regjeringen ønsker forutsigbare og stabile rammebetingelser. Jeg har ingen planer om å endre den kvotefordelingen som nå er vedtatt av Stortinget.

— Stortinget klarte ikke å bli enig om er nytt opplegg for trålernes pliktsystem. Hvordan mener du at det fremtidige pliktsystemet bør se ut og fungere?

— Her forholder jeg meg igjen til Stortingets behandling av Kvotemelding 2.0. Dette er en politisk komplisert sak som det har vært veldig vanskelig å finne en tverrpolitisk løsning på. Hurdalsplattformen er klar på at pliktsystemet skal videreføres og styrkes, blant annet for å øke bearbeidingen av fisk i Norge. Konkret hvordan dette kan skje er det for tidlig å si noe om. Pliktsystemet er nå til behandling i departementet. Forhåpentligvis klarer vi å finne en løsning som næringen kan støtte og leve med.

— Apropos tråldrift og fiskeindustri. Som finnmarking; hvilket skussmål vil du gi Kjell Inge Røkke for hans satsing på fiskeri?

— Jeg kunne ha sagt mye. Men akkurat det spørsmålet vil jeg ikke svare på. Jeg er mest opptatt av å se fremover. 

IFØLGE SIGURD TEIGE ER DET fullstendig urealistisk å kutte klimagassutslippene fra fiskeflåten med over 50 prosent innen 2030. Månedens intervjuobjekt er ikke like bastant som den profilerte ringnotrederen og tidligere styrelederen i Fiskebåt, men erkjenner at det ikke blir enkelt.

— Fiskeflåten har dessverre ganske begrensede muligheter for å redusere sine utslipp. Teknologien mangler. Enn så lenge må vi derfor sørge for å kutte så mye som teknologien tillater, og jobbe kontinuerlig på alle plan for å utvikle nye løsninger som kan gjøre denne formidable oppgaven mulig. Å kutte over 50 prosent frem til 2030 virker svært vanskelig. Men også Teige åpner for teknologiske gjennombrudd i løpet av de neste 25 årene som kan gjøre fiskeflåten klimanøytral. Det er derfor alt for tidlig å avskrive klimamålene i dag.

— Mange fiskere mener at CO2-avgiften primært fungerer som en fiskalavgift. Det finnes ingen teknologiske løsninger eller alternativt drivstoff i dag som kan bidra til et så kraftig kutt. Hva sier du?

— De har langt på vei rett. Men dette kan altså endre seg. Foreløpig nøyer jeg meg med å påpeke at det fortsatt finnes mange måter å kutte utslippene på, selv om veien frem til 90 prosent er lang. Dernest vil jeg henvise til Hurdalsplattformen. Der står det at regjeringen vil videreføre dagens kompensasjonsordninger for CO2-avgiften.

— I samme størrelsesorden som i dag?

— Det er i alle fall min intensjon.

— Apropos klimagassutslipp. Flyfrakten av norsk sjømat har mer enn doblet seg de siste ti årene. Må næringen regne med restriksjoner fra norske myndigheter for å hindre at denne svært lite miljøvennlige utviklingen fortsetter?

— Det er neppe jeg rett person til å svare på. Men jeg tror nok at næringen gjør lurt i å forberede seg på en tid da verken myndigheter eller forbrukere vil akseptere produksjons- og transportmetoder som innebærer svært store utslipp av CO2.

— Etter at Kvotemelding 2.0 passerte Stortinget har kvoteprisene skutt i været. Mange spår en nye runde med kraftig strukturering i flåten, nå også i gruppen under 11 meter. Hvilke tanker gjør du deg om en ytterligere konsentrasjon av kvoterettigheter?

— Strukturordningene har vært nødvendige og vellykkede virkemidler for å tilpasse fangstkapasiteten til fangstgrunnlaget. De færreste liker nok å tenke på hvordan lønnsomheten i flåten hadde vært i dag uten disse ordningene. Gjennom kvotemeldingen tar Stortinget sikte på å opprettholde en variert og geografisk spredt fiskeflåte, og ikke minst ta godt vare på de minste flåtegruppene. Det er også min målsetting. Det betyr samtidig at fartøyene må sikres et kvotegrunnlag som gjør det attraktivt å være fisker og som tillater nødvendig modernisering og fornying. Derfor var det aldri aktuelt for Stortinget å avvikle dagens strukturordninger eller senke kvotetakene. Men samtidig har vi nå fått på plass ordninger som gir et tak for eierskapskonsentrasjonen i alle flåtegrupper. Det er et skritt i riktig retning og vil hindre at struktureringen «løper løpsk».

— Alle etterlyser mer foredling i Norge. Hva er de viktigste grepene myndighetene kan ta for å bidra til dette?

— La meg først understreke at det ikke finnes enkle svar på dette spørsmålet. Da hadde problemet vært løst for lengst. Min tilnærming er å lytte nøye til hva sjømatindustrien selv mener må til, og diskutere grundig de ulike forslagene som kommer på bordet. Dette må myndigheter og næring løse i fellesskap. Jeg vet at vi har samme mål; nemlig å øke bearbeidingsgraden i Norge. Sentrale stikkord er økt konkurransekraft, lavere produksjonskostnader og bedre markedsadgang. Stabil tilgang på råstoff gjennom hele året, mer bruk av restråstoffet, gode permitteringsordninger og økt automasjon må også nevnes. Både myndigheter og næring har en rekke oppgaver å løse. Nøkkelpunkter er innovasjon og effektivisering. I juni var jeg på åpningen av Lerøys nye filétfabrikk for hvitfisk i Båtsfjord. Meget imponerende!

— Kan det være aktuelt å innføre en avgift på eksporten av ubearbeidet fisk?

— Det har jeg ikke vurdert. Dessuten er det dumt å gi seg til å konkludere før arbeidet er kommet skikkelig i gang.

— Har du planer om å imøtekomme industriens ønsker om medeierskap i fiskesalgslagene?

— Nei. Men vi har kommet med sterke innspill om at styresammensetning i salgslagene må bli bredere, og det tar heldigvis lagene på alvor.

— Vil det styrke fiskernes samlede politiske innflytelse om Fiskebåt melder seg ut av Norges Fiskarlag?

— Vet du hva? Det spørsmålet overlater jeg til fiskerne selv å svare på. Det er ikke min oppgave.

— «Tusen støvler tramper bedre i takt», er vel et godt Arbeiderpartislagord?

— Ja, det er det.

— Har du planer om å lage en ny stortingsmelding om fiskeindustrien?

— Nei. Vi har hatt nok komitéer og meldinger. Nå er det på tide å ta beslutninger.

MENS JONAS GAHR STØRE HAR HELE ni statssekretærer i sitt lederteam må månedens intervjuobjekt klare seg med to — Kristina Sigurdsdottir Hansen og Even Tronstad Sagebakken. Sammen med politisk rådgiver Nicklas Simonsen utgjør de den fiskeri- og havpolitiske ledelsen i Nærings- og fiskeridepartementet. Eller for å si det slik; de beholder jobbene bare så lenge regjeringen beholder sin.

Sagebakken har havbruk og maritime næringer som spesialfelt, Sigurdsdottir fiskeri, forskning og havner. Kvotemelding 2.0 tok tid og la beslag på mye utredningskapasitet. Nå holder departementet på med en ny Havbruksmelding, som Marianne Sivertsen Næss lover skal være ferdig i løpet av vårsesjonen 2025. Mange ser med spenning frem mot hva som kommer her, men det holder hun foreløpig tett mot brystet. Det samme gjelder arbeidet med å foreslå en ny og teknologinøytral miljøfleksibilitetsordning for havbruk.

— Stortinget har som kjent anmodet regjeringen om i løpet av inneværende år å fremme forslag til en slik ordning, og det har jeg tenkt å svare opp. Dette forslaget kommer følgelig i løpet av høsten. Detaljene må vente til forslaget ligger på bordet.

— Staten har nettopp solgt vel 17.000 tonn MTB på auksjon. Snittprisen ble 305.000 kroner per tonn. Det er dobbelt så mye som den prisen som ble oppnådd i oktober 2022, rett etter at grunnrenteskatten var offentliggjort, og nesten 40 prosent høyere enn på auksjonen i 2020. Hva forteller denne voldsomme prisøkningen deg?

— Først og fremst at det er en forventning i norsk oppdrettsnæring om at lakseprisene vil være høye fremover. Samtidig kan prisene på MTB også være et resultat av at det var mindre vekst tilgjengelig i årets tildelingsrunde sammenlignet med de foregående. Det skyldes færre produksjonsområder med akseptabel miljøpåvirkning. Dette er en bekymringsfull utvikling, som vi og oppdretterne må jobbe med å snu.

— Hva akter regjeringen å gjøre for å få ned den uakseptabelt høye dødeligheten i norske merder?

— Oppdrett er underlagt strenge krav, kontroll og uanmeldte tilsyn. Det er næringens ansvar å følge reglene, og ta vare på fisken. Dagens tillatelsessystem løser ikke alle utfordringene vi har med velferd, biosikkerhet og miljø. Jeg har ambisjoner om å få på plass et enda bedre regelverk tilpasset morgendagens oppdrett. For første gang på 20 år jobbes det i dag med en stortingsmelding og en ny politikk for bedre dyrevelferd. Denne kommer også i år. Dyrevelferdsmeldingen og havbruksmeldingen er to viktige prosesser som vil få betydning for næringen i årene som kommer.

— Er du fornøyd med den innsatsen næringen selv legger ned for styrke fiskevelferden og fiskehelsen i norske smoltkar og matfiskmerder?

— Svaret er både ja og nei. Det legges ned mye godt arbeid i å produsere oppdrettsfisk langs kysten. Samtidig er dødeligheten til oppdrettsfisken for høy. Jeg har tydelig signalisert at jeg forventer at dødeligheten skal ned, og at dyrevelferden må opp. Vi kan ikke leve med en situasjon der over 15 prosent av all fisk i merdene dør fra utsett frem til slakt. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot farer for unødige påkjenninger. Dette gjelder også for oppdrettsfisk. Det er viktig å følge regelverket, og det er det for mange som ikke gjør. Det påvirker tilliten og omdømmet til hele næringen. Samtidig er det ikke alle oppdrettere som har høye dødelighetstall. Dette viser at det er mulig å få ned dødeligheten. Hvordan regjeringen har tenkt å lykkes med det i tiden fremover, er selvsagt et tema i den kommende stortingsmeldingen om dyrevelferd.

— Drives norsk fiskeoppdrett bærekraftig?

— Havbruksnæringen skal være bærekraftig. Næringen har hatt en voldsom utvikling og vekst, noe som har medført utfordringer knyttet til miljø, biosikkerhet og fiskevelferd. Det har blitt tydelig at man trenger en grundig gjennomgang av tillatelsessystemet og en tydeligere politikk for dyrevelferd. Miljøvennlig drift og god fiskehelse og -velferd er en forutsetning om næringen skal vokse på en bærekraftig måte, og dette arbeider vi med i forbindelse med den kommende dyrevelferdsmeldingen og havbruksmeldingen.

— Jeg velger å tolke dette som at svaret er nei.

— Store deler av norsk fiskeoppdrett drives i all hovedsak på en bærekraftig måte. Men det er noen utfordringer vi må løse: fôret må bli mer kortreist, dødeligheten må ned og velferden opp. Jeg er glad for at det har blitt satt søkelys på dette, men det er også viktig å ikke skjære alle over én kam.

— Veksttakten i oppdrettsproduksjonen av laks og ørret i Norge bestemmes langt på vei av trafikklysmodellen. Har du noen som helst tanker eller planer om å endre på dette?

— Grunntanken i trafikklyssystemet er at utviklingen av næringen skal være forutsigbar og bærekraftig. Det står jeg fast ved, og kommer ikke til å endre. I havbruksmeldingen vil vi se nærmere på hvordan vi best mulig kan legge til rette for høyest mulig verdiskaping innenfor bærekraftig rammedrift.

— Mange oppdrettere klager over lang — og kostbar — saksbehandlingstid. Er du enig og hva vil du gjøre for å effektivisere saksbehandlingen?

— Jeg er i alle fall enig i at en god del oppdrettere er misfornøyde. Havbruk er komplekst og sammensatt form for matproduksjon. Det er mange ulike interesser som skal ivaretas. Derfor er det også mange ulike myndigheter som deltar i saksbehandlingen, både kommunale og statlige. Dette er helt nødvendig for å gjøre forsvarlige vurderinger. I tillegg har vi flere ulike former for tillatelser med tilhørende kriterier og behandlingsløp. De konkrete vurderingene og grensedragningene kan dessuten være svært vanskelige fra sak til sak. Alt dette bidrar til å komplisere søknads- og tildelingssystemet vårt, noe som tidvis har kommet til syne gjennom lang saksbehandlingstid. Regjeringen er fullt klar over de ulempene dette medfører, noe som også var en del av begrunnelsen for at havbruksutvalget i sin tid ble opprettet. I den kommende havbruksmeldingen vil vi jobbe videre med flere av utvalgets anbefalinger, blant annet når det kommer til regler og rutiner for behandling av akvakultursøknader. 

På miljøområdet har vi i år, sammen med Klima- og miljødepartementet, vedtatt et helt nytt regelverk som innebærer at det ikke lenger er nødvendig med egne forurensningstillatelser for å kunne drive med akvakultur. I tillegg har vi innført nye minstekrav til miljødokumentasjon for nye lokalitetssøknader. Dette skal gjøre miljømyndighetenes søknadsbehandling mer effektiv. Tidligere i år bevilget regjeringen også 2,5 millioner kroner ekstra til statsforvalteren for å styrke arbeidet innen akvakultur. Jeg håper dette kan bidra til å dempe noe av misnøyen, avslutter Marianne Sivertsen Næss i det hun må haste i vei til flyet som skal bringe henne hjem til Oslo — en dag forsinket.  

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju